Jeg fortsetter serien av jazzkonsertanmeldelser i anledning mitt nyinnkjøpte sesongkort på Victoria. I dag: Nik Bärtsch’s Ronin.

Nik Bartsch, Sha, Thomy Jordi og Kaspar Rast på Victoria Nasjonal Jazzscene, 12.09.18. Foto: Lage Nøst

Jeg hadde gledet meg veldig til denne konserten! På Victorias hjemmesider omtales musikken som «zen-funk», og jeg har nylig begynt å utforske zazen-meditasjon. En kan sikkert stille spørsmål ved hvor zen det egentlig er å skrive en anmeldelse, når mye av filosofien bak meditasjonen vektlegger det å bare sitte konsentrert uten å ville oppnå noe, og uten å evaluere ting som «gode» eller «dårlige». Men på den andre siden er vel ikke det å anmelde heller hverken godt eller dårlig hvis vi ser sånn på det, så jeg prøver!

Nik Bärtsch er fra sveits, og med bandet Ronin – med Sha (saksofon), Thomy Jordi (bass) og Kaspar Rast (trommer) – har han nylig gitt ut plata «Awase» på ECM. Det er en veldig kul plate, som holder det den lover soundmessig. Dessverre gjør ikke konsertformatet musikken så veldig mange tjenester.

Jeg har endelig investert i sesongkort på Victoria Nasjonal Jazzscene! Her på bloggen kan du følge med på konserthøsten sett med mine briller. Denne uka: Moskus! 

Anja Lauvdal (f.v.), Fredrik Luhr Dietrichson og Hans Hulbækmo er Moskus, her i aksjon på Victoria Nasjonal Jazzscene, 07.09.18. Foto: Lage Nøst.

Hvis vi, som DJ-en Kygo, tar utgangspunkt i at klassisk musikk har takt og moderne musikk har rytme, kan det virke som om Moskus har befestet en helt egen musikkhistorisk epoke. Om noe, så «har» trioen selve tiden. For Anja Lauvdal (tangenter), Fredrik Luhr Dietrichson (bass) og Hans Hulbækmo (trommer) omdefinerer både rytme og det å spille i takt. Det strømmer på med underdelinger, men det som underdeles er tidvis fast, tidvis tøyelig, tidvis flytende. De spiller åpenbart sammen, og groover godt med hverandre, men bygger samtidig separate små univers av pauser, periodefølelse, anslag og utbrudd – hver musiker en ensom tidsreisende, som lytter innstendig til cues fra de andre to verdenene på scena. Og de er flinke til å lytte! Det kolliderer sjelden, og selv om det skjer mye er det rolig travelt. Ingen insisterer ofte på egne vegne. Beherskelse er stikkordet; det koker, og har mye dynamikk, men fremfor å eksplodere, vokser det som bruset fra en fjern foss som kommer nærmere.

Det er slippfest for Moskus’ nye plate, «Mirakler», den fjerde i rekka for det norske bandet. Victoria er ganske fullt og blir fullere i løpet av kvelden. Ikke like fullt som på Ellen Andrea Wang, men fortsatt anseelig gitt avstanden fra Wang i musikalsk tilgjengelighet. Dette er improvisasjonsmusikk, og det kan fort kreve noe av en å la seg oppsluke. Men det er ikke veldig vanskelig. Moskus’ lydbilde har det forståelige og gjenkjennelige som byggeklosser.

Jeg har endelig investert i sesongkort på Victoria Nasjonal Jazzscene! Her på bloggen kan du følge med på konserthøsten sett med mine briller. Først ut, Ellen Andrea Wang!

Ellen Andrea Wang og Erland Dahlen på Victoria Nasjonal Jazzscene, 31.08.18. Foto: Lage Nøst

Det slår meg, en eller annen gang uti den andre eller tredje låta, at hvis jeg googler «Norges Esperanza Spalding» når jeg kommer hjem, er det – om noen – Ellen Andrea Wang som kommer til å dukke opp i søkeresultatene. Wang er fullt på høyde med Spalding både som vokalist og bassist, og opererer i noe av det samme stilistiske landskapet. Hun synger klokkerent, samtidig (!) som hun basser fjellstøtt. Det oser stålkontroll og lavmælt selvsikkerhet fra første synkope.

Akkurat denne fredagen står Wang på scenen sammen med bandet som turnerer under hennes eget navn, med Erlend Slettevold på tangenter (som vikar for Andreas Ulvo) og Erland Dahlen på trommer. Hun forteller at de spilte sin første konsert sammen i akkurat dette lokalet i 2013, men ut fra det rytmiske samspillet å dømme har de spilt sammen siden tidenes morgen. Dette er tight! De to første låtene groover så innstendig at jeg ikke klarer å sitte stille. Bare synet av hi-hat-hånda til Dahlen får det til å rykke i smilemusklene. Dette er ikke bråkete musikk, men den har pondus som om den var det.