Posts By lagenost

Marquis Hill Blacktet på Sardinen 16. november

Flere jazzkonsertanmeldelser! I dag: Marquis Hill Blacktet på Verftet i Bergen, tilfeldigvis.

Marquis Hill Blacktet på Sardinen i Bergen: Joel Ross (f.v.), Marquis Hill, Jeremiah Hunt, Braxton Cook, Jonathan Pinson. 16.11.2018. Foto: Lage Nøst.

Du vet hvordan det er: Noen ganger føles det viktigere å bli hjemme og spille Playstation enn å gå på jazzkonsert, selv om det voksne å gjøre ville være å gå på konserten. Sånn følte jeg det på torsdag. Derfor dro jeg ikke til Victoria for å høre Marquis Hill Blacktet.

Jeg skal ikke si at jeg angrer. Men jeg er glad for at det ikke ble enden på visa. 

Morgenen etter skulle jeg ta Bergensbanen, helt til endestasjonen, for å ledsage min forlovede til et MDG-møte og tilstøtende festligheter. Jeg fant min vogn tre minutter før avgang, og smøg ned midtgangen mot setenummer 68, som anvist på billetten. 

Men setet var opptatt. Der satt en ung, kul amerikaner i samtale med sitt tilsvarende hippe reisefølge. Vi ble begge litt brydd. «Oh, I’m sorry, we can sort this out when the conductor arrives,» sa vi til hverandre, og jeg satte meg på et annet sete, og vendte mitt norske blikk behørig innover. 

Etter en stund hørte jeg at det swingte heftig i en mobilhøyttaler. Amerikanerne viste hverandre musikk, og diskuterte de tekniske detaljene i låtene med en saklig oppildnet tone. Jeg henvendte meg til en av dem: «Are you guys jazz musicians?». «Yeah,» sa han, med autoritet. Og da kjente jeg ham igjen fra plakaten. 

«Are you Marqui’ Hill?» spurte jeg, som hadde hatt fransk på ungdomsskolen.

Tidsriktig grønn

Hva er den beste grønnfargen?

Det er mange måter å være grønn på – mange formuleringer av grønn ideologi som ville vært mer eller mindre like legitime i et ahistorisk, tidløst univers, hvor ideenes konsekvenser var irrelevante.

Men vi lever ikke i et sånt univers. Her, hos oss, i vår tid, må vi ta høyde for konsekvensene av det vi gjør og tenker.

Jeg mener begge de to mest prominente ideologiske motpolene innen grønn politisk tenkning og etikk er dårlig rustet for den oppgaven, og vil her – i all ydmykhet – foreslå et alternativ.

De mørkegrønne vs. de lysegrønne

Hvis vi, for samtalens skyld, tegner opp en grov skisse som ikke gjør hele virkeligheten rettferdighet, kan den grønne bevegelsen sies å ha to strømninger: de mørkegrønne og de lysegrønne. De har mye til felles, men står på hver sin side av noen viktige konfliktlinjer i debatten om klima- og miljøpolitikk, menneskets forhold til naturen og – ofte – individets forhold til staten. Forskjellene må likevel ikke overdrives, og det er derfor jeg bruker sjatteringer av én og samme farge (grønn) for å beskrive de to strømningene.

For å beskrive det samme kunne jeg ha brukt andre begrepspar, som fundis vs. realos, kjent fra lignende debatter i grønne partier utenfor Norge, eller skillet som filosofen Arne Næss trakk mellom «dyp» og «grunn» økologisk tenkning. Men variasjon i fargetone oppleves som et mindre kategorisk skille, og virker som en påminnelse om at det viktigste fortsatt er kontrasten mellom det grønne og politikkens øvrige gråtoner.

The MaXx & Trondheim Jazzorkester på Victoria Nasjonal Jazzscene 25. oktober

Det er lenge siden jeg har fått brukt det, men jeg har fortsatt sesongkort på Victoria. I dagens konsertanmeldelse: The MaXx & Trondheim Jazzorkester.

The MaXx og Trondheim Jazzorkester på Victoria 25.10.2018. Foto: Lage Nøst.

Hvis Jaga Jazzist og Motorpsycho ble foreldre, og barnet fikk musikkundervisning av Ennio Morricone, men smuglyttet på The Meters og Frank Zappa hele middelklasseoppveksten i Namsos, da ville ungdomsopprøret kanskje høres litt ut som The MaXx og Trondheim Jazzorkester. Dette er både velkjent og eklektisk på en gang, og heftig nok for begeistring! 

Settet varer i en og en halv time; en medrivende strøm av suggererende riffing, surfegitar, blokkfløyte, glitchy synth, rockeorgel, folketoner, allsang, turboshaker og kubjelle. Det er intense saxkor, blodtighte trommer, sakralt speisa intermezzoer og så rå bassing fra Mattis Kleppen at til og med jeg koser meg under trombonesoloen! Nesten ingenting er kjedelig, og de mange overraskende vendingene gir mening på den riktige måten. Låtene er akkurat så catchy at du ikke kan annet enn å innrømme det, selv om du ikke greier å nynne på dem etterpå, da. Riffinga er tidvis tung og gutturalt funky, tidvis hissig, lett og dronende – og noen ganger er det pure innslage av den flinke, norske konservatoriejazzen som skinner gjennom også. Hvis man først skal blande uttrykk på denne måten, bør blandingen være salig – og det er den!

Hvorfor grønn ideologi? Et forsvar.

Denne teksten er basert på manuset til et foredrag jeg holdt for Grønn Ungdom den 5. oktober 2018.

I dette foredraget vil jeg forsøke å vise at grønn ideologi er et unikt tilskudd til norsk politikk, og, i lys av dette, argumentere kort for hvorfor andre politiske ideologier ikke holder mål.

Vi må begynne med å avklare noe viktig: Har De Grønne egentlig en ideologi?

Nik Bärtsch’s Ronin på Victoria Nasjonal Jazzscene 12. september

Jeg fortsetter serien av jazzkonsertanmeldelser i anledning mitt nyinnkjøpte sesongkort på Victoria. I dag: Nik Bärtsch’s Ronin.

20180912_205959

Nik Bartsch, Sha, Thomy Jordi og Kaspar Rast på Victoria Nasjonal Jazzscene, 12.09.18. Foto: Lage Nøst

Jeg hadde gledet meg veldig til denne konserten! På Victorias hjemmesider omtales musikken som «zen-funk», og jeg har nylig begynt å utforske zazen-meditasjon. En kan sikkert stille spørsmål ved hvor zen det egentlig er å skrive en anmeldelse, når mye av filosofien bak meditasjonen vektlegger det å bare sitte konsentrert uten å ville oppnå noe, og uten å evaluere ting som «gode» eller «dårlige». Men på den andre siden er vel ikke det å anmelde heller hverken godt eller dårlig hvis vi ser sånn på det, så jeg prøver!

Nik Bärtsch er fra sveits, og med bandet Ronin – med Sha (saksofon), Thomy Jordi (bass) og Kaspar Rast (trommer) – har han nylig gitt ut plata «Awase» på ECM. Det er en veldig kul plate, som holder det den lover soundmessig. Dessverre gjør ikke konsertformatet musikken så veldig mange tjenester.

Svar til Johansen om kjøtt

De siste dagene har jeg brukt mye tid på å debattere kjøtt og dyrs rettigheter med alle som har reagert på kronikken jeg skrev, hvor jeg hevdet at vi ikke har gode, prinsipielle grunner til å spise kjøtt. Det har vært veldig lærerikt og givende! Selv om mange har kommet med spydigheter, og avfeid argumentene mine med henvisning til ting som at jeg bor i by eller studerer filosofi (og derfor tar feil?), så har jeg også fått mange veldig relevante og gode innvendinger. Jeg fikk til og med en veldig hyggelig telefon fra en fylkesleder i Bondelaget som ville påpeke noen bærekraftshensyn han mente jeg måtte vekte tyngre, men som understreket viktigheten av en saklig debatt som ikke havner i skyttergravene.

Nå har jeg også fått svar i form av en kronikk hos Dagbladet, skrevet av en forsker ved navn Rune Johansen. I mye av innlegget angriper han en karikert versjon av min posisjon, og bommer derfor på mål, men han løfter også noen relevante momenter. La meg prøve å svare ham her:

Tre dårlige grunner til å spise kjøtt

Denne kronikken ble først publisert på dagbladet.no 9. september 2018. Dette er en litt finpusset versjon.Skjermbilde 2018-09-09 14.04.41

Reaksjonene lot ikke vente på seg da det nylig ble kjent at flere kjendiser trakk seg fra NRK-programmet «Folkeopplysningen». De var blitt filmet mens de egenhendig tok livet av lam, og ble i ettertid redde for hvordan de ville fremstå. Mange, både kjøttetere og vegetarianere, mener det var feil av dem å trekke seg av slike hensyn etterat dyrene var drept. Dersom en mener det er greit å drepe og spise dyr, bør en stå for det.

Men kan vi egentlig stå for det?

Vi vet alle at det finnes gode grunner til å kutte litt ned på kjøttforbruket. Å spise mer plantebasert, og mindre animalsk, er både sunt og bra for planeten. Derimot får vi problemer når vi skal lete etter gode, prinsipielle grunner for å spise kjøtt i det hele tatt. Hvis vi er ute etter konsistente prinsipper, som ikke samtidig får uheldige utfall for mennesker eller absurde konsekvenser, virker det veldig vanskelig å rettferdiggjøre å spise dyr. La oss prøve! Her er de tre beste (?) prinsippene som kan rettferdiggjøre kjøttspising:

Moskus på Victoria Nasjonal Jazzscene 7. september

Jeg har endelig investert i sesongkort på Victoria Nasjonal Jazzscene! Her på bloggen kan du følge med på konserthøsten sett med mine briller. Denne uka: Moskus! 

20180907_221955

Anja Lauvdal (f.v.), Fredrik Luhr Dietrichson og Hans Hulbækmo er Moskus, her i aksjon på Victoria Nasjonal Jazzscene, 07.09.18. Foto: Lage Nøst.

Hvis vi, som DJ-en Kygo, tar utgangspunkt i at klassisk musikk har takt og moderne musikk har rytme, kan det virke som om Moskus har befestet en helt egen musikkhistorisk epoke. Om noe, så «har» trioen selve tiden. For Anja Lauvdal (tangenter), Fredrik Luhr Dietrichson (bass) og Hans Hulbækmo (trommer) omdefinerer både rytme og det å spille i takt. Det strømmer på med underdelinger, men det som underdeles er tidvis fast, tidvis tøyelig, tidvis flytende. De spiller åpenbart sammen, og groover godt med hverandre, men bygger samtidig separate små univers av pauser, periodefølelse, anslag og utbrudd – hver musiker en ensom tidsreisende, som lytter innstendig til cues fra de andre to verdenene på scena. Og de er flinke til å lytte! Det kolliderer sjelden, og selv om det skjer mye er det rolig travelt. Ingen insisterer ofte på egne vegne. Beherskelse er stikkordet; det koker, og har mye dynamikk, men fremfor å eksplodere, vokser det som bruset fra en fjern foss som kommer nærmere.

Det er slippfest for Moskus’ nye plate, «Mirakler», den fjerde i rekka for det norske bandet. Victoria er ganske fullt og blir fullere i løpet av kvelden. Ikke like fullt som på Ellen Andrea Wang, men fortsatt anseelig gitt avstanden fra Wang i musikalsk tilgjengelighet. Dette er improvisasjonsmusikk, og det kan fort kreve noe av en å la seg oppsluke. Men det er ikke veldig vanskelig. Moskus’ lydbilde har det forståelige og gjenkjennelige som byggeklosser.

Ellen Andrea Wang på Victoria Nasjonal Jazzscene 31. august

Jeg har endelig investert i sesongkort på Victoria Nasjonal Jazzscene! Her på bloggen kan du følge med på konserthøsten sett med mine briller. Først ut, Ellen Andrea Wang!

20180831_213904

Ellen Andrea Wang og Erland Dahlen på Victoria Nasjonal Jazzscene, 31.08.18. Foto: Lage Nøst

Det slår meg, en eller annen gang uti den andre eller tredje låta, at hvis jeg googler «Norges Esperanza Spalding» når jeg kommer hjem, er det – om noen – Ellen Andrea Wang som kommer til å dukke opp i søkeresultatene. Wang er fullt på høyde med Spalding både som vokalist og bassist, og opererer i noe av det samme stilistiske landskapet. Hun synger klokkerent, samtidig (!) som hun basser fjellstøtt. Det oser stålkontroll og lavmælt selvsikkerhet fra første synkope.

Akkurat denne fredagen står Wang på scenen sammen med bandet som turnerer under hennes eget navn, med Erlend Slettevold på tangenter (som vikar for Andreas Ulvo) og Erland Dahlen på trommer. Hun forteller at de spilte sin første konsert sammen i akkurat dette lokalet i 2013, men ut fra det rytmiske samspillet å dømme har de spilt sammen siden tidenes morgen. Dette er tight! De to første låtene groover så innstendig at jeg ikke klarer å sitte stille. Bare synet av hi-hat-hånda til Dahlen får det til å rykke i smilemusklene. Dette er ikke bråkete musikk, men den har pondus som om den var det.

Et forsvar for frivillig skatt

Dette innlegget stod først på trykk i Klassekampen lørdag 26. mai 2018, i en noe forkortet versjon. 

Frivillig skatt er en vits – men hvis regjeringen hadde hatt et verdifullt prosjekt og bedre sans for humor, kunne den vært god!


Regjeringen har innført en ordning med innbetaling av ekstra, frivillig skatt for den som vil. Så langt har den kostet 50 000 å etablere, og bare gitt 2000 kroner i ekstra skatt. Opposisjonen fnyser, og hevder det hele var et valgkampstunt fra finansministeren, ment for å stille politikere som vil øke skattene i dårlig lys – en mistanke Siv Jensen langt på vei bekrefter. Mer prinsipielle innvendinger har handlet om at vi ikke kan basere oss på frivillig finansiering av velferd, som skal være fellesskapets ansvar, uavhengig av donorers dagsform og lynne. Dette er selvsagt riktig, men ikke egentlig et godt argument mot frivillig ekstraskatt, da ordningen er et supplement til, ikke en erstatning for, det rådende skatteregimet.

Påstand: Et samfunn hvor borgere betaler frivillig ekstraskatt med glede, er et samfunn hvor folk har tillit til sine folkevalgte og tro på et viktig fellesprosjekt.