Ellen Andrea Wang på Victoria Nasjonal Jazzscene 31. august

Jeg har endelig investert i sesongkort på Victoria Nasjonal Jazzscene! Her på bloggen kan du følge med på konserthøsten sett med mine briller. Først ut, Ellen Andrea Wang!

20180831_213904

Ellen Andrea Wang og Erland Dahlen på Victoria Nasjonal Jazzscene, 31.08.18. Foto: Lage Nøst

Det slår meg, en eller annen gang uti den andre eller tredje låta, at hvis jeg googler «Norges Esperanza Spalding» når jeg kommer hjem, er det – om noen – Ellen Andrea Wang som kommer til å dukke opp i søkeresultatene. Wang er fullt på høyde med Spalding både som vokalist og bassist, og opererer i noe av det samme stilistiske landskapet. Hun synger klokkerent, samtidig (!) som hun basser fjellstøtt. Det oser stålkontroll og lavmælt selvsikkerhet fra første synkope.

Akkurat denne fredagen står Wang på scenen sammen med bandet som turnerer under hennes eget navn, med Erlend Slettevold på tangenter (som vikar for Andreas Ulvo) og Erland Dahlen på trommer. Hun forteller at de spilte sin første konsert sammen i akkurat dette lokalet i 2013, men ut fra det rytmiske samspillet å dømme har de spilt sammen siden tidenes morgen. Dette er tight! De to første låtene groover så innstendig at jeg ikke klarer å sitte stille. Bare synet av hi-hat-hånda til Dahlen får det til å rykke i smilemusklene. Dette er ikke bråkete musikk, men den har pondus som om den var det.

Jeg har ikke hele Wangs diskografi under beltet enda, men mange av kveldens framførte verker kjenner jeg igjen fra «Blank Out»-plata hennes, som kom i fjor. Særlig «Bad Blood» eksemplifiserer den medrivende Wang-grooven. Du vet, den typen funk som liksom tråkker deg taktfast i mellomgulvet slik at hele overkroppen gynger på slaga, og du føler du kan håndtere alt verden måtte kaste mot deg bare ved å gynge. «Electric» (som handler om alle de elektriske tingene Wang har hjemme) er i samme gate. «A Change Of Heart» tar oss inn i et litt glattere, mer poppa, landskap; det er fortsatt groovy, men tempo er skrudd litt opp, intensiteten litt ned og både akkorder og melodi flyter mer. De fleste låtene i settet er av denne typen, med de mer hardtslående nummerne i starten og mot slutten, men det er likevel knapt et kjedelig øyeblikk å spore. Wang skriver fengende låter, med engelske tekster som er banale uten å være hverken kleine eller påtatte. Minst en av dem – «Peace Prize» – har til og med progressive politiske undertoner, noe som varmer et raddishjerte.

Jeg har allerede trukket frem det uklanderlige samspillet, men solistferdigheter skorter det heller ikke på i denne trioen:

Wang viste at hun ikke bare behersker bassriffing, men også kunsten å tegne smekre linjer med kontrabassbuen i et lite preludie til en av låtene. Det oppstod munterhet i salen da hun, i overgangen fra «Electric», forvrengte stemmen med en vocoder (tenk «Hide And Seek» med Imogen Heap) og improviserte teksten «I have an electric box» som akkompagnement til soloen sin (du skjønner vitsen hvis du hører låta og googler «vocoder»), et sprell som eksemplifiserer den fine stemningen mellom utøvere og publikum i det nesten fulle lokalet. Hun er i det hele tatt en leken virtuos.

Erland Dahlens trommespill fortjener særlig skryt. Han er så rågod at det ikke gjorde noe at trommene var skrudd litt høyt i miksen i begynnelsen av konserten. Med bjeller, tamburiner, digitale effekter og diverse bokser, køller, stikker og dingser skapte han et perkussivt lydunivers som var både tilfredsstillende jordnært, uutholdelig funky og tidvis grensesprengende. Trommesoloen hans, omtrent midt i settet, fikk stående applaus fra meg.

Erlend Slettevold framstod litt mer anonym i dette formatet. Det kunne virke som om han, i sine pianosoloer, valgte å bevege seg godt innenfor det litt komfortable tonale rommet definert av Wangs komposisjoner, og jeg hadde likt å høre ham utfordre disse rammene litt mer. Derimot glimtet han til med litt større tyngde i mellomspillene og introene hvor han fikk skinne alene.

Det ble to ekstranummer denne kvelden, og det skulle bare mangle: hvis du kjenner din besøkelsestid, besøker du Ellen Andrea Wang og kompani igjen og igjen.

9 av 10 poeng.

Trackbacks and Pingbacks

[…] bandet. Victoria er ganske fullt og blir fullere i løpet av kvelden. Ikke like fullt som på Ellen Andrea Wang, men fortsatt anseelig gitt avstanden fra Wang i musikalsk tilgjengelighet. Dette er […]

Legg igjen en kommentar

Name and email address are required. Your email address will not be published.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

You may use these HTML tags and attributes:

<a href="" title="" rel=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <pre> <q cite=""> <s> <strike> <strong> 

%d bloggere like this: