Hvordan bør vi snakke om klimakrisa?

De siste par åra har jeg engasjert meg mye i debatter om henholdsvis klimakommunikasjon og vekstkritikk versus teknologioptimisme (eller system- og holdningsendring versus teknologiske løsninger), og forholdet mellom disse.

Det var faktisk en debatt om kommunikasjon som markerte startskuddet for hele mitt politiske miljøengasjement. Mitt første debattinnlegg i en avis, var en kraftsalve i Romsdals Budstikke (det må ha vært i 2007) mot en fyr som mente det var for mye skremselspropaganda i klimadebatten. Jeg argumenterte for at frykt kan virke motiverende; vi gjør lekser fordi vi er redde for konsekvensene av ikke å gjøre dem (eller noe sånt). Jeg husker det godt, for den hyggelige og ellers lavmælte naturfaglæreren min gav meg applaus da jeg kom inn i klasserommet den dagen det stod på trykk.

Da jeg var talsperson i Grønn Ungdom, jobbet jeg mye med spørsmålet om hvorvidt økonomisk vekst er mulig å forene med bærekraft. Det resulterte blant annet i at jeg foreslo planlagt resesjon som klimatiltak, og skrev en lang utredning om det. Jeg har i ettertid moderert meg litt, og mener ikke brutto nasjonalprodukt er et godt miljøpolitisk styringsverktøy (hverken den ene eller andre veien), men jeg er fortsatt svært skeptisk til ideen om at det vil være mulig å kutte nok utslipp globalt – tilstrekkelig hurtig – med en fortsatt vekst i BNP. Flere forskere er enige med meg i det. Bevisbyrden ligger hos dem som mener det motsatte.

Det er også derfor jeg er uenig med dem som mener vi bør innrette den miljøpolitiske kommunikasjonen i retning av å snakke mest positivt, i den forstand at vi må fremheve teknologiske løsninger og framskritt, fremfor å påpeke truslene klimakrisa innebærer. Dette er en posisjon som har fått mye gehør i det siste, og som støtter seg på en del psykologisk forskning.

De største utfordringene knyttet til en slik strategi, er at man risikerer å love mer enn man kan holde. Omstillingen vil ha svært mange positive effekter på både kort og lang sikt, men den vil også kreve mye av oss. Vi må endre produksjonen og forbruket vårt drastisk. Jeg tror det er kontraproduktivt å selge det inn som en dans på roser, for ingen liker å bli lurt. I tillegg kan man stille spørsmål ved om det er fornuftig å trekke vidtrekkende konklusjoner om politisk strategi fra psykologisk forskning tuftet på metodologisk individualisme. Det er flere krefter i spill – og flere hensyn å ta – enn dem som kan måles presist gjennom surveys og psykologiske eksperimenter.

Tilhengere av «snakk positivt»-strategien, mener ofte at noe av forklaringen på hvorfor folk ikke har brydd seg så mye om klima, er at de assosierer det med «dommedag» og derfor heller vil tenke på andre ting. I vår skrev jeg en bacheloroppgave i sosiologi som tar for seg nettopp dette. Jeg analyserte debattinnlegg fra tre sentrale politikere, og konkluderte med at de ikke omtaler klimakrisa som en krise. Jeg argumenterte for at folks manglende klimaengasjement ikke bør forklares med at miljøbevegelsen og andre har snakket for mye negativt eller alarmistisk. Tvert imot! Vi har skapt en kultur for bortforklaring og passivisering, og den berettigede frykten vår blir derfor kanalisert feil. Greta Thunberg og klimastreikernes massemobilisering er et viktig første skritt bort fra dette, og forsåvidt et godt eksempel på at man ikke må framstå som en beroligende teknologioptimist som sukrer klimapillen med hyperloops og lønnsøkning for å kunne mobilisere.

Nå har tidsskriftet Røyst nettopp publisert en artikkel jeg skrev for dem, som er delvis basert på bachelorarbeidet mitt, og som tar opp litt av den samme tråden. Jeg mener det er avgjørende – ikke bare for klimamobilisering på kort sikt, men for å skape oppslutning om omstillingen på lang sikt, også når den blir litt vanskelig – at vi blir flinkere til å skremme hverandre, og at vi skaper en kultur som stigmatiserer dårlige unnskyldninger for ikke å ta individuelt og kollektivt ansvar, fremfor å insistere på at alle kan fly med god samvittighet.

Og apropos det: Sjekk ut siste episode av podkasten «Grønnhetstyranniet», hvor Anna Kvam og undertegnede diskuterer flyskam.

Snakkes!

Legg igjen en kommentar

Name and email address are required. Your email address will not be published.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

You may use these HTML tags and attributes:

<a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <pre> <q cite=""> <s> <strike> <strong> 

%d bloggere like this: