Det er ikke greit å være rik

«Det er greit å være rik, men …» skriver Alexia Bohwim. Mange er enige. Men det er faktisk ikke greit å være rik. Det skulle nesten vært forbudt.

Misforstå meg rett: Det kan være greit å tjene og disponere mye penger. Men det er ikke greit å beholde så mye av det som de fleste av oss liker å tro.

Livsstilen som harseleres med i NRK-serien «Exit» er bare toppen av det umoralske isfjellet.

Bør vi redde druknende barn?

Her er en versjon av et berømt tankeeksperiment:

Jeg spaserer til et viktig møte, og har finstasen på. Plutselig ser jeg et barn som er i ferd med å drukne i et vann. Jeg kan redde barnet, men da må jeg straks hoppe uti, og risikerer å ødelegge de fine skoene mine og den dyre mobilen jeg har i innerlomma.

De fleste er enige i at jeg burde ofre disse luksusgjenstandene for å redde barnet, gitt at jeg har mulighet. Det er en liten pris å betale for et menneskeliv. Det ville være hårreisende galt å la barnet drukne med henvisning til skoenes verdi.

Men hva hvis barnet bodde i et annet land, og «vannet» var global fattigdom, sykdom og klimakrise?

Over 700 millioner mennesker lever fortsatt i ekstrem fattigdom. De må klare seg på under 18 kroner dagen. Omtrent 821 millioner mennesker er underernærte. Denne fattigdommen dreper – ikke bare ett barn, men millioner av dem.  

De fleste av oss som bor i den rike delen av verden har mulighet til å investere mer enn vi gjør i å redde livene deres. Vi trenger ikke ødelegge skoene våre, men vi kunne gi litt mer av skobudsjettet vårt som bidrag til effektive bistandsorganisasjoner, eller til andre tiltak med forventet positiv effekt.

«Jeg kan ikke redde verden alene! Hvor går grensen?» kunne en spørre, og det er et godt og vanskelig spørsmål, uten et eksakt svar. Vi kunne for eksempel bestemt oss for å gi ti prosent av lønnsinntektene våre. Mange ville fortsatt kunne gi mye mer enn det, uten at det ville forverre livskvaliteten deres betydelig ­­– eller i det hele tatt.

Hvis vi burde ofre litt luksus for å redde druknende barn vi går forbi, så bør vi også ofre litt luksus for folk i resten av verden. Det er galt å la dem dø, hvis vi har gode grunner til å tro at vi kan bidra til å redde dem.

Personlig rikdom er en konsekvens av ikke å gi nok.

Hva med systemet?

Mange som sier «det er greit å være rik,» mener egentlig at vi bør holde oss med et økonomisk system som belønner personlig innsats og gjør det attraktivt å investere penger, fordi dette sannsynligvis gagner de fleste – også de fattigste. «Hvorfor satse hvis det ikke er noen gevinst?» spør Erland Bakke på vegne av finans- og næringslivsaktører, og vil «pengeskammen» til livs.

Det burde være ukontroversielt å påpeke at det antagelig finnes andre ­– og bedre ­– former for belønning enn sykelig rikdom. Når man har tjent så og så mye, er det grenser for hvor mye lykkeligere man blir av å tjene mer. Dessuten er det mye som tyder på at folk som gir vekk mer av pengene sine er lykkeligere enn andre. Og den som bare har penger i banken ved livets slutt, dør fattigere enn den som også har gode, stabile relasjoner – det er alle enige om.

Det kan likevel være sant, gitt noen rimelige antagelser om mennesker, at det beste samfunnet er et hvor privatpersoner kan tilegne seg og råde over betydelige midler. Ikke bare fordi det oppmuntrer til konstruktive aktiviteter, men også fordi det bidrar til maktspredning. Det er ikke gitt at staten ville brukt ressursene bedre – hverken etisk eller økonomisk sett – enn individer, dersom den var enerådende. Det er derfor rikdom bare burde være nesten forbudt.

Ekstrem personlig rikdom, derimot, bør avskaffes, enten gjennom smart beskatning eller på andre måter. Ikke bare ville det gjøre det mulig å bruke store ressurser bedre enn i dag, og redde mange liv, det ville også motvirke korrupsjon og øke tilliten i samfunnet.

Å definere hvor grensen for det ekstreme går er selvsagt ingen eksakt vitenskap, men de fleste vi kaller «rikinger» i dag er langt over. Og kanskje er egentlig det gjennomsnittlige materielle forbruket i Norge også ganske ekstremt, selv om vi er blitt vant til det?

Det bør uansett være mulig å avskaffe ekstrem personlig rikdom på en måte som sikrer fortsatt maktspredning, kanskje ved å begrense hvor mye bedriftseiere kan ta ut i lønnsinntekt og sette noen strenge rammer for bærekraftig forvaltning av privat formue, uten at pengene dermed havner direkte i statens hender.

Perfekte systemer er vanskelig å oppdrive. Inntil videre kan vi likevel slå fast at det ikke er greit å være rik når andre er veldig fattige, og at de fleste av oss kan gi mer enn vi gjør. 

Legg igjen en kommentar

Name and email address are required. Your email address will not be published.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

You may use these HTML tags and attributes:

<a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <pre> <q cite=""> <s> <strike> <strong> 

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: