Hvordan bør vi snakke om klimakrisa?

De siste par åra har jeg engasjert meg mye i debatter om henholdsvis klimakommunikasjon og vekstkritikk versus teknologioptimisme (eller system- og holdningsendring versus teknologiske løsninger), og forholdet mellom disse.

Det var faktisk en debatt om kommunikasjon som markerte startskuddet for hele mitt politiske miljøengasjement. Mitt første debattinnlegg i en avis, var en kraftsalve i Romsdals Budstikke (det må ha vært i 2007) mot en fyr som mente det var for mye skremselspropaganda i klimadebatten. Jeg argumenterte for at frykt kan virke motiverende; vi gjør lekser fordi vi er redde for konsekvensene av ikke å gjøre dem (eller noe sånt). Jeg husker det godt, for den hyggelige og ellers lavmælte naturfaglæreren min gav meg applaus da jeg kom inn i klasserommet den dagen det stod på trykk.

Da jeg var talsperson i Grønn Ungdom, jobbet jeg mye med spørsmålet om hvorvidt økonomisk vekst er mulig å forene med bærekraft. Det resulterte blant annet i at jeg foreslo planlagt resesjon som klimatiltak, og skrev en lang utredning om det. Jeg har i ettertid moderert meg litt, og mener ikke brutto nasjonalprodukt er et godt miljøpolitisk styringsverktøy (hverken den ene eller andre veien), men jeg er fortsatt svært skeptisk til ideen om at det vil være mulig å kutte nok utslipp globalt – tilstrekkelig hurtig – med en fortsatt vekst i BNP. Flere forskere er enige med meg i det. Bevisbyrden ligger hos dem som mener det motsatte.