Moskus på Victoria Nasjonal Jazzscene 7. september

Jeg har endelig investert i sesongkort på Victoria Nasjonal Jazzscene! Her på bloggen kan du følge med på konserthøsten sett med mine briller. Denne uka: Moskus! 

20180907_221955

Anja Lauvdal (f.v.), Fredrik Luhr Dietrichson og Hans Hulbækmo er Moskus, her i aksjon på Victoria Nasjonal Jazzscene, 07.09.18. Foto: Lage Nøst.

Hvis vi, som DJ-en Kygo, tar utgangspunkt i at klassisk musikk har takt og moderne musikk har rytme, kan det virke som om Moskus har befestet en helt egen musikkhistorisk epoke. Om noe, så «har» trioen selve tiden. For Anja Lauvdal (tangenter), Fredrik Luhr Dietrichson (bass) og Hans Hulbækmo (trommer) omdefinerer både rytme og det å spille i takt. Det strømmer på med underdelinger, men det som underdeles er tidvis fast, tidvis tøyelig, tidvis flytende. De spiller åpenbart sammen, og groover godt med hverandre, men bygger samtidig separate små univers av pauser, periodefølelse, anslag og utbrudd – hver musiker en ensom tidsreisende, som lytter innstendig til cues fra de andre to verdenene på scena. Og de er flinke til å lytte! Det kolliderer sjelden, og selv om det skjer mye er det rolig travelt. Ingen insisterer ofte på egne vegne. Beherskelse er stikkordet; det koker, og har mye dynamikk, men fremfor å eksplodere, vokser det som bruset fra en fjern foss som kommer nærmere.

Det er slippfest for Moskus’ nye plate, «Mirakler», den fjerde i rekka for det norske bandet. Victoria er ganske fullt og blir fullere i løpet av kvelden. Ikke like fullt som på Ellen Andrea Wang, men fortsatt anseelig gitt avstanden fra Wang i musikalsk tilgjengelighet. Dette er improvisasjonsmusikk, og det kan fort kreve noe av en å la seg oppsluke. Men det er ikke veldig vanskelig. Moskus’ lydbilde har det forståelige og gjenkjennelige som byggeklosser. Tonaliteten beveger seg langsomt, og sjelden veldig langt, og er nettopp tonal – rotfestet i enkle treklanger og korte, logiske progresjoner. Selv om Lauvdals mange melodisnutter plasserer seg på snirklete måter i tid, er de enkle og fine å følge – tidvis sakrale, tidvis banale og barnlige (tenk Prokofievs «Peter og Ulven»), alltid håndgripelige. Hennes mer eksplisitte melodiske utbrudd gjør det lett å hente seg inn når tankene en sjelden gang flyter av gårde på en seng av smått generisk rytmeplukk.

Det er noe zawinulsk over Lauvdals synthspill, både fordi synthlydene har en eim av 70- og 80-åra (de føles moderne på gamlemåten, liksom) og fordi melodiene er så jordnære, til tross for den distinkte romalderklangen. Dette er veldig tilfredsstillende kontraster, særlig når hun spiller unisone linjer med både synth og piano. Det mest minneverdige ved de to settene – hvert på cirka førti (overraskende korte) minutter – er nettopp hvordan Moskus’ leker med klang- og lydkontraster. I bunnen er de en konvensjonell akustisk piantrio, med frie sjangertøyler, men på toppen av det hele slenger de lekesynther, fløyter, plystring, trekkspill og bjeller, som virker både som anakronistiske nostalgitriggere og som friskt avant garde tilskudd til den vante trioklangen. Hverken intonasjon eller tradisjon er hellig når dette soniske krydderet strøs på, men resultatet blir bemerkelsesverdig sammenhengende og morsomt.

Men selv om det faktisk oppstod humring i salen ved minst en anledning, og selv om det er en hårfin linje mellom seriøs improvisasjonsmusikk og parodisk klimpring (jeg tror få kan være skråsikre på at Bjarte Tjøstheim ikke spiller jazz her), så gjennomsyres Moskus’ opptreden av en virtuositet og modenhet som ikke levner tvil om at dette er bra. Det er lekent, ja, men det er også modent, målrettet og verdt å bruke tid på.

Likevel tok jeg meg selv i å savne den litt mer solide strukturen vi kan nyte godt av på den nye plata, hvor sporene bærer litt større preg av å være komponerte. «Mirakler» er full av fengende riff og ostinater, og byr på et litt bredere spekter av assosiasjoner og stemninger enn jeg opplevde på denne konserten. Riktignok ble jeg transportert rett ut av setet og inn i noe som minnet om en undervannslevel i Super Mario 64 når bandet spilte opp, men jeg hadde likt å høre litt mer fra den muntre, omreisende trubadurtroppen fra «Irsk Setter» eller den litt resignerte organisten fra «Anslag». Men dette er ingen drepende kritikk! Alt i alt kuraterer et alvorlig lekende Moskus en givende auditativ utstilling i spennet mellom det malplasserte og det umistelige.

7 av 10 poeng.

Legg igjen en kommentar

Name and email address are required. Your email address will not be published.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

You may use these HTML tags and attributes:

<a href="" title="" rel=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <pre> <q cite=""> <s> <strike> <strong> 

%d bloggere like this: