Nik Bärtsch’s Ronin på Victoria Nasjonal Jazzscene 12. september

Jeg fortsetter serien av jazzkonsertanmeldelser i anledning mitt nyinnkjøpte sesongkort på Victoria. I dag: Nik Bärtsch’s Ronin.

20180912_205959

Nik Bartsch, Sha, Thomy Jordi og Kaspar Rast på Victoria Nasjonal Jazzscene, 12.09.18. Foto: Lage Nøst

Jeg hadde gledet meg veldig til denne konserten! På Victorias hjemmesider omtales musikken som «zen-funk», og jeg har nylig begynt å utforske zazen-meditasjon. En kan sikkert stille spørsmål ved hvor zen det egentlig er å skrive en anmeldelse, når mye av filosofien bak meditasjonen vektlegger det å bare sitte konsentrert uten å ville oppnå noe, og uten å evaluere ting som «gode» eller «dårlige». Men på den andre siden er vel ikke det å anmelde heller hverken godt eller dårlig hvis vi ser sånn på det, så jeg prøver!

Nik Bärtsch er fra sveits, og med bandet Ronin – med Sha (saksofon), Thomy Jordi (bass) og Kaspar Rast (trommer) – har han nylig gitt ut plata «Awase» på ECM. Det er en veldig kul plate, som holder det den lover soundmessig. Dessverre gjør ikke konsertformatet musikken så veldig mange tjenester. Klangmaskinene jobber for fullt (det er jo tross alt ECM), og de ganske travle ostinatene og bandets polyrytmiske lek – som med sirlig lydteknisk skulpturarbeid fint lar seg kombinere på plate – høres tidvis ganske rotete ut på Victoria. Ikke hjelper det at trommespillet rett og slett er litt ujevnt noen ganger, heller. Den raske, repetitative, «rituelle» grooven, som skinner soleklart gjennom på plata, koker litt for ofte bort i grums og tendenser til utakt.

Det er synd, for det er fengende, stemningsfulle og kule riff, klanger og mønstre bandet serverer – tidvis med stor presisjon, og utvilsomt solide enkeltprestasjoner. Det går mye i det pentatone, uten at de asiatiske referansene skinner så mye gjennom at det blir flaut, og alt danderes på en seng av gammel, britisk fusion-attitude (bassisten ligner til og med litt på Allan Holdsworth). Saksofonspillet har likevel noe utpreget nordisk over seg (med mindre det bare er klangen som spiller meg et puss), og det er synd at Sha ikke gjør mer ut av seg. Når han slår seg løs i kontrollerte, frie hyl og utbrudd, er det konsertens feteste øyeblikk i mine øyne – i skarp kontrast til de ganske kjedelige og litt malplasserte basskorene fra Jordi.

Men tidvis glimter de til, alle sammen, med felles brekk hvor de er helt synkrone i sin snodige rytmegymnastikk (du vet, sånn som man bare må le litt av fordi det er så gøy), og med mer ryddige, litt dempede, «moduler» (som Bärtsch kaller alle låtene sine). Særlig det siste av de tre ekstranummerne er fint. Nik Bärtsch er utvilsomt en komponist med givende ideer, og har en prisverdig tilstedeværelse på scenen. Det at jeg sikkert satt litt for nærme trommesettet er en formildende omstendighet. Så selv om denne konserten ikke yter prosjektet rettferdighet, vil jeg ikke fraråde å investere litt tid i det. På sitt beste er Ronin ganske fordømt gode, og på sitt verste er det ikke verre enn at tankene flyter litt avgårde. Men da er det bare å gjøre som i zazen: observere at det skjedde, ikke fordømme det, og så vende tilbake til pusten – eller til musikken, da.

5 av 10 poeng.

Legg igjen en kommentar

Name and email address are required. Your email address will not be published.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

You may use these HTML tags and attributes:

<a href="" title="" rel=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <pre> <q cite=""> <s> <strike> <strong> 

%d bloggere like this: