«Ikke bare klimaprofetenes dommedag» – et innlegg fra en 16-åring.

5. november 2007 var jeg 16 år, 3 måneder og 6 dager gammel – pubertal og engstelig. Morgenen 6. november samme år applauderte naturfaglæreren vår stilltiende, med et megetsigende smil, i retning pulten min idet han entret klasserommet. Han hadde lest det som var mitt første debattinnlegg i en avis i verdenshistorien, og var tilsynelatende på linje med meg i min kritikk av en innsender som akket seg over miljøbevegelsens skremselspropaganda med henblikk på klimaendringene. I dag er jeg 5 år, 11 måneder og 20 dager eldre, og har snublet over innlegget i arkivene. Tematikken er fremdeles like aktuell, og den underforliggende angsten på vegne av menneskeheten veier 5 år, 11 måneder og 20 dager tyngre. Leserinnlegget følger i sin helhet:


Viser til Hans Rossbachs innlegg i Budstikka, lørdag 3. november.

Jeg kan ennå ikke huske mye mer enn 16 år tilbake, men så vidt jeg vet har det til alle tider vært profetier og spådommer angående jordas undergang; og i like mange tider har det vært folk villige til å tro dem, eller fornekte dem.

At jorda består enda er det ingen tvil om, men er det egentlig jordas undergang den pågående debatten dreier seg om? Hvis klimaendringene får så fatale konsekvenser som de mest ekstreme «dommedagsprofetene» anslår, vil ikke det bety jordas undergang. Nei, jorda vil fortsatt eksistere, bare etter hvert uten en spesielt levende menneskehet. Debatten dreier seg om å avgjøre i hvilken grad det er vår skyld at klimaet forandrer seg så hurtig som det gjør nå, og om vi i det hele tatt kan stoppe det.

Ordet «drivhuseffekt» blir slengt mye rundt for tiden, men det er ikke, som du hevder, det ordet miljøbevegelsene bruker om den nærstående katastrofen. Det er ØKT drivhuseffekt som er problemet. Drivhuseffekten i seg selv er – som du sier – en forutsetning for livet på planeten ved at den holder temperaturene på levelig nivå. Den økte drivhuseffekten derimot, legger et slags kokelokk rundt jorda, og kommer – om ting får gå sin gang – til å steke oss levende. Det er dette de fleste nå har innsett, og det er dette vi har å kjempe imot.

Jeg har ikke sett Al Gores film, og ser ikke på ham som min «øverste leder», men jeg regner meg selv likevel som miljøverner. Jeg vil heller ikke skremme folk for å bedre mine økonomiske kår, og tviler sterkt på at det er hensikten til noen av de seriøse miljøbevegelsene, men jeg mener frykt er et sentralt moment i den prosessen som er forbedring. En elev som får dårlige karakterer på skolen, og frykter for sin framtid, vil, hvis vedkommende er fornuftig, gjøre sitt ytterste for å forbedre seg. Man tar seg sammen av frykt for konsekvensene. Og når konsekvensene kan bli så enormt alvorlige som de kan når det gjelder global oppvarming, bør vi virkelig frykte for vår framtid, droppe diskusjonen og gå direkte til aksjonen! Det nytter ikke å komme i etterkant å si at «nei, jeg trodde ikke noe på det, så jeg lot være å gjøre noe.» Da blir etterkanten fort en sånn kant man slår hodet hardt i, slik at man får kul.

Jeg skal være den første til å si at sjansen for at jeg, klimaforskere og andre «skremte» verden over tar feil, er til stede; ingen kan med hundre prosent sikkerhet spå framtiden. Men vi kan prøve som best å styre den unna de verst tenkelige scenarioene. Bedre føre var enn etter snar. Om «profetiene» går i oppfyllelse, vil det ikke bare være et problem som angår klimaprofetene.

Begrepet landegrenser vil nok ikke være til å kjenne igjen når mennesker som har mistet hjemmene sine fordi de står under vann, søker tilflukt i mer heldig stilte land. Uttrykket «Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær» kommer nok også til å måtte tåle en del motvind. Jeg sier ikke at dette definitivt kommer til å skje, men sjansen er der, og den er overraskende stor. Om det ikke skjer, så er jo det vel og bra, men det er ikke den teorien vi burde ta utgangspunkt i. Risken er altfor stor. Og dessuten tror jeg ikke verden tar skade av at vi behandler den penere, så handlingsvalget burde egentlig være uhyre lett.

Jeg for min del hadde foretrukket å kunne få leve på en relativt godt fungerende klode en del år til, og at menneskehetens undergang blir utsatt med en god del århundrer; og selv om det jeg gjør individuelt kanskje hjelper lite, gjør jeg det fortsatt. Fordi det hjelper!

Dette leserinnlegget kunne leses første gang i Romsdals Budstikke den 5. november 2007, i papirutgaven på side 31.