«Miljøpartienes» problem

I forrige tirsdags Aktuelt synliggjorde Audun Lysbakken behovet for et helgrønt parti på Stortinget, da han i kampens hete løsrev skatte- og arbeidslivspolitikk fra miljøpolitikk.

9. april invaderte Rasmus Hansson NRK 2. Det var en kjærkommen invasjon. Rasmus er førstekandidat til Stortinget for Miljøpartiet De Grønne i Oslo, og var blitt invitert inn i Ole Torps studio med partilederne i Venstre og SV, og Per Sandberg på snei, for en debatt i anledning Venstres landsmøte. Som grønn og engasjert hadde jeg ikke annet valg enn å benke meg foran datamaskinen og bivåne.

Noe av det fine med NRKs nett-TV er at man kan stoppe opp ved interessante momenter i programmet, spole tilbake med ett klikk, og se situasjonen igjen. På den måten går en ikke glipp av vesentligheter. Som da Audun Lysbakken avkledde Stortingets selverklærte ”miljøpartier”, og blottla det faktum at miljø ikke inngår særlig i partienes ideologiske kjerne, for eksempel:

«Venstre er miljøpartiet på høyresiden i norsk politikk, SV er miljøpartiet på venstresiden – vi er rykende uenig om skattepolitikk og arbeidslivspolitikk, og den typen saker», kunne partilederen melde, like etter å ha fremhevet klimakrisen som ”den viktigste saken i vår tid”.

Som om «den typen saker» ikke har sammenheng med naturinngrep, karbonavtrykk og forbruksmønster? Som om «den typen saker» ikke også må ses på som miljøsaker?

Lysbakken begår en klassisk feil når han på denne måten sidestiller livsgrunnlaget vårt (populært kalt ”miljøsaken”) med ”den typen saker”, og endatil bruker ”den typen saker” til å legitimere den utgamle konfliktlinjen som skiller rødt og blått, og som vitterlig ikke fungerer som annet enn en bremsekloss for virkelig grønt politisk nybrottsarbeid. Og er det noe klimakrisen fordrer, så er det nytenkning. Ikke blokkpolitikk.

Miljøpolitikk er politikkfeltet over alle politikkfelt, i den grad demokratiet selv er avhengig av en levelig klode. Og miljø- og klimaspørsmål er av en slik grunnleggende overordnet natur, at et parti som skal forvalte tilliten fra miljøvelgere – som vitterlig må være de fleste velgere, om en bare tenker seg litt godt om – burde innordne sin politikk etter solide, økologiske prinsipper. Her kommer både SV og Venstre til kort.

Miljøpartiet De Grønne jobber for en arbeidslivspolitikk som tar inn over seg at evig økonomisk vekst er en matematisk umulighet, så lenge vi bare har en planet. Derfor vil vi prioritere kortere arbeidstid fremfor lønnsvekst, og ikke jage etter et samfunn der alle jobber heltid, men verdsette villet deltidsarbeid. Skatte- og avgiftspolitikken må brukes aktivt for å få bukt med ”bruk og kast”-samfunnet, og det må bli enkelt å gjøre miljøvennlige valg i hverdagen. Vi vil tilrettelegge for grønt entreprenørskap og småbedrifter, men ikke gi store, multinasjonale selskaper og finansinstitusjoner muligheten til å vansire planeten, blindet av higen etter profitt. Slik skiller vi oss fra både høyre- og venstresiden, ved å se skatte- og arbeidslivspolitikk i en større sammenheng.

Det er svært uheldig for klimaet at de såkalte ”miljøpartiene” som sitter på Stortinget i dag, på hver sin lille ”den typen saker”-haug, har knyttet seg såpass sterkt til sine respektive fossilmastodonter, henholdsvis Arbeiderpartiet og Høyre (med Fremskrittspartiet på snei). Å tro at de radikale grep vi må ta for å håndtere klimakrisen kan få gjennomslag i dagens samarbeidskonstellasjoner, er i beste fall naivt. Med dagens konstellasjoner smelles en firefelts motorvei gjennom Åkersvika naturreservat, det bevilges uproporsjonelt mange milliarder til fly og vei i forhold til satsningen på tog og sykkel, og mildt sagt fremtidsfiendtlige oljemeldinger sklir glatt gjennom Stortinget med jevne mellomrom.

Venstre og SV sin strategi i Aktuelt-debatten var å overse Rasmus Hansson. Selv benyttet han anledningen til å peke på et svært tenkelig alternativ til å kaste bort miljøstemmene på vasallforhold til Høyre og AP: Når Miljøpartiet De Grønne feier inn på Stortinget til høsten, burde Venstre, SV og KrF gripe sjansen, og finne sammen med De Grønne, for slik å kunne utgjøre en historisk tungtveiende miljøkraft på Stortinget, med potensiale til å revolusjonere miljøpolitikken. En kan ikke kalle seg et ”miljøparti” om ambisjonsnivået legges lavere enn det.

På Twitter her forleden hevdet Trine Skei Grande at hun synes det er trist at miljøvelgerne må deles mellom tre partier. Hun foretrekker to. Hvis samarbeidsviljen til Venstre og SV ikke strekker seg lenger enn til Høybeiderpartiet og kompani, og hvis det – som Grande antyder – bare finnes et gitt antall miljøvelgere, og hun ikke akter å bli med og finne flere, – vel, da foretrekker jeg ett.

Denne kronikken stod på trykk i Stavanger Aftenblad 16. april, 2013. Det ovenstående har dog ikke vært under redaksjonens kniv.

Elefanten i rommet

La oss nå ta et steg tilbake, og få et overblikk over situasjonen: Året er 2013, det er valgår i kongeriket. Mediene tegner et bilde av en sliten regjering som kommer til å bli tvunget til å rekke stafettpinnen over til noen på sin høyre side, simpelthen fordi folket mener Erna burde få en sjanse også. Fra posisjon forsøkes det fortvilet å mobilisere til kamp: for formueskatten! Mot høyresidens svar på hvordan en eliminerer helsekøer! For mer velferd, mer vekst! Mens opposisjonen medgir at ”joda, vi har det greit i Norge,” men mener likevel at noen må gå, og at markedet fikser resten. Fra alle sider ropes det om frihet, likhet og ”det vanlige, takk!”

Men det står en skikkelig svær elefant i rommet, og den er sint. Og sikkert rosa også, som for å understreke det uvanlige ved situasjonen. En diger, rosa klimaelefant, som overhodet ikke interesserer seg for hva som gjøres med formueskatten. Den fossile politikk og praksis som fremdeles syder og bobler i verdens parlamenter, herunder vårt eget Storting, driver oss mot en klode som innen år 2100 er gjennomsnittlig fem grader varmere enn i dag. En fem grader varmere planet betyr polområder uten is, kystbyer under vann, oppbrent regnskog, ørken, ekstremvær, og døden for sivilisasjonen slik vi kjenner den. Det høres kanskje urimelig dystert ut, men dette er en ny type dommedagsprofeti, som bygges på utallige vitenskapelig funderte projeksjoner basert på komplekse datamodeller. Å avfeie det som skremselspropaganda – bare nok et tilfelle grunnløst apokalypsesvermeri à la Harold Camping – ville være en tabbe. Isen smelter allerede fortere enn noen klarte å forutse. Klimaelefantens herjinger lar seg ikke fornekte.

Likevel presterte regjeringen å hoste opp en perspektivmelding som forutsetter at verden ikke vil forsøke nevneverdig hardt å nå sine klimaforpliktelser, og at Norges utslipp ikke skal begynne å falle før i 2030, uten at det utløste nevneverdig debatt. Nei, opposisjonen ville helst snakke om pensjonsordninger og arbeidsmiljøloven. Når Siv Jensen går i strupen på Arbeiderparti-staten, er det ikke for å forsvare verdens største torskebestand fra oljekåte statsråder, eller for å minne noen på at 2/3 av de fossile energireservene (som vi kjenner til) må bli liggende urørt, men for å sutre over veivedlikeholdet og snikbyråkratiseringen. Samtidig ryker SV og Venstre i tottene på hverandre over hvem som får minst å si i asylpolitiske spørsmål i sine respektive regjeringskonstellasjoner, i stedet for å samle seg om vår tids viktigste krav: kravet om en virkelig ansvarlig klimapolitikk.

Det er en skandale at ”team blå” og ”team rød” ikke kjekler om hvem som har de mest effektive klimatiltakene. ”Nye ideer og bedre løsninger,” brøler Erna. ”Vi tar Norge videre,” skriker Jens. Men alt klimaelefanten hører er ”kvotehandelssystem” og ”konsekvensutredning”, og hverken Jens eller Erna kommer til å bruke mye energi på å utfordre hverandre på disse punktene i valgkampen, kjenner jeg dem rett. Her er det ”trygg styring” som gjelder: De samme, gamle temaene. De samme, gamle fargene. De samme, gamle tankene – med røtter i de samme, gamle maktstrukturene som presser oss opp i dette – akk, fremdeles så bekvemme – hjørnet. ”Trygg og aktiv alderdom,” sier Jonas, men hvem skal ta seg av gamle herr Støre når dagens unge – fremtidens ledere – må bruke kreftene på å rydde opp i klimarotet han og hans meningsfeller steller i stand? 87 år er ikke lenge.

”Det er i gode tider du gjør de feilene som bringer ny nedgang,” sa Jens da han presenterte Perspektivmeldingen 2013. Hvis debatten så langt har vært representativ for hva vi kan forvente frem mot 9. september, tyder det på at han har rett. Å legge mest vekt på partipolitisk småplukk i denne valgkampen, er som å støvsuge i en brennende leilighet; en skikkelig feilprioritering. Det er – i starten av århundret – vi må snu, om vi skal avverge de verste scenarioene! Det er vi må legge grunnlaget for håndtering av det som håndteres må! Situasjonen er akutt, og det er slik vi må forholde oss til den. Valget 2013 bli et klimavalg!

Det er her vi kommer inn i bildet; du og jeg! Ansvarsfraskrivelse beskrives populært som en politikerdyd, men ærlig talt, folkens, vi med stemmesedlene har til nå opptrådt som regelrette mestre på feltet. I alle fall hva klimapolitikken angår. I den kommende stortingsperioden utslippene våre begynne å falle, om togradersmålet skal nås. Det må gjenspeiles i hvilke spørsmål vi stiller politikere i valgkampen, og i de prioriteringene vi gjør ved urnene denne høsten. For ikke å snakke om hvilke spørsmål vi stiller oss selv, og hvordan vi bruker stemmesedlene vi til en hver tid går rundt med i lommeboken. Vi må vri debatten bort fra vår egen navle, og se elefanten i hvitøyet – rommet er ikke stort nok for oss begge.

Er du usikker på hva du skal stemme? La tvilen komme menneskeheten til gode, og stem på et parti som forplikter seg til å nå klimamålene i tide! Er du skråsikker på hvem du stemmer på? Vurdér enda en gang om din stemme vil være en del av løsningen, eller en del av problemet!

Denne kronikken stod på trykk i Rogalands Avis 12. mars, 2013. Du har nettopp lest en noe utvidet «forfatter’s cut».