«Miljøpartienes» problem

I forrige tirsdags Aktuelt synliggjorde Audun Lysbakken behovet for et helgrønt parti på Stortinget, da han i kampens hete løsrev skatte- og arbeidslivspolitikk fra miljøpolitikk.

9. april invaderte Rasmus Hansson NRK 2. Det var en kjærkommen invasjon. Rasmus er førstekandidat til Stortinget for Miljøpartiet De Grønne i Oslo, og var blitt invitert inn i Ole Torps studio med partilederne i Venstre og SV, og Per Sandberg på snei, for en debatt i anledning Venstres landsmøte. Som grønn og engasjert hadde jeg ikke annet valg enn å benke meg foran datamaskinen og bivåne.

Noe av det fine med NRKs nett-TV er at man kan stoppe opp ved interessante momenter i programmet, spole tilbake med ett klikk, og se situasjonen igjen. På den måten går en ikke glipp av vesentligheter. Som da Audun Lysbakken avkledde Stortingets selverklærte ”miljøpartier”, og blottla det faktum at miljø ikke inngår særlig i partienes ideologiske kjerne, for eksempel:

«Venstre er miljøpartiet på høyresiden i norsk politikk, SV er miljøpartiet på venstresiden – vi er rykende uenig om skattepolitikk og arbeidslivspolitikk, og den typen saker», kunne partilederen melde, like etter å ha fremhevet klimakrisen som ”den viktigste saken i vår tid”.

Som om «den typen saker» ikke har sammenheng med naturinngrep, karbonavtrykk og forbruksmønster? Som om «den typen saker» ikke også må ses på som miljøsaker?

Lysbakken begår en klassisk feil når han på denne måten sidestiller livsgrunnlaget vårt (populært kalt ”miljøsaken”) med ”den typen saker”, og endatil bruker ”den typen saker” til å legitimere den utgamle konfliktlinjen som skiller rødt og blått, og som vitterlig ikke fungerer som annet enn en bremsekloss for virkelig grønt politisk nybrottsarbeid. Og er det noe klimakrisen fordrer, så er det nytenkning. Ikke blokkpolitikk.

Miljøpolitikk er politikkfeltet over alle politikkfelt, i den grad demokratiet selv er avhengig av en levelig klode. Og miljø- og klimaspørsmål er av en slik grunnleggende overordnet natur, at et parti som skal forvalte tilliten fra miljøvelgere – som vitterlig må være de fleste velgere, om en bare tenker seg litt godt om – burde innordne sin politikk etter solide, økologiske prinsipper. Her kommer både SV og Venstre til kort.

Miljøpartiet De Grønne jobber for en arbeidslivspolitikk som tar inn over seg at evig økonomisk vekst er en matematisk umulighet, så lenge vi bare har en planet. Derfor vil vi prioritere kortere arbeidstid fremfor lønnsvekst, og ikke jage etter et samfunn der alle jobber heltid, men verdsette villet deltidsarbeid. Skatte- og avgiftspolitikken må brukes aktivt for å få bukt med ”bruk og kast”-samfunnet, og det må bli enkelt å gjøre miljøvennlige valg i hverdagen. Vi vil tilrettelegge for grønt entreprenørskap og småbedrifter, men ikke gi store, multinasjonale selskaper og finansinstitusjoner muligheten til å vansire planeten, blindet av higen etter profitt. Slik skiller vi oss fra både høyre- og venstresiden, ved å se skatte- og arbeidslivspolitikk i en større sammenheng.

Det er svært uheldig for klimaet at de såkalte ”miljøpartiene” som sitter på Stortinget i dag, på hver sin lille ”den typen saker”-haug, har knyttet seg såpass sterkt til sine respektive fossilmastodonter, henholdsvis Arbeiderpartiet og Høyre (med Fremskrittspartiet på snei). Å tro at de radikale grep vi må ta for å håndtere klimakrisen kan få gjennomslag i dagens samarbeidskonstellasjoner, er i beste fall naivt. Med dagens konstellasjoner smelles en firefelts motorvei gjennom Åkersvika naturreservat, det bevilges uproporsjonelt mange milliarder til fly og vei i forhold til satsningen på tog og sykkel, og mildt sagt fremtidsfiendtlige oljemeldinger sklir glatt gjennom Stortinget med jevne mellomrom.

Venstre og SV sin strategi i Aktuelt-debatten var å overse Rasmus Hansson. Selv benyttet han anledningen til å peke på et svært tenkelig alternativ til å kaste bort miljøstemmene på vasallforhold til Høyre og AP: Når Miljøpartiet De Grønne feier inn på Stortinget til høsten, burde Venstre, SV og KrF gripe sjansen, og finne sammen med De Grønne, for slik å kunne utgjøre en historisk tungtveiende miljøkraft på Stortinget, med potensiale til å revolusjonere miljøpolitikken. En kan ikke kalle seg et ”miljøparti” om ambisjonsnivået legges lavere enn det.

På Twitter her forleden hevdet Trine Skei Grande at hun synes det er trist at miljøvelgerne må deles mellom tre partier. Hun foretrekker to. Hvis samarbeidsviljen til Venstre og SV ikke strekker seg lenger enn til Høybeiderpartiet og kompani, og hvis det – som Grande antyder – bare finnes et gitt antall miljøvelgere, og hun ikke akter å bli med og finne flere, – vel, da foretrekker jeg ett.

Denne kronikken stod på trykk i Stavanger Aftenblad 16. april, 2013. Det ovenstående har dog ikke vært under redaksjonens kniv.

Legg igjen en kommentar

Name and email address are required. Your email address will not be published.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

You may use these HTML tags and attributes:

<a href="" title="" rel=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <pre> <q cite=""> <s> <strike> <strong> 

%d bloggere like this: