Marquis Hill Blacktet på Sardinen 16. november

Flere jazzkonsertanmeldelser! I dag: Marquis Hill Blacktet på Verftet i Bergen, tilfeldigvis.

Marquis Hill Blacktet på Sardinen i Bergen: Joel Ross (f.v.), Marquis Hill, Jeremiah Hunt, Braxton Cook, Jonathan Pinson. 16.11.2018. Foto: Lage Nøst.

Du vet hvordan det er: Noen ganger føles det viktigere å bli hjemme og spille Playstation enn å gå på jazzkonsert, selv om det voksne å gjøre ville være å gå på konserten. Sånn følte jeg det på torsdag. Derfor dro jeg ikke til Victoria for å høre Marquis Hill Blacktet.

Jeg skal ikke si at jeg angrer. Men jeg er glad for at det ikke ble enden på visa. 

Morgenen etter skulle jeg ta Bergensbanen, helt til endestasjonen, for å ledsage min forlovede til et MDG-møte og tilstøtende festligheter. Jeg fant min vogn tre minutter før avgang, og smøg ned midtgangen mot setenummer 68, som anvist på billetten. 

Men setet var opptatt. Der satt en ung, kul amerikaner i samtale med sitt tilsvarende hippe reisefølge. Vi ble begge litt brydd. «Oh, I’m sorry, we can sort this out when the conductor arrives,» sa vi til hverandre, og jeg satte meg på et annet sete, og vendte mitt norske blikk behørig innover. 

Etter en stund hørte jeg at det swingte heftig i en mobilhøyttaler. Amerikanerne viste hverandre musikk, og diskuterte de tekniske detaljene i låtene med en saklig oppildnet tone. Jeg henvendte meg til en av dem: «Are you guys jazz musicians?». «Yeah,» sa han, med autoritet. Og da kjente jeg ham igjen fra plakaten. 

«Are you Marqui’ Hill?» spurte jeg, som hadde hatt fransk på ungdomsskolen.

«MarquiS.»           

De var på vei til Bergen for å spille den samme kvelden. Stedet var Sardinen scene på Verftet, arrangøren var Bergen Jazzforum. Dit dro vi. Og for en konsert!

Marquis Hill Blacktet er antitesen til Trumps USA. Det motsatte av tonedøv brauting. Det er lyttende og kontrollert. Samspillet er utsøkt, solistprestasjonene perfekte på den jordnære måten. Det er hett, men ikke aggressivt. «Lean back and enjoy the vibes,» sier Marquis, og vil dele raust av varmen med oss – ingen murer her. Latin-amerikanske rytmer inkorporeres sømløst i det som er et selvsikkert afroamerikansk lydunivers, med røtter i den samme bebopen som nazistene sensurerte fordi de misforstod konseptet sivilisasjon.

Marquis snakker om hvordan den ene låta, «Her Story», ble inspirert av en plutselig innsikt i hvordan hele verdenshistorien som regel fortelles fra mennenes ståsted – som en historie om krigsherrenes erobringer, og introduserer en annen låt med: «this one’s for the ladies, to be honest». Men det er ikke slik at det går politikk i musikken. Den snakker for seg selv, og den snakker til alle, uansett identitet, på tvers partilinjer. Budskapet er tydelig: Vi spiller best sammen.

Men de spiller bra hver for seg også, amerikanerne. Særlig vibrafonisten, Joel Ross, utmerker seg. Han støtter de andre solistene med uovertruffen timing i kompet, og plasserer de luftige, myke, metalliske akkordene med sylskarp presisjon. Og når det er hans tur til å briljere, spiller han med en harmonisk dramaturgi og melodisk nerve som trollbinder. Det oppleves som om vibrafonen har seks-sju oktaver, ikke bare tre. Koret på «Her Story» kunne ha vart i et kvarter, uten at det ville blitt et problem. 

Jonathan Pinson regjerer bak trommesettet, og spiller med slik innlevelse at man tidvis bare ser det hvite i øynene hans, fordi pupillene har rullet opp og inn i låta. Han kan kanalisere hele jazztradisjonens dynamikk, og fylle alle smutthull breialt som en annen Gene Krupa. Men han groover også som sine samtidige og bruker pauser og backbeat effektivt, med en pop-produsents øye for detaljer.

Komposisjonene er gode og forståelige. De heller mest mot moderne post-bop med hiphoptendenser, men et par av dem minner mest om hardcore bebop. Headet i en av låtene høres ut som en slags mashup av noen av The Real Books fyrrigste oppføringer. Personlig kjeder jeg meg så vidt når det minner som mest om standardjazzen, men virtuositeten, samholdet og de gode vibbene veier opp for det. Hvis dette er lyden av framtida amerikanerne styrer mot, kan den ikke komme fort nok.

9 av 10 poeng.   

Legg igjen en kommentar

Name and email address are required. Your email address will not be published.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

You may use these HTML tags and attributes:

<a href="" title="" rel=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <pre> <q cite=""> <s> <strike> <strong> 

%d bloggere like this: