Posts By lagenost

VEKST – HOT OR NOT?

Dette innlegget ble først publisert på Grønn Ungdoms blogg 12.04.2016.

Er økonomisk vekst egentlig forenelig med miljøvern? Grønn Ungdom tar debatten.

I slutten av april skal landsstyret i Grønn Ungdom behandle et resolusjonsforslag fra meg, Lage, om at Norge bør krympe økonomien sin for klima.

Oppdatering (02.05.16): Nå har landsstyret tatt debatten, utfallet kan du lese her – men les gjerne resten av innlegget først.

Dette (veldig lange) blogginnlegget er en litt redigert versjon av saksframlegget til debatten om resolusjonen med tittel «Rike land bør lage strategier for midlertidig planlagt resesjon», som kan leses her

Forslaget kan kort oppsummeres slik: Norge, og andre rike, industrialiserte land, bør (planlagt og kontrollert) krympe økonomiene sine – i alle fall midlertidig – for at verden skal kunne nå klimamålene på en rettferdig måte.

Du har kanskje hørt folk si at De Grønne vil ha ”nullvekst”, og kjeftet på oss for det? Vel, dette forslaget er enda mer radikalt: Det innebærer å rigge landet for negativ vekst i en periode. Minusvekst. Eller ”økonomisk krise”, som vi kaller det når det skjer utilsiktet.

Hvorfor foreslår jeg det? Er jeg gal? Eller ond? Eller bare uintelligent?

Jeg skal prøve å forklare, men først vil jeg gå gjennom noen sentrale begreper og perspektiver i debatten om økonomisk vekst:

HVA ER ØKONOMISK VEKST?

Vi kan si at vi har økonomisk vekst når markedsverdien (som regel målt i penger) av alle varene og tjenestene som produseres i samfunnet øker over tid. [1] Dette skjer som regel når den økonomiske aktiviteten øker i omfang – noe som tradisjonelt skjer når tilgangen til fysiske og/eller menneskelige ressurser (kapital) øker, samt på grunn av produktivitetsøkning [2] som følge av teknologisk utvikling.

Omstilling – ikke avlat!

Norsk klimapolitikk preges av noe spinndoktorene i finansdepartementet vil kalle “fleksibilitet” og “kostnadseffektivitet”. Grønn Ungdom kaller det avlat og ansvarsfraskrivelse.

Det viste seg igjen 4. februar, da regjeringen kunngjorde at Norge slenger seg på EUs klimamål for 2030: Vi skal kutte klimautslipp med minst 40 % i forhold til 1990, hevder Høyre, FrP, Venstre og KrF.

For det første er ikke dette et klimarettferdig mål. Utregninger viser at Norge bør kutte over 60 % hjemme – altså innenfor landets grenser – for å ta vårt historiske ansvar for klimakaoset. Samtidig må vi finansiere klimatiltak tilsvarende over 500 % kutt i utlandet.

For det andre er målet uklart og villedende: Hvis du spør regjeringen hvor mange tonn CO2 Norge skal ha kuttet i 2030, er det ingen som kan svare deg. For de vet ikke.

Symboler og miljøpolitikk

Siviløkonom Kjell Bjordal åpner sitt leserinnlegg i Romsdals Budstikke 15. november med å påstå at miljøbevegelsen og små partier “definerer norsk miljøpolitikk”, og at disse har en “forkjærlighet for symboler foran realiteter”. Dette er underlige påstander.

For det første: klima- og miljøpolitikken i dette landet preges i aller høyeste grad av at folk flest stemmer på Ap, Høyre og Frp, tre svært tungrodde partier, som ikke evner å se økologi og samfunn i sammenheng. Selv om Miljøpartiet De Grønne har flyttet debatten markant siden vi kom inn på Stortinget, er det dessverre fossilpartienes uhemmede vekstideologi som definerer norsk miljøpolitikk i 2014. Denne politiske virkeligheten innsnevrer handlingsrommet for aktivister og NGO-er som ønsker å påvirke realpolitikken. Det er synd, men tilfelle.

Hadde miljøbevegelse og fagfolk hatt makta, hadde politikken sett ganske annerledes ut:

Den dødelige veksten

Menneskene er skyld i en masseutryddelse av dimensjoner, men politikerne tør ikke ta tyren ved hornene. Vi må våge å snakke om økonomisk vekst som del av problemet.

“Dette er en katastrofe og en utvikling som må snu” sa Venstres Ola Elvestuen denne uken. Også han hadde fått med seg en av de hårreisende konklusjonene fra WWF sin ferske “Living Planet Report 2014”: Verdens bestander av pattedyr, fugler, reptiler, amfibier og fisk er i snitt halvert på 40 år. Unike naturtyper og arter går tapt i et rasende tempo. “Hvis ingenting endres vil dette forsterkes,” sier Elvestuen.

Men hva vil han endre? Vil han gjøre noe med det grunnleggende problemet? Vil egentlig Venstre eller noen av Norges gamle partier det?

Norsk olje og gass motarbeider omstilling

Kronikken min i Stavanger Aftenblad, «Ren oljeløgn», om oljebransjens villedende, opportunistiske argumentasjon for å forlenge oljealderen, skapte litt debatt: Tore Killingland fra Norsk olje og gass skrev først et svarinnlegg hvor han gjentok de samme argumentene kronikken hadde tatt for seg. Jeg svarte på svaret med en etisk innfallsvinkel, og krav om bevis på påstanden om at norsk gass er klimavennlig og erstatter kull. Killingland kom deretter på med nok et innlegg, med tittel «Grønn Ungdom må se sammenhengen i de internasjonale energimarkedene», hvor han hoppet glatt over all etikk, og kvernet videre på mantraet om at «verden trenger norsk gass». Mitt siste tilsvar kom aldri på trykk, men her kan det leses i sin helhet:

FNs klimapanel etterlyser en grunnleggende omstilling av samfunnet for å håndtere klimakrisa. Skal vi dømme etter Tore Killingland sitt svar til meg i Aftenbladet 3. oktober, har ikke Norsk olje og gass fått med seg dette. Med mindre Killingland vil separere olje- og gassproduksjon på sokkelen, noe Norsk olje og gass selv sier er umulig, er  “business as usual” hans svar på klimautfordringen.

REN OLJELØGN

Oljelobbyen og de store politiske partiene villeder folk ved å si at norsk oljeindustri er miljøvennlig. Slik blir Norge en bremsekloss for det grønne skiftet.

Verden er i endring. Isen gjør retrett, stormer og ekstremvær tiltar i styrke og tørke brer om seg – ikke bare i Sahel-beltet, men også i USAs jordbruksdelstater og i Västmanlands brennende skoger. Hvis du er yngre enn 29 ½ år, har du levd hver eneste måned av ditt liv på en klode som har vært varmere enn normalen.

De uberørte

Ingen kan, med Jonas Gahr Støres unnvikende ord, “være uberørte” av disse endringene – endringer vi har fremprovosert. Likevel er et stort apparat bestående av konsulenter, kommunikasjonsarbeidere og politikere satt i sving for å gi nordmenn inntrykk av at vi ikke behøver å røre ved bjelken i Norges øye

Bursdagsønsker

I dag har jeg bursdag. Jeg har overlevd på Jorda – og latt meg forme, irritere og fryde av alle her – i 23 år, og fortjener følgelig oppmerksomhet og at alle mine ønsker innfris, for slik er skikken. Dette er min ønskeliste.

Jeg ønsker meg at du skal…

1. … spise mer grønnsaker!

Tjæresand er uansvarlig

De satt der, stort sett tause, Statoil-aksjonærene. Tause, velstående og mektige, med strøkne skjorter og smaken av kanapeer fortsatt på tungen. Mennesker, hver og en av dem, og derfor troende til å kunne handle empatisk og rasjonelt.

Det var på grunn av denne menneskelige tilbøyeligheten at de hadde måttet passere demonstranter på veg inn til generalforsamlingen. Greenpeace, WWF, Besteforeldrenes klimaaksjon, Natur og Ungdom, Grønn Ungdom og Miljøpartiet De Grønne hadde samlet seg ved inngangen, forenet i ønsket om å fortelle dem at det ikke er noen skam å snu – at rasjonell og empatisk handling fortsatt er et alternativ.

Lov å være homo?

Homofile ugandere flykter fra ny antihomolov. Norge må senke terskelen for å gi forfulgte seksuelle minoriteter beskyttelse.

I Uganda er det forbudt å være homo. Mandag 24. februar undertegnet Ugandas president Yoweri Museveni en lov som innebærer at dette forbudet kan håndheves med bruk av livsvarig fengsel, og at den som ikke rapporterer homoseksuelle til politiet, selv gjør seg skyldig i lovbrudd og risikerer inntil 7 år i fengsel. Slik er vondt blitt verre for alle ugandere som ikke forelsker seg etter statens forgodtbefinnende.

Den som tier, samtykker

Ved Universitet i Bergen er oljesponset forskning et hett diskusjonstema blant studenter og forskere. Hvorfor tar ingen debatten i Stavanger?

I oktober i fjor undertegnet rektor ved Universitetet i Bergen, Dag Rune Olsen, den såkalte Akademia-avtalen mellom Statoil og UiB – en samarbeidsavtale som i følge avtaleteksten skal «stimulere grunnforskning og utdanning innenfor strategisk viktige fag- og kompetanseområder både for UiB og Statoil». Avtalen er en videreføring av et samarbeid innledet i 2009, og innebærer at UiB sponses av Statoil med 11 millioner kroner årlig over fem år, penger som hovedsakelig skal gå til forskning som gagner fossilnæringen, og som kan gi økt utvinning fra konsernets olje- og gassfelt.

Olsens navnetrekk er ikke alene om å pryde randen av den slags avtaledokument. Statoils sponsing av forskningsmiljøer er omfattende, og over de neste fem årene sprøyter selskapet til sammen 450 millioner kroner inn i sju norske og tre utenlandske institusjoner – deriblant Universitetet i Stavanger, som får 30 millioner i løpet av perioden, også her med forutsetningen at avtalen skal ”videreutvikle det langsiktige samarbeidet mellom UiS og Statoil,” og finansiere prosjekter som er ”strategisk viktige for begge parter” (les: petroleum, petroleum, petroleum).