Tidsriktig grønn

Hva er den beste grønnfargen?

Det er mange måter å være grønn på – mange formuleringer av grønn ideologi som ville vært mer eller mindre like legitime i et ahistorisk, tidløst univers, hvor ideenes konsekvenser var irrelevante.

Men vi lever ikke i et sånt univers. Her, hos oss, i vår tid, må vi ta høyde for konsekvensene av det vi gjør og tenker.

Jeg mener begge de to mest prominente ideologiske motpolene innen grønn politisk tenkning og etikk er dårlig rustet for den oppgaven, og vil her – i all ydmykhet – foreslå et alternativ.

De mørkegrønne vs. de lysegrønne

Hvis vi, for samtalens skyld, tegner opp en grov skisse som ikke gjør hele virkeligheten rettferdighet, kan den grønne bevegelsen sies å ha to strømninger: de mørkegrønne og de lysegrønne. De har mye til felles, men står på hver sin side av noen viktige konfliktlinjer i debatten om klima- og miljøpolitikk, menneskets forhold til naturen og – ofte – individets forhold til staten. Forskjellene må likevel ikke overdrives, og det er derfor jeg bruker sjatteringer av én og samme farge (grønn) for å beskrive de to strømningene.

For å beskrive det samme kunne jeg ha brukt andre begrepspar, som fundis vs. realos, kjent fra lignende debatter i grønne partier utenfor Norge, eller skillet som filosofen Arne Næss trakk mellom «dyp» og «grunn» økologisk tenkning. Men variasjon i fargetone oppleves som et mindre kategorisk skille, og virker som en påminnelse om at det viktigste fortsatt er kontrasten mellom det grønne og politikkens øvrige gråtoner.

I partiet mitt, Miljøpartiet De Grønne, finnes det noen som er utpreget mørkegrønne og noen som er utpreget lysegrønne, men de aller fleste er lysegrønne i noen saker, mørkegrønne i noen saker og smått forvirra i andre saker. Når jeg snakker om «de lysegrønne» eller «de mørkegrønne», snakker jeg derfor ikke om en fast eller uforanderlig gruppe ekte mennesker, men om et sett med ideer eller verdier som alle kan spille på. Det kan også være forskjellige syn på konkrete spørsmål blant personer som befinner seg i samme del av spektrumet.

Karakteristisk for de mørkegrønne er at de kritiserer de lysegrønne for ikke å ta tak i miljøproblemenes røtter, de bakenforliggende årsakene til krisene vi står i. De mørkegrønne sier at problemene skyldes menneskers manglende forståelse av at vi er en del av naturen, at vi ikke ser på verden holistisk, som et vev av relasjoner, og at vi derfor konkurrerer med hverandre når vi burde samarbeide, utnytter naturen vi burde ta vare på og – i overmot – tror vi kan dominere naturen ved å redusere den til data for naturvitenskapene, og ved hjelp av ny teknologi. De anklager de lysegrønne for lignende arroganse og hybris, og for feilaktig å tro at vi kan løse problemene ved å tenke som vi tenkte da vi skapte dem.

Erik Dammans korte bok «Verdirevolusjon» er et godt eksempel på typisk mørkegrønn tenkning. Filosofen Arne Johan vetlesen, som Arne Næss før ham, målbærer også slike ideer.

De lysegrønne, på sin side, kritiserer gjerne de mørkegrønne for å være reaksjonære teknofober. De påpeker hvilket enormt potensiale for effektivisering som ligger i teknologiske løsninger og velregulerte, kompetitive markeder, og mener ofte de mørkegrønne har et for romantisk syn på naturen og klinger seg til urealistiske håp om en verdirevolusjon i folkedypet; folk vil ha økt materiell levestandard, og politikken må ta dette for gitt. Det eneste realistiske er grønn økonomisk vekst og utvikling av ny teknologi som kan sikre bærekraftig utvikling i alle land.

Brundtlandkommisjonens rapport «Vår felles framtid» fra 1987, samt alle «New Climate Economy»-rapportene heller i lysegrønn retning. Det gjør også organisasjoner som Zero og Bellona, samt grønne tenkere som Per Espen Stoknes og Mark Lynas.

I praktisk politikk vil de mørkegrønne ofte være motstandere av vindmøller, GMO og andre typer teknologi og naturinngrep de lysegrønne er for, og de lysegrønne vil være mot forslag om forbud, rasjonering og annen inngripende regulering som de mørkegrønne er for (med forbehold om at disse idealtypene bare er delvis anvendbare på ekte mennesker i ekte debatter, som nevnt).

Hvorfor vi trenger et alternativ

Så, hva er galt med de mørkegrønne og de lysegrønne? Driver de ikke debatten om grønn politikk framover på en hensiktsmessig måte ved å sparre vennskapelig med hverandre?

Jeg tror ikke det. Jeg tror de beste politiske løsningene vil måtte utformes fra et annet ståsted – en slags mellomposisjon, eller «tredje vei», om du vil. Og jeg tror denne posisjonen må meisles ut i klartekst for at debatten ikke skal spore av, og ende opp i en kamp mellom de mørkegrønne og de lysegrønne om definisjonen hva «grønne» løsninger er. Hverken rent mørkegrønne eller rent lysegrønne løsninger kan redde oss nå, så uansett hvem som hadde vunnet en slik kamp hadde vi stått dårligere rustet igjen.

Problemet med både de mørkegrønne og de lysegrønne, er måten de forholder seg til tiden vi lever i på. De mørkegrønne undervurderer hvor langt krisa allerede er kommet, og de lysegrønne undervurderer hvor ille det kan bli. Løsningene deres står derfor ikke i stil med utfordringen.

Ta de mørkegrønnes fokus på grunnleggende eller bakenforliggende årsaker, for eksempel: Det er i utgangspunktet aktverdig å fokusere på krisas verdimessige røtter. Akkurat som at vi pusser tenna for å unngå å måtte dra til tannlegen, tror jeg det er riktig å pusse på (eller snarere omvelte) samfunnets ideologiske og økonomiske strukturer for at vi skal unngå å måtte håndtere stadig nye miljøkriser. Men har man først fått hull, da oppsøker man tannlegen! Da er tiden for ideelle løsninger forbi.

FNs siste klimarapport sier helt tydelig at vi (mest sannsynlig) er avhengig av spekulativ teknologi i stor skala for å begrense den globale oppvarmingen til under 1,5 grader ved å fjerne CO2 fra atmosfæren, og det er lite som tilsier at verdens land vil handle så bestemt hva gjelder utslippskutt de neste 12 årene at dette behovet vil reduseres særlig. Prinsipell og kategorisk teknologikritikk hjelper oss lite i denne floka. Vi må snakke om hvilken teknologi vi skal bruke, og hvordan vi skal implementere den på en måte som begrenser de negative konsekvensene.

Men lysegrønn teknologioptimisme hjelper oss ikke mye heller. Alt for ofte blir den en unnskyldning for å gjennomføre den nødvendige omstillingen et annet sted eller en annen gang. Budskapet om at utviklingen av grønne løsninger for transport, landbruk og energi er godt i gang, og vil redde oss, kan sive inn i opinionen for tidlig, slik at folk ikke oppfatter det som nødvendig å stemme eller forbruke annerledes. Og vi er fortsatt langt unna den omstillingstakten som behøves.

Hvis de lysegrønne har et poeng i å kritisere de mørkegrønnes tilbakeskuende idealisme, så har de mørkegrønne et vel så godt poeng når de kritiserer de lysegrønne for ikke å ta godt nok hensyn til hele bildet (inkludert uintenderte konsekvenser av tiltak, og måten ulike kriser overlapper på), og kanskje for å være litt naive i sin klokketro på teknologiens muligheter. De lysegrønne må stille seg flere spørsmål av typen: «hva om det ikke funker?» og «dette tiltaket kutter utslipp, men til hvilken pris?».

Noen tanker om konsekvenser og økosentrisme

Jeg synes at en god etisk teori bør ta størst hensyn til konsekvensene av handlinger eller regler.

Både de mørkegrønne og de lysegrønne vil hevde at motpartens syn kan lede til negative konsekvenser – og det med rette: De mørkegrønne kan legitimt være bekymrede for at enkelte lysegrønne tiltak skal ha store negative bieffekter, og for at nye kriser skal oppstå igjen og igjen i mangel av et oppgjør med dominante verdier og ideer (som markedsliberalisme og materialisme). Og de lysegrønne kan være redde for at strengt nødvendige tiltak skal bremses med henvisning til mørkegrønne idealer. Begge kan være bekymret for at motpartens tiltak skal kulminere i for lite, for sent.

Men når vi skal tenke på konsekvenser, er det viktig å avgrense både hvilke konsekvenser som er gode (eller dårlige) og hvem de er gode for. Denne grensedragningen er vesentlig for å definere hva som er en krise (en dårlig situasjon for relevante medlemmer av det moralske universet), og dermed hva som er strengt nødvendig å gjøre for å avverge kriser.

Så godt som ingen grønne er tilhengere av det jeg i et annet innlegg har kalt absolutt antroposentrisme, altså at det eneste relevante er hva som er goder for mennesker. De fleste er relative antroposentrister som setter terskelen høyt for å tilsidesette hensyn til dyr og natur.

Derimot tror jeg vi finner flere blant de mørkegrønne enn blant de lysegrønne som flørter med økosentrisme – altså at hensynet til naturen vektes tyngre enn de fleste trivielle menneskegoder. En økosentrist mener at naturen (økosystemer, planter, osv.) er en relevant moralsk størrelse i seg selv, uavhengig av dyr og mennesker. Jeg tror ikke jeg har møtt en absolutt økosentrist noengang, men ideer om naturens egenverdi har en prominent plass i De Grønne.

Jeg mener vi bør passe oss for å gi økosentriske ideer om naturens egenverdi for stor plass. Milliarder (!) av sansende, bevisste vesener lider allerede som en følge av menneskenes hensynsløse fremferd, så vi må fortsette å kritisere antroposentrismen. Men hvis vi skal bevare natur for naturens skyld, så stikker vi ekstra kjepper i et allerede punktert hjul. Gitt at naturen ikke er selvbevisst, har den verdi for noen, ikke i seg selv.

Hvis ideer om naturens egenverdi hadde fått stort gjennomslag for tredve år siden, ville det nok ha bidratt konstruktivt til å løse krisa før den eskalerte til dagens nivå. Men vi er i 2018 – i tiåret for suboptimale løsninger og «det blir verre før det blir bedre». Ideer om naturens egenverdi må ikke komme i veien for politiske vedtak om naturinngrep som er strengt nødvendige for å hindre de verste konsekvensene for dyr og mennesker – som for eksempel det å fjerne CO2 fra atmosfæren (dersom det faktisk er strengt nødvendig), et prosjekt som trolig vil kreve enormt mye av naturen hva gjelder areal og innsatsmidler.

Et troverdig alternativ til det mørkegrønne og det lysegrønne må ha en biosentrisk tilnærming til hvem goder er gode for. Politikken må søke å maksimere positive konsekvenser for flest mulig levende, sansende vesener. I de fleste tilfeller vil dette trolig innebære å ta vare på intakte biotoper og økosystemer, men kanskje ikke alltid. Vi kan i alle fall ikke ta det for gitt.

Det mellomgrønne alternativet

Jeg har hevdet at det er noe galt med situasjonsbeskrivelsen og konsekvensanalysene til både de lyse- og de mørkegrønne. Men hva er alternativet?

La oss bare kalle det å være mellomgrønn. Her er fire forslag til hva det kan innebære:

  • Vi som er mellomgrønne anerkjenner at den historiske situasjonen på jorda er helt unik, og at ingen har måttet håndtere utfordringer på denne skalaen før. Krisa har røtter som stikker dypere enn det som kommer ut av eksospotter, den er kompleks og har ikke enkle «one size fits all»-løsninger. Vi ser at det kreves store endringer i holdninger og verdier, og at det økonomiske systemet vil måtte se ganske annerledes ut innen få tiår, men vi sitter ikke med alle svarene – og tror ikke at noen gjør det.
  • Vi mellomgrønne anerkjenner at det fantes en tid for å være føre var, og føre var alene. Nå, takket være handlingslammelsen og fornektelsen, må vi også være etter snar. Veldig etter snar. Det betyr ikke at vi skal være hodeløse, eller behandle teknologiske nødbremser som en unnskyldning for å fortsette som før på andre områder (man slipper opp gasspedalen når man må bråbremse), men det betyr at vi forplikter oss til ikke å la hensyn til hva som ville vært best i en ideell verden hindre oss fra å gjennomføre de beste tiltakene gitt nødsituasjonen her og nå. Alle betydelige tiltak vil være risikable, men den som intet våger kommer til å tape i Antropocen.
  • Vi mellomgrønne mener alle politiske forslag må bedømmes ut fra de totale konsekvensene for levende medlemmer av biosfæren – også framtidige sådan. Følgelig er vi ikke kategorisk skeptiske til hverken ny teknologi eller kontroversiell politikk, men foretrekker å gjøre grundige helhetsvurderinger. Konsekvensanalyser er ingen eksakt vitenskap, men vi må gjøre så godt vi kan.
  • Vi mellomgrønne tror på både gulrot og pisk. Vi vil svinge pisken så sjelden som mulig, men anerkjenner at tiden løper fra oss og at gulrot ikke er nok i mange tilfeller. Vi vil stimulere til at ny teknologi og mer miljøvennlige produkter når nye markeder, men er åpne for å regulere økonomien strengere og mer rettferdig hvis nødvendig, for eksempel med forbud eller rasjonering.

Det kan godt hende at mange som også sympatiserer med enten de mørkegrønne eller de lysegrønne vil kjenne igjen sine egne tanker i mange av disse mellomgrønne standpunktene, altså. Alle disse fargesjatteringene er nødvendigvis en slags karikaturer, og kanskje er hele innlegget bare en oppkonstruert krig mellom stråmenn – virkeligheten er typisk vanskelig å fange.

Om ikke annet så tror jeg min egen posisjon fanges best opp av denne siste karikaturen. Jeg kan bare håpe at jeg ikke er alene, for jeg mener en biosentrisk konsekvensetikk, som tar høyde for det spesielle og prekære ved den historiske situasjonen vi står i, er den absolutt nyttigste, mest tidsriktige måten å være grønn på i dag.

Legg igjen en kommentar

Name and email address are required. Your email address will not be published.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

You may use these HTML tags and attributes:

<a href="" title="" rel=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <pre> <q cite=""> <s> <strike> <strong> 

%d bloggere like this: