Et forsvar for frivillig skatt

Dette innlegget stod først på trykk i Klassekampen lørdag 26. mai 2018, i en noe forkortet versjon. 

Frivillig skatt er en vits – men hvis regjeringen hadde hatt et verdifullt prosjekt og bedre sans for humor, kunne den vært god!


Regjeringen har innført en ordning med innbetaling av ekstra, frivillig skatt for den som vil. Så langt har den kostet 50 000 å etablere, og bare gitt 2000 kroner i ekstra skatt. Opposisjonen fnyser, og hevder det hele var et valgkampstunt fra finansministeren, ment for å stille politikere som vil øke skattene i dårlig lys – en mistanke Siv Jensen langt på vei bekrefter. Mer prinsipielle innvendinger har handlet om at vi ikke kan basere oss på frivillig finansiering av velferd, som skal være fellesskapets ansvar, uavhengig av donorers dagsform og lynne. Dette er selvsagt riktig, men ikke egentlig et godt argument mot frivillig ekstraskatt, da ordningen er et supplement til, ikke en erstatning for, det rådende skatteregimet.

Påstand: Et samfunn hvor borgere betaler frivillig ekstraskatt med glede, er et samfunn hvor folk har tillit til sine folkevalgte og tro på et viktig fellesprosjekt.

Her er et eksempel på at frivillig skatt kan virke: I sin andre periode som borgermester i Bogotá, hadde den grønne politikeren og filosofen Antanas Mockus blitt valgt på et program for økt skatt. Mockus hadde høye ambisjoner for byen sin, og demonstrerte at han med kreative virkemidler kunne forbedre folks liv. Ved å stimulere borgernes fellesskaps- og ansvarsfølelse, mye ved hjelp av holdningskampanjer og sosiale eksperimenter som involverte innbyggerne selv, oppnådde Mockus oppsiktsvekkende resultater: Bogotá halverte trafikkdødsfall, reduserte vannforbruket med 40 prosent og tok grep mot korrupsjon og for likestilling. Da bystyret ikke ville godkjenne skatteøkningene han foreslo, oppfordret Mockus – med glimt i øyet – innbyggerne til å betale 10 prosent ekstra i skatt; såkalte “impuestos voluntarios”, eller frivillige ileggelser, på spansk – en morsom selvmotsigelse. Hele 63 000 husholdninger ble med på spøken.

De måtte ikke, så hvorfor ville Bogotás befolkning likevel bidra? Det virker innlysende: De hadde tillit til Mockus’ administrasjon. De så at oppfordringen var knyttet til et langsiktig arbeid med å forbedre byen. De så humoren i å vise fingeren til trauste bystyrepolitikere på denne måten. De hadde et fellesprosjekt å tro på, og så verdien i å bidra, selv når egennytten ikke var åpenbar eller umiddelbar. Å demonstrere at Ap-politikere er “hyklere”, fordi de ikke vil finansiere regjeringens skattelettelser mer enn nødvendig, er derimot ikke et godt fellesprosjekt. Det er ikke rart at ellers dugnadsglade nordmenn nøler med å betale, når regjeringen ikke har større visjoner enn å hegne om privatsfæren, holde noen utlendinger ute og harselere over dem som tillater seg å tenke større. Sarkasme er et dårlig styringsverktøy.

Kanskje velger vi i framtida politikere med integritet nok til å be folk yte litt ekstra, uten hånlatter som eneste respons. Da kan det vise seg at de 50 000 i etableringskostnader var vel investerte penger. Utfordringene som løses best med solidaritet og ekstra innsats står i alle fall i kø. Jeg håper ordningen med frivillig skatt består – og at regjeringen som innførte den går.

Legg igjen en kommentar

Name and email address are required. Your email address will not be published.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

You may use these HTML tags and attributes:

<a href="" title="" rel=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <pre> <q cite=""> <s> <strike> <strong> 

%d bloggere like this: