Posts By lagenost

Hvorfor grønn ideologi? Et forsvar.

Denne teksten er basert på manuset til et foredrag jeg holdt for Grønn Ungdom den 5. oktober 2018.

I dette foredraget vil jeg forsøke å vise at grønn ideologi er et unikt tilskudd til norsk politikk, og, i lys av dette, argumentere kort for hvorfor andre politiske ideologier ikke holder mål.

Vi må begynne med å avklare noe viktig: Har De Grønne egentlig en ideologi?

Det er to typer mennesker som påstår at De Grønne ikke har en ideologi:

  1. Politiske motstandere som vil delegitimere oss i konkurransen om makt.
  2. Sympatisører og partimedlemmer som tenker at ideologi handler om å finne sin plass på den tradisjonelle høyre-venstre-aksen, eller som ikke har funnet tilstrekkelig spesifikke instruksjoner i prinsipprogrammet i møte med et politisk spørsmål.

La meg avklare med en gang: De Grønne har en ideologi.

Ingen politiske partier kan unngå ideologi.

Ideologi er et hvert vidtrekkende system av felles oppfatninger, felles tankemønstre og kategorier som brukes som utgangspunkt for politisk handling.

En politisk ideologi vil typisk skissere et mer eller mindre komplett bilde av hvordan verden er, sammenligne dette med ideer om hvordan verden burde være og toppe det hele med noen mer eller mindre konkrete anbefalinger om hvordan vi kommer dit.

Merk at vi her snakker om oppfatninger, tankemønstre og kategorier som er felles for partiets medlemmer.


På sett og vis bærer jo alle enkeltindivider på sin egen ideologi, i den forstand at vi alle har en relativt unik sammensetning av oppfatninger som er grunnlag for våre handlinger.

Men når ideologibegrepet brukes om et politisk fellesskap, er det rimelig å ta utgangspunkt i de ideene som fellesskapets medlemmer har felles.

Uenighet om mindre sentrale oppfatninger vil det være i alle fellesskap, men når det oppstår uenighet om de mest sentrale ideologiske oppfatningene i et parti får man typisk avskalling i form av at folk melder overgang til andre organisasjoner eller blir ekskludert, osv.

Så, hvilke oppfatninger eller ideer har vi i De Grønne felles?

Mer bestemt, siden vi ikke bare vil beskrive, men forsvare, grønn ideologi, hvilke oppfatninger er det vi har felles som andre partier ikke har, og som gjør oss til det overlegne valget for den bevisste velger?

I dette foredraget vil jeg trekke fram to slike oppfatninger, eller verdier, som jeg mener er de mest sentrale.

Jeg vil IKKE snakke noe særlig om hensyn som kan sies å være mer eller mindre allmenne for vår kultur, som ytringsfrihet, solidaritet og demokrati, fordi alle norske partier kan sies å målbære en eller annen variant av disse verdiene (selv om solidaritet kanskje er kontroversiell; den kommer vi litt tilbake til).

1. BLOKKUAVHENGIGHET

Jeg vil begynne med blokkuavhengigheten – en idé som er helt sentral for det grønne prosjektet.

Hva er blokkuavhengighet?

Først må vi definere en blokk. Hvis vi tar utgangspunkt i det norske politiske landskapet og den parlamentariske situasjonen i Norge, så er blokkene vi har forholdt oss til det siste tiåret henholdsvis de borgerlige partiene og de rødgrønne partiene – og kanskje også sentrum, hvis vi vil unngå å være endimensjonale, men sentrum har ikke vært en dominerende kraft i norsk politikk i det siste, så la oss ikke henge oss for mye opp i dem.

Det blir spennende å se om KrFs siste krumspring fører til ny blokkdannelse, sementering av det gamle eller en oppløsning av blokkpolitikken som vi kjenner den.

Hvis vi forstår henholdsvis “de borgerlige” og “de rødgrønne” som blokker, ser vi at blokker kan inneholde partier med forskjellige ideologiske utgangspunkt. Venstre er liberalere, mens Høyre har (eller har i alle fall hatt) et konservativt utgangspunkt. Arbeiderpartiet er sosialdemokrater, og SV er…vel…sosialdemokrater som har vært sosialister.

Vi ser også at partiet Rødt muligens havner i en slags outsider-rolle, i alle fall i den grad de rødgrønne partiene Sp, Ap og Sv helst hadde regjert uten støtte fra Rødt. Det oppstår altså et mulig skille mellom positivt definerte og negativt definerte blokker:

  • En positivt definert blokk er en gruppe partier som aktivt har samlet seg om å søke makt sammen over tid (for eksempel de borgerlige partiene i det svenske Alliansen, som faktisk har egen logo).

  • En negativt definert blokk er en gruppe partier som har det til felles at de, av ideologiske grunner, aldri vil gi makt til en annen gruppe partier. Blokken defineres altså ikke ut fra hvem de VIL at skal regjere, men ut fra hvem de IKKE vil at skal regjere.

    Rødt, for eksempel, vil aldri stemme for en høyresideregjering (bortsett fra kanskje på trass), og vil derfor som regel støtte at den positivt definerte rødgrønne blokken får makt, selv om de rødgrønne partiene ikke vil ha dem med.

  • Rødt inngår altså i en blokk som defineres av sin motstand mot konservativ og markedsliberalistisk politikk, med andre ord: en negativt definert blokk.

    I mitt hode er begreper som “høyresiden” og “venstresiden” litt vagere enn begrepet “blokk”, og jeg skal komme nærmere inn på sammenhengen mellom disse begrepene senere, men det er ikke helt urimelig å si at venstresiden er en negativt definert blokk ut fra venstresidens relasjon til høyresiden, og vice versa.

    Okei, så det er blokker. Hva er så blokkuavhengighet?

    En mulig tolkning, er at blokkuavhengighet innebærer at vi anser oss som fristilte fra og uavhengige av de etablerte politiske blokkene, i den forstand at vi ikke anser oss som medlem av noen av disse blokkene og ikke fatter vedtak med henvisning til hva som er typisk å mene for medlemmer av en gitt blokk.

    For at denne selvforståelsen skal kunne brukes til å forsvare at vi er bedre enn andre partier, må nødvendigvis andre partier faktisk drive politikk på den måten at de fatter vedtak i den ene eller andre retningen med den begrunnelse at det er typisk for partier i den blokken de tilhører å fatte nettopp disse vedtakene.

    Altså må SV fatte sine vedtak om bompenger med henvisning til at partier på venstresiden fatter slike vedtak, og Venstre må fatte sine vedtak om pelsdyroppdrett med henvisning til at partier på høyresiden fatter slike vedtak.

    Men slik er det åpenbart ikke. På venstresiden er Rødt og SV uenige om bompenger, og Venstre får motbør fra Høyre om pels, osv.

    Det virker altså som om de fleste partier vedtar i alle fall noe av politikken sin uavhengig av hvilken blokk de tilhører. Rødt og SV har vedtatt sin bompengepolitikk uavhengig av hva andre venstresidepartier mener om den. Det vil si, blokktilhørighet i seg selv er ikke avgjørende for å begrunne de politiske standpunktene som meisles ut på partienes landsmøter, og partiene er derfor ikke avhengige av blokkene på denne måten.

    Det forekommer selvsagt strategiske vurderinger av typen “vi bør unngå å vedta at kristendom er dritt, for i så fall vil ikke KrF samarbeide med oss”, men å påstå at strategiske hensyn er helt dominerende i andre partier, i motsetning til MDG, blir litt for fjernt fra den norske politiske virkeligheten.

    Alle partier er strategiske, akkurat som alle partier er ideologiske. Ideologi er faktisk en forutsetning for strategi, fordi ideologi er de felles ideene som danner grunnlag for politisk handling.

    Det ser altså ut som at blokkuavhengighet ikke kan forstås som at bare MDG, og ingen andre partier, fatter politiske vedtak uavhengig av blokktilhørighet. Alle partier er på sett og vis blokkuavhengige, akkurat som alle individer på sett og vis har sin egen ideologi.

    Hvis vi vil finne det distinkte ved MDGs blokkuavhengighet, er vi bedre tjent med å se på hvilke ideologiske oppfatninger som preger og skiller de etablerte blokkene fra hverandre i dag, og hvordan blokkene har oppstått, for så å sette opp MDG som en kontrast. Det er nettopp ideologi som gjør at partiene knytter seg så tett til de gamle blokkene at de fremstår som avhengige.

    Vi har allerede vært såvidt inne på hvordan negativt og positivt definerte blokker dannes basert på ideologiske forskjeller og likheter: Partier med felles verdier og ideer går sammen mot partier med andre verdier og ideer.

    Varig blokkdannelse skjer nødvendigvis med utgangspunkt i hvilke ideer og verdier partiene forstår som de mest sentrale for vår tid – akkurat som partiene selv dannes omkring medlemmenes mest sentrale felles verdier og ideer. Det er slike sentrale fortellinger om verdi som rettferdiggjør jakta på makta i det hele tatt!

    MDG er blokkuavhengige fordi vi ikke aksepterer at verdiene og ideene som skiller dagens blokker er de mest sentrale for vår tid.

    Vår blokkuavhengighet har strategiske implikasjoner, men er altså ideologisk fundert.

    Verdiene og ideene som skiller de etablerte blokkene kan plasseres på ulike akser.

    Den økonomiske aksen består (litt forenklet) av røde venstresidepartier som står for mest mulig demokratisk eller statlig kontroll over økonomien på den ene siden, og blå høyresidepartier, på den andre siden, som står for et marked som ikke reguleres mer enn strengt nødvendig.

    Plasseringene på den økonomiske aksen kan ofte utledes fra partienes plassering på en mer generell, verdimessig akse som har med individets forhold til kollektivet, eller staten, å gjøre.

    Høyresidepartier tenderer mot individualisme og personlig ansvar, venstresidepartier mot kollektivisme og felles ansvar. Dette omsettes ofte i diskusjoner om forholdet mellom det private og det offentlige.

    Dette blir selvsagt ganske grovkornet, og ikke en helt nøyaktig beskrivelse av virkeligheten, men jeg tror det beskriver noen tendenser ganske bra.

    Min påstand – og ha i bakhodet at jeg ikke er statsviter – er at blokkene på Stortinget i Norge er blitt sementert, historisk, som et resultat av at partiene mener de viktigste spørsmålene i vår tid har å gjøre med forholdet mellom det private og det offentlige, mellom marked og stat, og hvordan dette forholdet skal forstås i utformingen av den økonomiske politikken som skal sikre velferdsstaten.

    De er enige i hovedmålet: Å sikre velferden. (Det er vanskelig å være uenig, for å være ærlig.) Men de er grunnleggende uenige i hvordan vi kommer dit best mulig, og i hvilken rolle politikere bør spille.

    I alle fall er de tilsynelatende veldig uenige om dette. Selv om sakene Arbeiderpartiet og Høyre er uenige om i offentligheten ofte dreier seg om et slikt privat-offentlig-skille, er det forsvinnende lite penger som omdisponeres i partienes alternative statsbudsjetter, og de fleste partiene bygger politikken sin på de samme grunnleggende økonomiske antagelsene – som at økonomisk vekst er nødvendig, og ingen alternative modeller er verdt å utforske.

    Men uansett hvor dypt (eller hvor lite dypt) uenigheten mellom de respektive partiene faktisk stikker, virker det som om det er slike spørsmål som med magnetisk kraft holder blokkene både ideologisk samlet og ideologisk adskilte fra hverandre.

    Selv om Ap og Høyre er grunnleggende enige i at vi skal strukturere økonomien i tråd med noen markedsliberale prinsipper, så krangler de om privatisering hele tiden; de identifiserer seg begge som statsbærende partier, men også som ideologiske motpoler med utgangspunkt i individ-kollektiv-aksen, og de andre partiene identifiserer seg med de positivt definerte blokkene som dannes rundt de to statsbærende partiene, altså henholdsvis den rødgrønne og den borgerlige blokken.  

    I alle fall har de gjort det fram til nå, men det er tendenser til forandring. Den tradisjonelle blokkpolitikken møter på store utfordringer fra partier som har etablert seg langs andre akser – både i Norge og i resten av Vesten.

    Et eksempel er høyrepopulistiske og -nasjonalistiske partier, som forsøker å få politikken til å dreie seg mest om motpolene på “oss eller dem”-aksen, der ikke-vestlige innvandrere er det skumle dem-et.  

    Et mye hyggeligere eksempel er De Grønne, som mener de mest relevante og viktigste verdiene og ideene i vår tid er å finne på “grønn eller grå”-aksen.

    Vi setter grønne verdier– som skal tjene til å bevare velferden for alle på en begrenset klode og stanse den økologiske krisa – opp mot den gamle, grå økonomiske tenkningen som de blå og røde er enige om.

    De Grønnes blokkuavhengighet er altså foranlediget av at ingen andre partier ser ut til å mene at “grønn-grå”-aksen er den viktigste, men tviholder på “rød-blå”-aksen, og derfor finnes det ingen grønn blokk for oss å være “avhengig” av.

    Blokkuavhengigheten innebærer også en anerkjennelse av at det ikke er gitt på forhånd hvor de røde og blå ideene ville havne på grønn-grå-aksen.

    Røde ideer om fellesskap og statlig styring innebærer ikke automatisk at vi innfrir grønne mål om økologisk bærekraft, selv om det kan hende de gir politikere mer effektive verktøy for å gjøre drastiske ting på kort sikt – og trolig kan bidra til at ulemper og fordeler i overgangen til et grønt samfunn ikke blir uforholdsmessig skeivfordelte.

    På den andre siden kan det godt hende at blå ideer om personlig ansvar, det offentliges begrensninger og fordelene ved konkurranse er nødvendige korrektiver, og kan framskynde grønn omstilling og teknologiutvikling i mange sektorer.

    Enten du er rød eller blå, er det ikke sikkert du er grønn. Og å være grønn er ikke automatisk å være rød eller blå. Grønn ideologi overlapper med både rød og blå tenkning på ulike områder, og tilfører helt nye perspektiver i tillegg.

    Det finnes en egen sjanger av MDG-kritikk som består i at tilhengere av et etablert blokkparti hevder at vi tilhører den motsatte blokken; MDG er enten småborgerlige som hater de fattige og ikke tør ta et oppgjør med kapitalismen, eller vi er kommunister i fåreklær som hater individuell frihet.

    Siden blokkuavhengigheten vår ikke innebærer at vi forkaster innholdet i alle rød og blå politiske ideer, bare at vi ikke automatisk har forpliktet oss til noen av dem ideologisk, så kan denne kritikken bære i seg et snev av sannhet noen ganger. Den fremprovoseres ofte av at vi faktisk har gått inn for politikk som ganske enkelt KAN innlemmes i og tilpasses den gammeldagse blokktenkningen.

    Bompenger er et fint eksempel: Fordi vi er for bompenger kan vi fremstilles både som usosiale arbeiderklassehatere, siden bompenger rammer deg likt uansett lønnsinntekt og formue, OG vi kan framstilles som frihetsberøvende vannmeloner som vil tvinge folk over fra bil til kollektiv og lignende.

    For vår del kunne vi også finne på å rettferdiggjøre vår bompengepolitikk med henvisning til den omfordelende effekten det har til fordel for dem som ikke har råd til bil, i alle fall når bompenger finansierer kollektivtransport, sykkel og gange – en relativt rød begrunnelse. Eller vi kunne rettferdiggjøre det med et litt blåere brukerfinansieringsprinsipp; at den som velger å bruke en tjeneste også må belage seg på å betale for den.

    Men vårt rasjonale kan likefullt være fullstendig grønt. Vi kunne, med henvisning til vår ideologi, ha begrunnet bompenger med hensyn til klima og miljø alene.

    Nå påstår jeg ikke at måten vi tenker om bompenger på faktisk er dypgrønn på denne måten, nettopp fordi vi ikke ekskluderer rød og blå ideer fra tankerekkene våre, men grønn ideologi gir oss disse selvstendige verdimessige ressursene å trekke på – og vi behøver ikke appellere til utpreget rød eller blå begrunnelser (selv om vi ofte gjør det).

    Så, for å si det enkelt: Mens venstresideblokker dannes fordi partiene vil forsvare noen grunnleggende kollektivistiske verdier, og høyresideblokker dannes fordi partiene vil forsvare noen grunnleggende individualistiske verdier, så står grønne partier utenfor disse blokkene og ønsker seg at folk hadde brydd seg mer om naturen.

    Når vi klager på at andre partier ikke prioriterer klima og miljø høyt nok i forhandlinger, og når vi erklærer at økologisk bærekraft er det viktigste for oss, så bekrefter vi bare vår blokkuavhengighet. Blokkuavhengigheten er ikke noe annet enn en konsekvens av at miljø er viktigst.

    Det interessante er selvsagt at vi straks må jobbe med individualistiske og kollektivistiske ideer med en gang vi vil begynne å forsvare hvorfor miljø er viktigst, og hvem miljøet er viktig for. Jeg vil berøre litt av dette når jeg nå skal snakke om den andre verdien eller oppfatningen som skiller De Grønne fra røkla.

    2. DE GRØNNE OG ANTROPOSENTRISME

    Er dere kjent med begrepet antroposentrisme? Hva betyr det?

    Jeg vil påstå at litt av kjernen i grønn politisk ideologi, i tillegg til at vi prioriterer miljøet og derfor er blokkuavhengige, er en kritikk av politisk antroposentrisme; at politikk først og fremst skal tjene menneskers interesser.

    Vi er også selvsagt uenige i at dagens politikk faktisk tjener menneskers interesser, og vi klager over det vi oppfatter som kortsiktige perspektiver i politikken med henvisning til at fremtidige menneskers interesser ikke ivaretas, osv. Men her skiller vi oss ikke fra de andre partiene.

    Alle mener de andre tenker kortsiktig og ikke handler til menneskehetens beste, tross gode intensjoner. Jeg vil derfor ikke legge så mye vekt på dette.

    De Grønne skiller seg ut ved at vi trekker på en over førti-femti år lang tradisjon innen særlig økologisk etikk, men også dyreetikk, som utvider det moralske universet til å inkludere mer enn bare mennesker.

    Å utvide det moralske universet innebærer en omkategorisering av eksisterende ting – det som før er blitt behandlet som om det ikke hadde verdi, eller utelukkende hadde instrumentell verdi, eller bruksverdi, for mennesker, kategoriseres nå som noe som har verdi, og kanskje også har verdi for seg selv eller i seg selv.

    Det moralske universet har nylig blitt utvidet opptil flere ganger. Kvinner fikk plutselig rettigheter, slaveri ble plutselig forbudt, funksjonshemmede fikk plutselig rett til mer selvbestemmelse, ikke-heterofil kjærlighet ble plutselig sett på som kjærlighet og nå er transpersoner også på vei til å anerkjennes for hvem de er av de fleste. Men alle disse utvidelsene har vært forbeholdt mennesker.

    De Grønne har som et grunnleggende premiss i vår politikkutvikling at dyr har verdi for seg selv, og at naturen også må tilgodeses med mye større verdi enn før; vi kan finne på å si at “naturen har egenverdi”.

    Dette med at naturen har egenverdi høres kanskje ut som en triviell selvfølgelighet som alle som har sett en norsk fjord er enig i, men det er egentlig en veldig kontroversiell påstand.

    Det er lett å forstå at dyr med bevissthet har verdi for seg selv; de har interesse av å leve, og av å leve godt, og kan erfare det hvis ting går skeis.

    Å utvide det moralske universet til å inkludere dyr er det mange partier som har gjort, og loven pålegger oss også å ta et visst hensyn til noen dyrs interesser; det er ulovlig å mishandle kjæledyr, for eksempel. Her er det altså mest en gradsforskjell mellom MDG og andre partier – vi bryr oss mer om dyr enn de andre.

    Men hvordan kan et naturlig objekt som ikke har bevissthet ha verdi i seg selv?

    Her er et tankeeksperiment (som jeg har lånt fra en filosof jeg har glemt navnet på): Se for deg at du er det siste gjenlevende bevisste vesen i universet – alle dyr og mennesker er døde, “The Road”-style. Du befinner deg rett ved siden av det siste levende eksemplaret av et tre på jorda, og er på dødens rand selv. Er det galt av deg å sage ned treet og brenne det før du dør?

    Jeg skal ikke bruke mye tid på å utforske spørsmålet om naturlige tings iboende verdi, for det er veldig mye som kan sies om det. Tankeeksperimentet skal bare illustrere at det ikke er selvsagt hva som er svaret; noen kan ha en følelse av at det er galt å brenne det siste treet, andre kan ha en følelse av at det ville vært helt greit.

    Dessuten er det ikke sikkert følelsene våre er den beste guiden til hva som er greit. Mange filosofer argumenterer innstendig, med henvisning til logikk, epistemologi og vitenskapsfilosofi, for at de mest grunnleggende bestanddelene i universet må ha et snev av bevissthet for at bevissthet i det hele tatt skal oppstå.

    Jeg har ikke fasiten, og kanskje kan ingen finne en objektivt fundert fasit, på hva som har verdi og hva som er verdiløst, men det vi kan si noe om er hva slags verdi ting tilskrives gjennom politikk:

    Natur som utnyttes for å tilfredsstille menneskelige behov har instrumentell verdi, og den eventuelle iboende verdien ignoreres eller underordnes den instrumentelle verdien når vi utnytter naturen.

    De Grønne er villige til å la tvilen komme naturen til gode, og vil verdsette høyere den verdi naturen har som ikke er rent instrumentell – eller rent økonomisk.

    Sånn sett kan vi si at De Grønne målbærer en kritikk av det vi kunne kalle absolutt antroposentrisme – ideen om at menneskelige hensyn skal trumfe alle andre hensyn, og at mennesker troner øverst i den moralske verdikjeden i alle tilfeller.

    Det er fullt mulig å kritisere absolutt antroposentrisme uten å være det motsatte – absolutt økosentrist – en som mener hensynet til naturens egenverdi skal trumfe alle andre hensyn.

    De Grønne, som parti, kan ikke sies å være økosentrister på denne måten, men vi er nok det partiet som tiltrekker oss flest økosentrister – mye på grunn av vår avstandstagen til absolutt antroposentrisme.

    Faktisk er vi ganske gode på å distansere oss til det vi kunne kalle relativ antroposentrisme også – altså det at menneskelige hensyn som regel har forrang, men ikke alltid; når det er moralsk konflikt mellom hensyn til natur eller dyr og hensyn til mennesker, legger vi bevisbyrden hos dem som krever dyra og naturen må ofres.

    Terskelen er høyere for at MDG skal prioritere mennesker når instrumentell verdi går på bekostning av annen verdi.

    Men MDG unngår ikke å måtte fatte vedtak som til syvende og sist skal implementeres av mennesker og gi uttelling i form av menneskelige velgere.

    Grunnene til å ofre dyr og natur må likevel være mye bedre enn de må for andre partier.

    Økonomisk vekst på kort sikt er en dårlig grunn til å ofre dyr og natur, sier vi. At miljøpolitiske grep, som er effektive for å få ned utslipp, ikke er effektive for å omfordele økonomiske ressurser blant folk, er en dårlig grunn til ikke å ta effektive miljøpolitiske grep, sier vi.

    Men vi sier ikke: Mennesker må avlives for at naturen skal kunne restaureres. Og vi sier ikke: Mennesker som dreper dyr må dømmes til døden.

    Vi er altså, naturlig nok, antroposentrister vi også. Men De Grønne målbærer en tydelig kritikk av den lettbeinte politiske antroposentrismen andre partier forfekter, enten den er absolutt eller relativ. Til Venstre sitt slagord “Folk først” sier vi, nei, “Folk i sammenheng”.

    OPPSUMMERING

    La meg oppsummere det forsvaret for grønn ideologi som jeg har gitt i dag:

    Jeg har prøvd å peke på to ideologiske oppfatninger, perspektiver eller verdier som er helt sentrale for det grønne prosjektet, og som kan sies å skille oss fra andre partier. Altså, hva er det som gjør De Grønne til et unikt parti, med en distinkt ideologi, og ikke bare en slags parasittisk pirat som bygger den ideologiske skuta med vrakrestene som er de andre partienes ideer.

    Selv om De Grønnes prinsipprogram vektlegger de såkalte tre solidariteter, er ikke MDG det eneste partiet som snakker om solidaritet. Solidaritet kan heller ikke sies å være et unik grønt prinsipp. Derimot kan vi kanskje si at De Grønnes solidaritet strekker seg lenger enn mange av de andre partienes solidaritet, nettopp fordi vi står i opposisjon til lettbeint politisk antroposentrisme og utvider det moralske universet til å inkludere dyr og natur som noe som ligner på fullverdige medlemmer.  

    Blokkuavhengigheten vår følger av at vi prioriterer hensynet til økologisk bærekraft og balanse høyere enn andre ideologiske kamper, og dette – kombinert med utvidelsen av det moralske universet – gjør ikke bare MDG til et parti for vår tid, men også til det eneste partiet som ikke holdes igjen av ideologisk baggasje.

    Vi kan lete etter de beste løsningene, uten å bekymre oss for om vi er røde eller blå nok. Vi kan søke makt i alle konstellasjoner som bidrar til å fremme grønne verdier. Vi må forholde oss til færre historisk nedarvede dogmer som hindrer nytenkning. Vi kan fatte vedtak innenfor et oppdatert, og mer realistisk, etisk rammeverk som inkluderer alle relevante levende skapninger.

    Når det er sagt, så betyr ikke dette at De Grønnes ideologi ikke medfører noen utfordringer.

    De folka som ikke kan skjønne at De Grønne har en ideologi, siden vi ikke har svar på alle spørsmål med en gang, de har jo et slags poeng! Grønn ideologi forteller oss ikke hvor vi bør lande på individ-kollektiv-aksen i alle spørsmål, kanskje særlig ikke i spørsmål som har lite direkte relevans for den økologiske situasjonen på Jorda.

    Heldigvis kan partiet De Grønne supplere med ideer som ikke er unikt grønne, blant annet de tre solidaritetene. Men til syvende og sist vil politiske avgjørelser måtte tas av tenkende mennesker i konkrete situasjoner, og gitt hvor vanskelig det er å utlede sanne påstander om fremtiden fra sanne påstander om fortiden, tror jeg vi skal prise oss lykkelige for at den grønne ideologien ikke er en strengt dogmatisk ideologi.

    Jeg er opptatt av at vi forstår grønn ideologi som en form for ideal-pragmatisme, hvor noen idealer er viktigere enn andre og hvor vi tilpasser kartet til terrenget hva gjelder løsningene vi velger.

    Når vi må låne ideer fra de røde og de blå for å hjelpe oss i konkrete avveininger om ting som har lite med det grønne å gjøre, så kan vi både snakke med hverandre om hva som er best alt tatt i betraktning, og vi kan muligens også vurdere økologiske andrehåndskonsekvenser av tiltakene, slik at grønne argumenter kanskje kan få tyngde også i slike diskusjoner.

    Hvis vi skal vedta noe om bemanningsnorm i barnehage, for eksempel, kan vi vurdere de økologiske konsekvensene av (1) at barn får en bedre start på livet, (2) at flere eller færre barnehagelærere får lønn, eller (3) at flere velgere stemmer grønt hvis de får ekstra grunner i form av god barnehagepolitikk.

    Vi kan på en måte få økologiske hensyn til å påvirke argumentasjonen vår indirekte, hvis vi vil.

    Uansett hvordan vi gjør det: Grønn ideologi trenger ikke, og bør ikke, svare på alt.

    Og som situasjonen er i dag, gir De Grønne absolutt de beste svarene på de aller viktigste spørsmålene, nemlig spørsmål om hvordan det gode livet på Jorda kan fortsette også i de neste århundrene.

    Takk.

    Nik Bärtsch’s Ronin på Victoria Nasjonal Jazzscene 12. september

    Jeg fortsetter serien av jazzkonsertanmeldelser i anledning mitt nyinnkjøpte sesongkort på Victoria. I dag: Nik Bärtsch’s Ronin.

    20180912_205959

    Nik Bartsch, Sha, Thomy Jordi og Kaspar Rast på Victoria Nasjonal Jazzscene, 12.09.18. Foto: Lage Nøst

    Jeg hadde gledet meg veldig til denne konserten! På Victorias hjemmesider omtales musikken som «zen-funk», og jeg har nylig begynt å utforske zazen-meditasjon. En kan sikkert stille spørsmål ved hvor zen det egentlig er å skrive en anmeldelse, når mye av filosofien bak meditasjonen vektlegger det å bare sitte konsentrert uten å ville oppnå noe, og uten å evaluere ting som «gode» eller «dårlige». Men på den andre siden er vel ikke det å anmelde heller hverken godt eller dårlig hvis vi ser sånn på det, så jeg prøver!

    Nik Bärtsch er fra sveits, og med bandet Ronin – med Sha (saksofon), Thomy Jordi (bass) og Kaspar Rast (trommer) – har han nylig gitt ut plata «Awase» på ECM. Det er en veldig kul plate, som holder det den lover soundmessig. Dessverre gjør ikke konsertformatet musikken så veldig mange tjenester.

    Svar til Johansen om kjøtt

    De siste dagene har jeg brukt mye tid på å debattere kjøtt og dyrs rettigheter med alle som har reagert på kronikken jeg skrev, hvor jeg hevdet at vi ikke har gode, prinsipielle grunner til å spise kjøtt. Det har vært veldig lærerikt og givende! Selv om mange har kommet med spydigheter, og avfeid argumentene mine med henvisning til ting som at jeg bor i by eller studerer filosofi (og derfor tar feil?), så har jeg også fått mange veldig relevante og gode innvendinger. Jeg fikk til og med en veldig hyggelig telefon fra en fylkesleder i Bondelaget som ville påpeke noen bærekraftshensyn han mente jeg måtte vekte tyngre, men som understreket viktigheten av en saklig debatt som ikke havner i skyttergravene.

    Nå har jeg også fått svar i form av en kronikk hos Dagbladet, skrevet av en forsker ved navn Rune Johansen. I mye av innlegget angriper han en karikert versjon av min posisjon, og bommer derfor på mål, men han løfter også noen relevante momenter. La meg prøve å svare ham her:

    Tre dårlige grunner til å spise kjøtt

    Denne kronikken ble først publisert på dagbladet.no 9. september 2018. Dette er en litt finpusset versjon.Skjermbilde 2018-09-09 14.04.41

    Reaksjonene lot ikke vente på seg da det nylig ble kjent at flere kjendiser trakk seg fra NRK-programmet «Folkeopplysningen». De var blitt filmet mens de egenhendig tok livet av lam, og ble i ettertid redde for hvordan de ville fremstå. Mange, både kjøttetere og vegetarianere, mener det var feil av dem å trekke seg av slike hensyn etterat dyrene var drept. Dersom en mener det er greit å drepe og spise dyr, bør en stå for det.

    Men kan vi egentlig stå for det?

    Vi vet alle at det finnes gode grunner til å kutte litt ned på kjøttforbruket. Å spise mer plantebasert, og mindre animalsk, er både sunt og bra for planeten. Derimot får vi problemer når vi skal lete etter gode, prinsipielle grunner for å spise kjøtt i det hele tatt. Hvis vi er ute etter konsistente prinsipper, som ikke samtidig får uheldige utfall for mennesker eller absurde konsekvenser, virker det veldig vanskelig å rettferdiggjøre å spise dyr. La oss prøve! Her er de tre beste (?) prinsippene som kan rettferdiggjøre kjøttspising:

    Moskus på Victoria Nasjonal Jazzscene 7. september

    Jeg har endelig investert i sesongkort på Victoria Nasjonal Jazzscene! Her på bloggen kan du følge med på konserthøsten sett med mine briller. Denne uka: Moskus! 

    20180907_221955

    Anja Lauvdal (f.v.), Fredrik Luhr Dietrichson og Hans Hulbækmo er Moskus, her i aksjon på Victoria Nasjonal Jazzscene, 07.09.18. Foto: Lage Nøst.

    Hvis vi, som DJ-en Kygo, tar utgangspunkt i at klassisk musikk har takt og moderne musikk har rytme, kan det virke som om Moskus har befestet en helt egen musikkhistorisk epoke. Om noe, så «har» trioen selve tiden. For Anja Lauvdal (tangenter), Fredrik Luhr Dietrichson (bass) og Hans Hulbækmo (trommer) omdefinerer både rytme og det å spille i takt. Det strømmer på med underdelinger, men det som underdeles er tidvis fast, tidvis tøyelig, tidvis flytende. De spiller åpenbart sammen, og groover godt med hverandre, men bygger samtidig separate små univers av pauser, periodefølelse, anslag og utbrudd – hver musiker en ensom tidsreisende, som lytter innstendig til cues fra de andre to verdenene på scena. Og de er flinke til å lytte! Det kolliderer sjelden, og selv om det skjer mye er det rolig travelt. Ingen insisterer ofte på egne vegne. Beherskelse er stikkordet; det koker, og har mye dynamikk, men fremfor å eksplodere, vokser det som bruset fra en fjern foss som kommer nærmere.

    Det er slippfest for Moskus’ nye plate, «Mirakler», den fjerde i rekka for det norske bandet. Victoria er ganske fullt og blir fullere i løpet av kvelden. Ikke like fullt som på Ellen Andrea Wang, men fortsatt anseelig gitt avstanden fra Wang i musikalsk tilgjengelighet. Dette er improvisasjonsmusikk, og det kan fort kreve noe av en å la seg oppsluke. Men det er ikke veldig vanskelig. Moskus’ lydbilde har det forståelige og gjenkjennelige som byggeklosser.

    Ellen Andrea Wang på Victoria Nasjonal Jazzscene 31. august

    Jeg har endelig investert i sesongkort på Victoria Nasjonal Jazzscene! Her på bloggen kan du følge med på konserthøsten sett med mine briller. Først ut, Ellen Andrea Wang!

    20180831_213904

    Ellen Andrea Wang og Erland Dahlen på Victoria Nasjonal Jazzscene, 31.08.18. Foto: Lage Nøst

    Det slår meg, en eller annen gang uti den andre eller tredje låta, at hvis jeg googler «Norges Esperanza Spalding» når jeg kommer hjem, er det – om noen – Ellen Andrea Wang som kommer til å dukke opp i søkeresultatene. Wang er fullt på høyde med Spalding både som vokalist og bassist, og opererer i noe av det samme stilistiske landskapet. Hun synger klokkerent, samtidig (!) som hun basser fjellstøtt. Det oser stålkontroll og lavmælt selvsikkerhet fra første synkope.

    Akkurat denne fredagen står Wang på scenen sammen med bandet som turnerer under hennes eget navn, med Erlend Slettevold på tangenter (som vikar for Andreas Ulvo) og Erland Dahlen på trommer. Hun forteller at de spilte sin første konsert sammen i akkurat dette lokalet i 2013, men ut fra det rytmiske samspillet å dømme har de spilt sammen siden tidenes morgen. Dette er tight! De to første låtene groover så innstendig at jeg ikke klarer å sitte stille. Bare synet av hi-hat-hånda til Dahlen får det til å rykke i smilemusklene. Dette er ikke bråkete musikk, men den har pondus som om den var det.

    Et forsvar for frivillig skatt

    Dette innlegget stod først på trykk i Klassekampen lørdag 26. mai 2018, i en noe forkortet versjon. 

    Frivillig skatt er en vits – men hvis regjeringen hadde hatt et verdifullt prosjekt og bedre sans for humor, kunne den vært god!


    Regjeringen har innført en ordning med innbetaling av ekstra, frivillig skatt for den som vil. Så langt har den kostet 50 000 å etablere, og bare gitt 2000 kroner i ekstra skatt. Opposisjonen fnyser, og hevder det hele var et valgkampstunt fra finansministeren, ment for å stille politikere som vil øke skattene i dårlig lys – en mistanke Siv Jensen langt på vei bekrefter. Mer prinsipielle innvendinger har handlet om at vi ikke kan basere oss på frivillig finansiering av velferd, som skal være fellesskapets ansvar, uavhengig av donorers dagsform og lynne. Dette er selvsagt riktig, men ikke egentlig et godt argument mot frivillig ekstraskatt, da ordningen er et supplement til, ikke en erstatning for, det rådende skatteregimet.

    Påstand: Et samfunn hvor borgere betaler frivillig ekstraskatt med glede, er et samfunn hvor folk har tillit til sine folkevalgte og tro på et viktig fellesprosjekt.

    VEKST – HOT OR NOT?

    Dette innlegget ble først publisert på Grønn Ungdoms blogg 12.04.2016.

    Er økonomisk vekst egentlig forenelig med miljøvern? Grønn Ungdom tar debatten.

    I slutten av april skal landsstyret i Grønn Ungdom behandle et resolusjonsforslag fra meg, Lage, om at Norge bør krympe økonomien sin for klima.

    Oppdatering (02.05.16): Nå har landsstyret tatt debatten, utfallet kan du lese her – men les gjerne resten av innlegget først.

    Dette (veldig lange) blogginnlegget er en litt redigert versjon av saksframlegget til debatten om resolusjonen med tittel «Rike land bør lage strategier for midlertidig planlagt resesjon», som kan leses her

    Forslaget kan kort oppsummeres slik: Norge, og andre rike, industrialiserte land, bør (planlagt og kontrollert) krympe økonomiene sine – i alle fall midlertidig – for at verden skal kunne nå klimamålene på en rettferdig måte.

    Du har kanskje hørt folk si at De Grønne vil ha ”nullvekst”, og kjeftet på oss for det? Vel, dette forslaget er enda mer radikalt: Det innebærer å rigge landet for negativ vekst i en periode. Minusvekst. Eller ”økonomisk krise”, som vi kaller det når det skjer utilsiktet.

    Hvorfor foreslår jeg det? Er jeg gal? Eller ond? Eller bare uintelligent?

    Jeg skal prøve å forklare, men først vil jeg gå gjennom noen sentrale begreper og perspektiver i debatten om økonomisk vekst:

    HVA ER ØKONOMISK VEKST?

    Vi kan si at vi har økonomisk vekst når markedsverdien (som regel målt i penger) av alle varene og tjenestene som produseres i samfunnet øker over tid. [1] Dette skjer som regel når den økonomiske aktiviteten øker i omfang – noe som tradisjonelt skjer når tilgangen til fysiske og/eller menneskelige ressurser (kapital) øker, samt på grunn av produktivitetsøkning [2] som følge av teknologisk utvikling.

    Omstilling – ikke avlat!

    Norsk klimapolitikk preges av noe spinndoktorene i finansdepartementet vil kalle “fleksibilitet” og “kostnadseffektivitet”. Grønn Ungdom kaller det avlat og ansvarsfraskrivelse.

    Det viste seg igjen 4. februar, da regjeringen kunngjorde at Norge slenger seg på EUs klimamål for 2030: Vi skal kutte klimautslipp med minst 40 % i forhold til 1990, hevder Høyre, FrP, Venstre og KrF.

    For det første er ikke dette et klimarettferdig mål. Utregninger viser at Norge bør kutte over 60 % hjemme – altså innenfor landets grenser – for å ta vårt historiske ansvar for klimakaoset. Samtidig må vi finansiere klimatiltak tilsvarende over 500 % kutt i utlandet.

    For det andre er målet uklart og villedende: Hvis du spør regjeringen hvor mange tonn CO2 Norge skal ha kuttet i 2030, er det ingen som kan svare deg. For de vet ikke.

    Symboler og miljøpolitikk

    Siviløkonom Kjell Bjordal åpner sitt leserinnlegg i Romsdals Budstikke 15. november med å påstå at miljøbevegelsen og små partier “definerer norsk miljøpolitikk”, og at disse har en “forkjærlighet for symboler foran realiteter”. Dette er underlige påstander.

    For det første: klima- og miljøpolitikken i dette landet preges i aller høyeste grad av at folk flest stemmer på Ap, Høyre og Frp, tre svært tungrodde partier, som ikke evner å se økologi og samfunn i sammenheng. Selv om Miljøpartiet De Grønne har flyttet debatten markant siden vi kom inn på Stortinget, er det dessverre fossilpartienes uhemmede vekstideologi som definerer norsk miljøpolitikk i 2014. Denne politiske virkeligheten innsnevrer handlingsrommet for aktivister og NGO-er som ønsker å påvirke realpolitikken. Det er synd, men tilfelle.

    Hadde miljøbevegelse og fagfolk hatt makta, hadde politikken sett ganske annerledes ut: