Om reising

Det er høytid. En tid for ettertanke, mener mange. Men også en tid for feriering; hjem til jul, vekk til jul – Thailand, Thaifjord – destinasjonene er mange og ulikartede, og alle skal de nås med et eller annet transportmiddel. Reise skal vi, men med utsiktene til en fatalt varmere verden ragende over oss som et Dickens’ julespøkelse, er det på høy tid vi tar en runde med oss selv om hvilke mål som helliger hvilke midler. Og hva skal egentlig en reise være?

«Ti en fortreffelig sjels fedreland er hele kosmos,» sa noen en gang. Jeg tror det var Demokrit, uten at jeg er skråsikker. Det er ikke så farlig heller, poenget er at sitatets – trolig beskjeggede og kjortelkledde – opphavsperson var barn av Antikkens Hellas, og dermed virket i en tid hvor hestekrefter i all hovedsak var hester forunt, og hvor det å bevege seg over lengre distanser krevde en del personlig innsats og tid. Helgeturer med  forurensende flymaskiner til Londons handlegater lå nærmere 2350 år inn i framtiden. Likefullt anså Demokrit seg selv som en verdensborger, og han reiste fra sitt fødested ved kysten i Thrakia til mange fjerne land, både Kaldea, Persin, Egypt, Etiopia og India.

Tross sin kosmopolitanske grunnholdning, mistet Demokrit ingen nattesøvn over menneskeskapt global oppvarming, og de tilhørende verdensomfattende konsekvenser. Dette fordi problemet lå utenfor hans erfaringsverden, rent historisk; ikke var teknologien drevet så langt som til å kunne forårsake problemene, eller vitenskapen så langt som til å kunne oppdage dem. Det er altså rimelig å anta at muligheten for sivilisasjonens kollaps ikke virket tyngende på Demokrits samvittighet der han fartet rundt i Østen, og for dette kan vi vanskelig klandre ham.

Etter moderne London-shopping å dømme, ligger de pågående klimaendringene utenfor den gjengse London-shopperens erfaringsverden også. Men dette skyldes andre forhold enn dem naturvitenskapene stadig blottlegger for oss, og er derfor mer klanderverdig. En trenger ikke sitte mange minutter med Googles søkemotor for å lære at en flyreise tur-retur Oslo-London gir like høye klimagassutslipp som et halvt års gjennomsnittlig bilbruk, samt at den kortsiktige klimaeffekten fra flyutslipp er over to ganger sterkere enn fra mer jordnære transportformer. Kunnskapen finnes, men sosialt konstruerte skylapper virker sterkere på våre handlingsmønstre. Jeg tør vedde mye på at antallet godlynte medieoppslag med shoppingtips for Englandsfarere langt overstiger antallet oppslag hvor det rynkes på nesen over nordmenns reise- og fråtsevaner. Godlynt shopping vinner over moralisering når som helst.

Her vil jeg få skyte inn at jeg regner meg selv blant dem – «London-shopperene», altså. Ikke fordi jeg shopper eller reiser til London veldig ofte, men fordi impulsen til å gjøre det lurer også i mine kulisser. Da jeg var yngre leste jeg med stor iver Georgia Byngs bøker om Molly Moon, hittebarnet som med sine grønne øyne og hypnotiske evner fortroller hele den voksne verden, og slik blir kastet inn i et stjernespekket liv i sus og dus på hoteller, barnlig utagerende i ødslende luksus. Den fantasien var jeg helt med på, og den kryper fremdeles rundt der på mellomgulvet et sted; drømmen om uendelige pengestrømmer, lyse bakevarer og døgnfriske, hvite laken i fjerne land – frembrakt som ved magi, uten kjipe, utilsiktede konsekvenser.

Det er og blir en fantasi. For dem som tidvis drømmer den, og for dem som prøver å leve den ut. En uholdbar fantasi, faktisk. Ikke bare rent materielt og matematisk uholdbar, som i at Norges globale økologiske fotavtrykk allerede er på over 6 hektar per innbygger, mens jordas tålegrense ligger på rundt 1,8 ha/innbygger, men også på sikt uholdbar for et hvert reflekterende åndsvesen (altså deg og meg). Jeg blir i alle fall fort utmattet av å drømme om prangende rikdom, for innerst inne ved ryggraden klamrer en liten, samvittighetsfull kjerub seg fast, mens den biter og skriker etter vennskap, nærhet og varm vårsol over naken hud, lukten av gress og lyden av vann som renner like bekymringsløst over små som store steiner. Andre London-shopperes små kjeruber roper om andre ting, men jeg lever i den tro at ingen av dem påkaller kredittkort, flombelyste kjøpesentra eller rabattkuponger.

Men tilbake til reising – dette er altså et blogginnlegg om reising.

Å la tilbøyeligheten til Molly Moon-fantasi legge føringer for hvordan vi lever livene våre, er uklokt. Det er uklokt, fordi handlingene våre får kjipe, utilsiktede konsekvenser (jf. klimaendringer), og vi kan ikke lenger late som at vi ikke vet dette. Med kunnskap følger ansvar. Når SSB kan melde at «vi flyr som aldri før» vitner det om at nordmenn ikke er sitt klimaansvar bevisst. Er vi da egentlig verdensborgere, som Demokrit? Utviser vi da medborgerlig omtanke?

Jeg vil se verden. Mange vil det, den er et spennende og vakkert sted. Men jeg vil ikke at det at jeg ser verden skal bidra til å forringe verden. Også dette tror de fleste vil kunne enes om. Verden er tross alt ganske spennende allerede, uten at vi behøver å fremprovosere mer ekstremvær og ressursmangel for å sprite opp stemningen. Derfor tenker jeg at det beste vil være om jeg kanaliserer min utforskertrang slik at verden tar minst mulig skade av det. Inspirasjon til det finner jeg blant annet hos forlengst avdøde kosmopolitter som nettopp Demokrit, eller i biografier om verdensvante travere som Edvard Grieg og Friedrich Nietzsche – som begge fikk sett både det ene og det andre helt uten å sette en fot i et fly. Og da har vi ikke nevnt alle som har seilt rundt og plyndret og kolonisert oppigjennom historien. Foruten plyndringen og koloniseringen var skadevirkningene av slik ferdsel begrenset i omfang. Altså: Folk reiste en hel del før trimmingen av det motoriserte samfunnet tok til også, og det er noe inspirerende i å vite det.

Menneskenes forhold til tid settes på prøve her ved inngangen til antropocen, vår arts geologiske tidsalder. Min generasjon har vokst opp i et akselererende samfunn, hvor tempoet i alle former for kommunikasjon stadig øker, uten at menneskenes kapasitet for forståelse nødvendigvis holder tritt. Flymaskiner har redusert forventet reisetid betraktelig, derfor er det nå for selvsagt å regne at det skal ta under ett døgn å forflytte seg på tvers av kontinenter – en selvfølgelighet som er skikkelig, skikkelig konstruert, og – forholdene tatt i betraktning – kritikkverdig. Veldig naturlig er det i alle fall ikke.

Litt velment konservatisme er på sin plass. Jeg mener vi, som ledd i en grønn samfunnsomlegging, må døyve trangen til å gjøre all tid til penger, og igjen begynne å betale for opplevelser med våre egne investerte timer, minutter og sekunder som valuta. Tålmodigheten må få sin renessanse. Vi må begynne å tolerere at det tar tid å reise.

Samtidig må vi selvsagt legge til rette for at tog og andre klimavennlige framkomstmidler blir mye billigere enn fly, og på forsvarlig vis oppgradere og effektivisere linjene slik at reisetiden reduseres også her. Men mens vi venter på at politikerne skal hive seg rundt og prioritere dette, kan du og jeg – med litt godvilje – gå foran som gode eksempler.

Lange reisetider kan enkelt rettferdiggjøres ved å sørge for at oppholdet i seg selv blir langt og meningsfullt. Når Nietszche reiste, var det sjelden for kun noen dager. Han dro ikke til Nice for å ligge to uker på stranden, for så å forte seg tilbake til en annen hverdag, men holdt gjerne hus der ved Azurkysten – eller i italienske Torino eller Sils Maria i Sveits – en hel årstid av gangen, kanskje lenge nok til å ferdigstille en og annen tankerekke, eller et helt bokverk. De enkelte reiser og utenlandsopphold er en mer integrert del av hans biografi enn hos den gjengse charterturist, som tar en kort svipptur til Alanya – uoverskuelig mange dagsmarsjer avsted –  for å «koble av litt».

Behovet for avkobling, som beviselig gjør seg gjeldende alt for ofte, bør forøvrig reduseres generelt, snarere enn å innfris gjennom utslippskrevende skippertak med tilhørende paraplydrinker og luftmadrasser. Samfunnet må trekke pusten.

En omstendelig reise bærer også i seg kimen til å bli meningsfull i seg selv. De åtte timene det tar å toge mellom Stavanger og Oslo kan med litt hell og oppfinnsomhet bli både innholdsrike og regelrett fine, med gode samtaler, litterære opplevelser, mat og salig hvile. Det kan også være produktive timer. Grunnlaget for mang en bestått eksamen er lagt i en kupé. Det er i det hele tatt mange fordeler ved å reise slik, fremfor å kave seg gjennom sikkerhetskontroller og food-courts før en «boarder» et helsikes spetakkel av en forurensingssylinder.

Altså, det er ikke det at jeg hater fly eller sydenferier, eller shopping i London, for den saks skyld. Men jeg hater global oppvarming mer enn jeg verdsetter overforbruk, sjelløs luksus og ødsling med ressurser. Og jeg setter pris på at verdens økosystemer fungerer sånn nogenlunde, og vil ikke bytte dem mot 40 minutters reisetid til hovedstaden, selv om jeg liker hovedstaden også.

Så neste gang du kjenner verden krype opp i nakken på deg, og du tenker «shit, jeg må koble av,» vær så snill – ikke koble helt av: Ha et bevisst forhold til hvordan du ferierer. Vær fornuftig, reis klimasmart: Vandringen er ikke død, sykkel er genialt og sunt, tog er deilig og det finnes fremdeles seilskuter, og nei – det er ikke meningen at du skal nå Thailand på under ett døgn for bare å være der i en uke. Vær en god verdensborger, reis ansvarlig!

Legg igjen en kommentar

Name and email address are required. Your email address will not be published.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

You may use these HTML tags and attributes:

<a href="" title="" rel=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <pre> <q cite=""> <s> <strike> <strong> 

%d bloggere like this: