Den dødelige veksten

Menneskene er skyld i en masseutryddelse av dimensjoner, men politikerne tør ikke ta tyren ved hornene. Vi må våge å snakke om økonomisk vekst som del av problemet.

“Dette er en katastrofe og en utvikling som må snu” sa Venstres Ola Elvestuen denne uken. Også han hadde fått med seg en av de hårreisende konklusjonene fra WWF sin ferske “Living Planet Report 2014”: Verdens bestander av pattedyr, fugler, reptiler, amfibier og fisk er i snitt halvert på 40 år. Unike naturtyper og arter går tapt i et rasende tempo. “Hvis ingenting endres vil dette forsterkes,” sier Elvestuen.

Men hva vil han endre? Vil han gjøre noe med det grunnleggende problemet? Vil egentlig Venstre eller noen av Norges gamle partier det? Det er ingen av dem som snakker om det, selv om vitenskapen er klar: Det er menneskers stadig økende forbruk av ressurser som er årsaken til utviklingen. Menneskeheten lever i dag som om vi disponerte 1,5 jordkloder. Om alle levde som nordmenn måtte vi ha hatt nesten 3 kloder, minst.

Vi hugger ned skog raskere enn den vokser tilbake, fanger fisk raskere enn havet kan fornye bestandene, tømmer elver og tapper grunnvann raskere enn regnet kan kompensere for, og slipper ut mer karbon i atmosfæren enn skoger og hav kan absorbere. Vår økonomiske aktivitet – gjennom globale verdikjeder – fører til forørking, utarmet jordsmonn, spredning av giftstoffer i naturen, rasert regnskog og global oppvarming. Og vi beslaglegger stadig mer areal. Alt dette dreper og fortrenger levende vesener, og gjør det vanskelig å opprettholde samfunnet som vi kjenner det på sikt.

Likevel har vi en regjering med mantraet “vekstfremmende skatteletter”, ikke “livskraftige økosystemer”. Og slik tenker nesten alle verdens politikere: “Økonomisk vekst” og økt privat forbruk er en valgvinner; biomangfold, natur og livsgrunnlag er det ikke. Det er derfor jorda blir så mye fattigere, selv om vi som lever akkurat nå blir litt rikere.

Det sier noe om forholdet mellom økologi og økonomi, når det mest effektive “tiltaket” for å kutte klimagassutslipp så langt har vært finanskrisen i 2008. Økonomien er preget av veksttvang, og er i dag nødt til å gå på bekostning av økologien for å fungere. Allerede 19. august i år hadde menneskehetens ressursbruk overskredet naturens årsbudsjett. Vi lever på krita! Det er grunnleggende galt. Fungerende økosystemer er en forutsetning for fungerende samfunn og økonomier over tid. Da kan vi ikke godta å leve på bekostning av framtidige generasjoner, og systematisk berøve dem for vitale økosystemtjenester.

Men hva er løsningen? Finnes det noe alternativ til økonomisk vekst? Mange tar til orde for såkalt “grønn vekst”; at veksten skjer i de næringene og sektorene som belaster miljøet mindre og bidrar til forbedring. Dette er åpenbart fornuftig på kort sikt. Vi må hurtig vri samfunnets ressurser over mot en enorm satsning på teknologiutvikling, forskning og investering innen fornybar energi, energieffektivisering og bærekraftig matproduksjon, og tilrettelegge for vekst i tjenestesektoren – utdanning, kulturliv og omsorgsyrker. En slik vekst må ledsages av et tilsvarende fall i fossile næringer, som oljeindustrien.

Men så lenge økonomisk vekst er knyttet til økt ressursutnyttelse og forbruk, så er den ikke bærekraftig over tid – heller ikke grønn vekst. Planeten vokser ikke. Grunnleggende matematiske prinsipper er alt du behøver for å forstå at vi ikke kan forbruke mer ressurser enn jorda kan gi oss. Selv om alle norske arbeidstakere jobbet innen vind- eller solkraft, kunne vi ikke opprettholde det samme materielle forbruksnivået for evig, gitt at veldig mange fattige mennesker på jorda må få øke sitt materielle forbruk til et høyere nivå.

Hvis vi skal få en økonomi som fungerer innenfor naturens tålegrenser, kan ikke økt BNP være målet på alt som er godt i verden. Fritid, natur- og kulturopplevelser og sosiale relasjoner må bli vektlagt tyngre. Vi må øke kravene til produktkvalitet og forlenge garantitiden på varer. Vi må øke gjenvinningsgraden, med mål om full resirkulering av materialressurser. Panteordninger for elektronikk, som mobiler, kan inngå i dette. Kanskje må produsenter få ansvar for hele livsløpet til sitt produkt, slik at så lite avfall som mulig havner i naturen. Vi må fjerne moms på gjenbruk og reparasjon, redusere matkasting ved å opprette matsentraler og avgiftsbelegge butikkers dumping av spiselig mat.

Hele fasiten for hvordan en smart, bærekraftig og rettferdig økonomi ser ut, kan ikke komme fra ett politisk parti. Å tenke nytt om vekst er alles felles ansvar; fagfolk, næringsliv, politikere og folk flest. Vi må få en omfattende debatt om hvordan vi kan skape en økonomi som (1) sikrer sunne økosystemer og livsviktige økosystemtjenester, (2) ikke beskatter fornybare ressurser hurtigere enn naturen kan fornye dem, (3) ikke bruker opp fossile ressurser raskere enn de kan erstattes med fornybare alternativer og (4) ikke genererer mer avfall enn vi trygt kan håndtere eller gjenvinne.

Hvis ikke Ola Elvestuen eller noen andre snart har tenkt til å presentere en storslått plan for hvordan vi kan skaffe oss flere planeter å bo på, må vi straks innrette oss etter den ene vi har. Den enestående, fargerike og fruktbare jorda, som yrer av liv og som vi deler med så mange andre.

Denne teksten kunne først leses hos Dagsavisens Nye Meninger, 8. oktober 2014.

Legg igjen en kommentar

Name and email address are required. Your email address will not be published.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

You may use these HTML tags and attributes:

<a href="" title="" rel=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <pre> <q cite=""> <s> <strike> <strong> 

%d bloggere like this: