Posts By lagenost

Det er ikke greit å være rik

«Det er greit å være rik, men …» skriver Alexia Bohwim. Mange er enige. Men det er faktisk ikke greit å være rik. Det skulle nesten vært forbudt.

Misforstå meg rett: Det kan være greit å tjene og disponere mye penger. Men det er ikke greit å beholde så mye av det som de fleste av oss liker å tro.

Livsstilen som harseleres med i NRK-serien «Exit» er bare toppen av det umoralske isfjellet.

Bør vi redde druknende barn?

Her er en versjon av et berømt tankeeksperiment:

Jeg spaserer til et viktig møte, og har finstasen på. Plutselig ser jeg et barn som er i ferd med å drukne i et vann. Jeg kan redde barnet, men da må jeg straks hoppe uti, og risikerer å ødelegge de fine skoene mine og den dyre mobilen jeg har i innerlomma.

De fleste er enige i at jeg burde ofre disse luksusgjenstandene for å redde barnet, gitt at jeg har mulighet. Det er en liten pris å betale for et menneskeliv. Det ville være hårreisende galt å la barnet drukne med henvisning til skoenes verdi.

Men hva hvis barnet bodde i et annet land, og «vannet» var global fattigdom, sykdom og klimakrise?

Hvordan bør vi snakke om klimakrisa?

De siste par åra har jeg engasjert meg mye i debatter om henholdsvis klimakommunikasjon og vekstkritikk versus teknologioptimisme (eller system- og holdningsendring versus teknologiske løsninger), og forholdet mellom disse.

Det var faktisk en debatt om kommunikasjon som markerte startskuddet for hele mitt politiske miljøengasjement. Mitt første debattinnlegg i en avis, var en kraftsalve i Romsdals Budstikke (det må ha vært i 2007) mot en fyr som mente det var for mye skremselspropaganda i klimadebatten. Jeg argumenterte for at frykt kan virke motiverende; vi gjør lekser fordi vi er redde for konsekvensene av ikke å gjøre dem (eller noe sånt). Jeg husker det godt, for den hyggelige og ellers lavmælte naturfaglæreren min gav meg applaus da jeg kom inn i klasserommet den dagen det stod på trykk.

Da jeg var talsperson i Grønn Ungdom, jobbet jeg mye med spørsmålet om hvorvidt økonomisk vekst er mulig å forene med bærekraft. Det resulterte blant annet i at jeg foreslo planlagt resesjon som klimatiltak, og skrev en lang utredning om det. Jeg har i ettertid moderert meg litt, og mener ikke brutto nasjonalprodukt er et godt miljøpolitisk styringsverktøy (hverken den ene eller andre veien), men jeg er fortsatt svært skeptisk til ideen om at det vil være mulig å kutte nok utslipp globalt – tilstrekkelig hurtig – med en fortsatt vekst i BNP. Flere forskere er enige med meg i det. Bevisbyrden ligger hos dem som mener det motsatte.

Et uslåelig argument for radikal klimapolitikk

Dette innlegget stod først på trykk i Pan 31.03.19, og ble deretter republisert i Vårt Land 04.04.19.

En gang i forrige tiår, den gangen da folk fortsatt hadde mer eller mindre seriøse debatter om hvorvidt den menneskeskapte klimakrisa faktisk skjer, kom jeg over en skjellsettende video på YouTube. Det var en amerikansk lærer som hadde funnet et angivelig uslåelig argument for klimahandling, og bestemt seg for å overbevise verden. Argumentet gikk litt som dette: Vi har valget mellom å satse eller ikke å satse på klimapolitikk. Konsekvensene av å velge det ene eller det andre, avhenger av om klimakrisa faktisk er en krise eller ikke. De negative konsekvensene av å velge feil er mye større dersom krisa er reell og vi likevel ikke satser på klimapolitikk, enn dersom vi satser på klimapolitikk til tross for at klimakrisa skulle vise seg å være en bløff.

Marquis Hill Blacktet på Sardinen 16. november

Flere jazzkonsertanmeldelser! I dag: Marquis Hill Blacktet på Verftet i Bergen, tilfeldigvis.

Marquis Hill Blacktet på Sardinen i Bergen: Joel Ross (f.v.), Marquis Hill, Jeremiah Hunt, Braxton Cook, Jonathan Pinson. 16.11.2018. Foto: Lage Nøst.

Du vet hvordan det er: Noen ganger føles det viktigere å bli hjemme og spille Playstation enn å gå på jazzkonsert, selv om det voksne å gjøre ville være å gå på konserten. Sånn følte jeg det på torsdag. Derfor dro jeg ikke til Victoria for å høre Marquis Hill Blacktet.

Jeg skal ikke si at jeg angrer. Men jeg er glad for at det ikke ble enden på visa. 

Morgenen etter skulle jeg ta Bergensbanen, helt til endestasjonen, for å ledsage min forlovede til et MDG-møte og tilstøtende festligheter. Jeg fant min vogn tre minutter før avgang, og smøg ned midtgangen mot setenummer 68, som anvist på billetten. 

Men setet var opptatt. Der satt en ung, kul amerikaner i samtale med sitt tilsvarende hippe reisefølge. Vi ble begge litt brydd. «Oh, I’m sorry, we can sort this out when the conductor arrives,» sa vi til hverandre, og jeg satte meg på et annet sete, og vendte mitt norske blikk behørig innover. 

Etter en stund hørte jeg at det swingte heftig i en mobilhøyttaler. Amerikanerne viste hverandre musikk, og diskuterte de tekniske detaljene i låtene med en saklig oppildnet tone. Jeg henvendte meg til en av dem: «Are you guys jazz musicians?». «Yeah,» sa han, med autoritet. Og da kjente jeg ham igjen fra plakaten. 

«Are you Marqui’ Hill?» spurte jeg, som hadde hatt fransk på ungdomsskolen.

Tidsriktig grønn

Hva er den beste grønnfargen?

Det er mange måter å være grønn på – mange formuleringer av grønn ideologi som ville vært mer eller mindre like legitime i et ahistorisk, tidløst univers, hvor ideenes konsekvenser var irrelevante.

Men vi lever ikke i et sånt univers. Her, hos oss, i vår tid, må vi ta høyde for konsekvensene av det vi gjør og tenker.

Jeg mener begge de to mest prominente ideologiske motpolene innen grønn politisk tenkning og etikk er dårlig rustet for den oppgaven, og vil her – i all ydmykhet – foreslå et alternativ.

De mørkegrønne vs. de lysegrønne

Hvis vi, for samtalens skyld, tegner opp en grov skisse som ikke gjør hele virkeligheten rettferdighet, kan den grønne bevegelsen sies å ha to strømninger: de mørkegrønne og de lysegrønne. De har mye til felles, men står på hver sin side av noen viktige konfliktlinjer i debatten om klima- og miljøpolitikk, menneskets forhold til naturen og – ofte – individets forhold til staten. Forskjellene må likevel ikke overdrives, og det er derfor jeg bruker sjatteringer av én og samme farge (grønn) for å beskrive de to strømningene.

For å beskrive det samme kunne jeg ha brukt andre begrepspar, som fundis vs. realos, kjent fra lignende debatter i grønne partier utenfor Norge, eller skillet som filosofen Arne Næss trakk mellom «dyp» og «grunn» økologisk tenkning. Men variasjon i fargetone oppleves som et mindre kategorisk skille, og virker som en påminnelse om at det viktigste fortsatt er kontrasten mellom det grønne og politikkens øvrige gråtoner.

The MaXx & Trondheim Jazzorkester på Victoria Nasjonal Jazzscene 25. oktober

Det er lenge siden jeg har fått brukt det, men jeg har fortsatt sesongkort på Victoria. I dagens konsertanmeldelse: The MaXx & Trondheim Jazzorkester.

The MaXx og Trondheim Jazzorkester på Victoria 25.10.2018. Foto: Lage Nøst.

Hvis Jaga Jazzist og Motorpsycho ble foreldre, og barnet fikk musikkundervisning av Ennio Morricone, men smuglyttet på The Meters og Frank Zappa hele middelklasseoppveksten i Namsos, da ville ungdomsopprøret kanskje høres litt ut som The MaXx og Trondheim Jazzorkester. Dette er både velkjent og eklektisk på en gang, og heftig nok for begeistring! 

Settet varer i en og en halv time; en medrivende strøm av suggererende riffing, surfegitar, blokkfløyte, glitchy synth, rockeorgel, folketoner, allsang, turboshaker og kubjelle. Det er intense saxkor, blodtighte trommer, sakralt speisa intermezzoer og så rå bassing fra Mattis Kleppen at til og med jeg koser meg under trombonesoloen! Nesten ingenting er kjedelig, og de mange overraskende vendingene gir mening på den riktige måten. Låtene er akkurat så catchy at du ikke kan annet enn å innrømme det, selv om du ikke greier å nynne på dem etterpå, da. Riffinga er tidvis tung og gutturalt funky, tidvis hissig, lett og dronende – og noen ganger er det pure innslage av den flinke, norske konservatoriejazzen som skinner gjennom også. Hvis man først skal blande uttrykk på denne måten, bør blandingen være salig – og det er den!

Hvorfor grønn ideologi? Et forsvar.

Denne teksten er basert på manuset til et foredrag jeg holdt for Grønn Ungdom den 5. oktober 2018.

I dette foredraget vil jeg forsøke å vise at grønn ideologi er et unikt tilskudd til norsk politikk, og, i lys av dette, argumentere kort for hvorfor andre politiske ideologier ikke holder mål.

Vi må begynne med å avklare noe viktig: Har De Grønne egentlig en ideologi?

Nik Bärtsch’s Ronin på Victoria Nasjonal Jazzscene 12. september

Jeg fortsetter serien av jazzkonsertanmeldelser i anledning mitt nyinnkjøpte sesongkort på Victoria. I dag: Nik Bärtsch’s Ronin.

20180912_205959

Nik Bartsch, Sha, Thomy Jordi og Kaspar Rast på Victoria Nasjonal Jazzscene, 12.09.18. Foto: Lage Nøst

Jeg hadde gledet meg veldig til denne konserten! På Victorias hjemmesider omtales musikken som «zen-funk», og jeg har nylig begynt å utforske zazen-meditasjon. En kan sikkert stille spørsmål ved hvor zen det egentlig er å skrive en anmeldelse, når mye av filosofien bak meditasjonen vektlegger det å bare sitte konsentrert uten å ville oppnå noe, og uten å evaluere ting som «gode» eller «dårlige». Men på den andre siden er vel ikke det å anmelde heller hverken godt eller dårlig hvis vi ser sånn på det, så jeg prøver!

Nik Bärtsch er fra sveits, og med bandet Ronin – med Sha (saksofon), Thomy Jordi (bass) og Kaspar Rast (trommer) – har han nylig gitt ut plata «Awase» på ECM. Det er en veldig kul plate, som holder det den lover soundmessig. Dessverre gjør ikke konsertformatet musikken så veldig mange tjenester.

Svar til Johansen om kjøtt

De siste dagene har jeg brukt mye tid på å debattere kjøtt og dyrs rettigheter med alle som har reagert på kronikken jeg skrev, hvor jeg hevdet at vi ikke har gode, prinsipielle grunner til å spise kjøtt. Det har vært veldig lærerikt og givende! Selv om mange har kommet med spydigheter, og avfeid argumentene mine med henvisning til ting som at jeg bor i by eller studerer filosofi (og derfor tar feil?), så har jeg også fått mange veldig relevante og gode innvendinger. Jeg fikk til og med en veldig hyggelig telefon fra en fylkesleder i Bondelaget som ville påpeke noen bærekraftshensyn han mente jeg måtte vekte tyngre, men som understreket viktigheten av en saklig debatt som ikke havner i skyttergravene.

Nå har jeg også fått svar i form av en kronikk hos Dagbladet, skrevet av en forsker ved navn Rune Johansen. I mye av innlegget angriper han en karikert versjon av min posisjon, og bommer derfor på mål, men han løfter også noen relevante momenter. La meg prøve å svare ham her:

Tre dårlige grunner til å spise kjøtt

Denne kronikken ble først publisert på dagbladet.no 9. september 2018. Dette er en litt finpusset versjon.Skjermbilde 2018-09-09 14.04.41

Reaksjonene lot ikke vente på seg da det nylig ble kjent at flere kjendiser trakk seg fra NRK-programmet «Folkeopplysningen». De var blitt filmet mens de egenhendig tok livet av lam, og ble i ettertid redde for hvordan de ville fremstå. Mange, både kjøttetere og vegetarianere, mener det var feil av dem å trekke seg av slike hensyn etterat dyrene var drept. Dersom en mener det er greit å drepe og spise dyr, bør en stå for det.

Men kan vi egentlig stå for det?

Vi vet alle at det finnes gode grunner til å kutte litt ned på kjøttforbruket. Å spise mer plantebasert, og mindre animalsk, er både sunt og bra for planeten. Derimot får vi problemer når vi skal lete etter gode, prinsipielle grunner for å spise kjøtt i det hele tatt. Hvis vi er ute etter konsistente prinsipper, som ikke samtidig får uheldige utfall for mennesker eller absurde konsekvenser, virker det veldig vanskelig å rettferdiggjøre å spise dyr. La oss prøve! Her er de tre beste (?) prinsippene som kan rettferdiggjøre kjøttspising: