Den som tier, samtykker

Ved Universitet i Bergen er oljesponset forskning et hett diskusjonstema blant studenter og forskere. Hvorfor tar ingen debatten i Stavanger?

I oktober i fjor undertegnet rektor ved Universitetet i Bergen, Dag Rune Olsen, den såkalte Akademia-avtalen mellom Statoil og UiB – en samarbeidsavtale som i følge avtaleteksten skal «stimulere grunnforskning og utdanning innenfor strategisk viktige fag- og kompetanseområder både for UiB og Statoil». Avtalen er en videreføring av et samarbeid innledet i 2009, og innebærer at UiB sponses av Statoil med 11 millioner kroner årlig over fem år, penger som hovedsakelig skal gå til forskning som gagner fossilnæringen, og som kan gi økt utvinning fra konsernets olje- og gassfelt.

Olsens navnetrekk er ikke alene om å pryde randen av den slags avtaledokument. Statoils sponsing av forskningsmiljøer er omfattende, og over de neste fem årene sprøyter selskapet til sammen 450 millioner kroner inn i sju norske og tre utenlandske institusjoner – deriblant Universitetet i Stavanger, som får 30 millioner i løpet av perioden, også her med forutsetningen at avtalen skal ”videreutvikle det langsiktige samarbeidet mellom UiS og Statoil,” og finansiere prosjekter som er ”strategisk viktige for begge parter” (les: petroleum, petroleum, petroleum).

I kjølvannet av signeringen sparket forskere og studenter ved UiB i gang en heftig debatt om hvorvidt de tette båndene mellom oljeindustrien og norske universiteter er heldige, og om det er etisk forsvarlig å drive forskning som forlenger oljealderen og kan bidra til økt utvinning av fossile forekomster i en verden på vei mot klimakollaps. Oppstyret har ført til at UiB nå har bedt Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi (NENT) om å komme med en uttalelse om avtalen.

Men i Stavanger er det tyst. Og det er i grunnen betenkelig, for det er kanskje her behovet for motforestillinger er størst.

Mens UiB høstet kritikk for å ha forsøkt å ”grønnvaske” Akademia-avtalen i en pressemelding – ved å fremstille det som om pengene hovedsakelig ville gå til forskning på fornybar energi – finner man ikke engang ordet ”fornybar”, eller noen klimarelaterte begreper, i oppslaget om sponsoravtalen på UiS sine nettsider. Her konstaterer man bare nøkternt at pengene fra Statoil skal gå til tre hovedsatsninger som alle har med økt oljeutvinning å gjøre, altså ”business as usual”.

Hvis hovedsatsningene i UiS’ avtale med Statoil gjenspeiler de mest ”strategisk viktige” forskningsfeltene for universitetet i oljehovedstaden, noe jeg mistenker, vitner det om at UiS – i stedet for å leve opp til sin egen uttalte visjon om å ”utfordre det velkjente” – velger å bidra til å sementere inntrykket av Stavanger-regionen som olje-apologetikkens høyborg. Måten universitetet innbitt kjempet for å få det nye, nasjonale forskningssenteret for økt oljeutvinning hit til byen underbygger påstanden. Det eneste ”velkjente” som Stavanger-miljøet utfordrer i dag, er all den kunnskapen vi har om at vi trenger et kursskifte i energipolitikken umiddelbart om vi skal avverge ubotelig klimaskade. Verdens allerede påviste oljereservoarer inneholder fem ganger mer karbon enn vi kan slippe ut om vi skal holde oss innenfor togradersmålet, og i lys av den erkjennelsen blir det å satse på et senter for økt oljeutvinning i dag litt som å investere alle sparepengene sine i lydkassetter i 1995.

Men på UiS går livet sin vante gang, uten at verken studentorganisasjoner eller fagmiljøer reiser seg for å konfrontere fossilelefanten i rommet. Morten Tønnessen, førsteamanuensis i filosofi, skal angivelig ha forsøkt å få studentorganene ved UiS til å ta opp stafettpinnen etter at studentparlamentet ved Universitetet i Oslo i 2012 vedtok å arbeide for at UiO ikke skal ”drive med forskning som øker eller forlenger petroleumsutvinning”, men fikk ingen respons. Likeledes prellet det av da Torfinn Ingeborgrud (som ved siden av å representere Miljøpartiet De Grønne i bystyret er ansatt ved UiS) gikk ut i SmiS og påpekte at universitetet, gjennom sitt nære samarbeid med en framtidsfiendtlig næring, har lagt seg på en linje som snevrer inn det tusenårsperspektivet et universitet burde ha på sitt virke, og at det nye oljeforskningssenteret føyer seg inn i rekken av strategiske bommerter som fører til at UiS ”gjør seg enda mer avhengig av en bransje som er inne i avslutningsfasen.”

Ute i verden er det derimot bevegelse. Organisasjonen 350, frontet av den amerikanske miljønestoren Bill McKibben, mobiliserer for tiden bredt fra grasrota med sitt budskap om ”divestment” – det at universiteter, trossamfunn, fond og individer skal trekke sine investeringer ut av selskaper som driver med fossil energi, og bli fossilfrie. Kampanjen er det første globale grasrotinitiativet for klimahandling av betydning, og det enkle, effektfulle budskapet har fått ringvirkninger. I det siste har til og med Arbeiderpartiet blitt troende til å ville trekke oljefondet ut av kull. Gjennomslaget til bevegelser som 350, og lignende kampanjer mot for eksempel tobakksindustrien og apartheidregimet i Sør-Afrika, vitner om at også klimaløsningen kommer nedenfra, og at vi her, som i mye annet, ikke kan sette vår lit til at politikere og styreledere tar det første steget uoppfordret. Derfor er den rungende stillheten om UiS’ fossilavhengighet og –praksis bekymringsverdig.

Kan det være slik at Statoils kommunikasjonsavdeling har strammet grepet så godt om folkesjela i Stavanger og Rogaland, at en ordentlig grasrotmobilisering for klima er blitt umulig? Det kan jeg ikke tro.

Dette er derfor en oppfordring til alle samfunnsbevisste studenter, forelesere, forskere og ansatte ved Universitetet i Stavanger: Gi lyd! La ikke mottoet ”vi vil utfordre det velkjente og utforske det ukjente” bli en hvilepute, men bruk det aktivt i kampen for et fremtidsrettet universitetsvirke, til gagn for grønn næringsutvikling og sivilisasjonens framskritt. Ti ikke om samfunnsinstitusjonenes manglende evne til å ta klimaansvar, men hev stemmen! For den som tier samtykker, og ingen kan med moralen i behold samtykke til den ødeleggelse fossilindustrien legger opp til for våre barn i sine forretningsstrategier.

Denne kronikken stod først på trykk i papirutgaven av Rogalands Avis, onsdag 29. januar, 2014.

Legg igjen en kommentar

Name and email address are required. Your email address will not be published.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

You may use these HTML tags and attributes:

<a href="" title="" rel=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <pre> <q cite=""> <s> <strike> <strong> 

%d bloggere like this: