Musikk

Méli Mélo – fifty shades of krembeige.

Det er mange grunner til å synes mai er en ålreit måned. Bløtkakefrekvensen er høy, det er kort mellom fridagene, og sannelig er det ikke jazzfestival i byen også. I år feiret Maijazz 25-årsjubileum med 57 konserter, publikumsrekord og kanskje det sterkeste programmet noensinne hva angår lokalt forankrede artister. Det syder og koker i regionens jazzundergrunn, og særlig i Bjergsted-miljøet. Håndfast bevis finnes bl.a. i form av den nye plata til kammerjazzerne i Cirrus, ”Méli Mélo”, som ble sluppet under festivalen. Releasekonserten på Tungenes fyr høstet terningkast 5 fra Aftenbladets anmelder, og facebookbildene fra evenementet vitner om noe intimt, lunt og sunt (det er noe med glansen i fyrets trevegger) som en kan angre på å ha gått glipp av. Alt taler for at vi sjekker ut plata!

Ideen om et eget uttrykk – et distinkt ”sound” – står svært sterkt i musikerkretser, og det er lite som tenner jazzstudenter mer enn jakten på nettopp sin egen greie. Cirrus ser ut til å ha funnet den i løpet av masterstudiet som brakte dem sammen, og vinner på det. I løpet av de to innledende sekundene av førstesporet ”Finlande” har lyden av bandet allerede forplantet seg i ryggmargen. En klokkeren kvinnestemme smyger seg kontant inn i en slags dissonerende omfavnelse av den tørre, gylne saksofon-tonen som settes an, samtidig som en varm kontrabass gjør noe enkle, soniske yogaøvelser – luftig og fyldig på en gang. Hvis krembeige er en farge, så er disse to sekundene fargens auditive gren. Og albumet som gror ut av grenen fyller uanstrengt rommet med alle fargens mulige nyanser. Fifty shades of krembeige.

Cirrus var lenge en trommeløs trio, men perkusjonist og trommenestor Stein Inge Brækhus, som har produsert skiva (endatil svært elegant), har i prosessen endt opp som fast medlem. At rytmeseksjonen før bare bestod av Inge W. Breisteins saksofon og Theodor B. Onarheims kontrabass henger likevel igjen i komposisjonene, som ofte hviler på repetitive, perkussive ostinater, mens vokalist Eva Bjerga Haugen syr sin myke sølvtråd av en stemme gjennom materien med stø hånd og en skarp nål. Samspillet i kompet er upåklagelig; å fungere som fundament uten trommer eller akkordinstrumenter er ikke en populær øvelse for ambisiøse musikere uten grunn, og Cirrus fant sitt uttrykk i en slik konstellasjon. Brækhus bidrar definitivt til å fylle et rom som før var tomt, men gjør sjeldent noe stort nummer av sin tilstedeværelse. Noen steder tar jeg meg i å tenke at det kanskje hadde vært mer spennende om tomrommet var bevart tomt, og minnes det nakne Cirrus som hakket mer pirrende. Men det ekstra momentet trommene utgjør er i all hovedsak kjærkomment, og nakenheten ivaretas også på spor som ”Street Organ Donor” og ”Par coeur” – for purister.

Sjette spor, ”Not the end”, står som et godt eksempel på velkomne trommer. Her er kvartetten på sitt mest urbane. Etter et omfattende saksofonstrekk dras vi inn i et suggererende groove-parti (om en vil kan en bruke ord som ”funky”), og serveres en lakonisk tekst – med fortreffelig britisk aksent fra ellers fransktalende Eva Bjerga fra Norge – som maner til kamp mot skilsmissedepresjon. Tror jeg. Deretter revner arrangementet opp i et fristrekk med stønning, utbrudd og lurveleven – som en indignert og forlatt person på et hostell, kanskje? Dette partiet er platas tydeligste møte med følgende formulering fra bandets nettside: The quartet plays original material that explores the contrasts and boundaries between completed arrangements and improvisation.

Hvor originalt det er å utforske grenselandet mellom det arrangerte og det improviserte kan diskuteres, da akkurat dette tilsynelatende er alle unge, norske bands lodd i livet for tiden, om en skal tro presseskrivene. Slike vage definisjoner er heller ikke de mest treffende for det helhetsinntrykket jeg sitter igjen med etter å ha hørt ”Méli Mélo”. Beskrivelsene av Cirrus som et europeisk kammerjazzensemble inspirert av tradisjonell indisk musikk, franske chansons og eksperimentell pop treffer mye bedre – ikke fordi grenseutforskning ikke finner sted, men fordi musikken i seg selv – også når kvartetten leker i ett og annet grenseland – er preget av en tydelighet som fordrer tydelige definisjoner. Musikerne fraserer alltid klart. Stilbruddene er alltid åpenbare, om enn overraskende. Orientalsk her, fransk der, lekepiano, nå saksofon, nå en sangbar melodi, og her er et riff. Dramaturgien er distinkt, og hevet over vage presseskrivformuleringer. Det er befriende for den lyttende, i at det gir rom for å hengi seg til de tablåer som flyter over kinolerretet netthinnen når man lytter. En kan formelig lukte croissanter og krydder.

”Méli Mélo” betyr noe sånt som sammensurium. Jeg ber Eva om en utbrodering av tittelvalget:

– Det spiller litt på det at vi alle tar med oss vår bakgrunn og våre preferanser inn i musikken vi lager og måten vi spiller på, sier hun.

– Inge med sin hiphopbakgrunn og forkjærlighet for repeterende mønstre, Theo som elsker alle slags odde taktarter, og jeg som er ekstrem-frankofil og blir mo i knærne bare jeg ser et bilde av Eiffeltårnet. Det blir et slags sammensurium ut av det – men forhåpentligvis på en ryddig måte. Og så syntes vi «Méli Mélo» klang så fint – nesten «melodi»!

Forener du stikkordene ”mønstre”, ”taktarter”, ”Eiffeltårnet” og ”ryddig” under det evinnelig opphøyde ”melodi”, har du ganske sikkert basisoppskriften på noe á la ”Méli Mélo”. Alt som skal til da, for å ende opp med et mesterlig stykke jazzskive, er unge, pene, talentfulle og formodentlig beleste musikere med mastergrader, en lyttende og ydmyk ringrev bak spaker og trommestikker, en dose kjærlighet og litt cinematisk nerve. Et voilà!

Selvsagt faller vi pladask.

«Méli Mélo» er Cirrus’ første album. Ute nå på NORCD (Musikk-operatørene). Se: http://www.cirrusquartet.com/ for mer.

Denne anmeldelsen stod på trykk første gang i juniutgaven av Natt&Dag Stavanger, 2013.

Jeg slutter.

I dag ble jeg en «dropout». Sluttmeldingen jeg sendte til skolen sier noe om hvorfor:

«Kjære den det måtte angå!

Jeg har, etter nøye granskning av min samvittighet, besluttet å avbryte utdanningsløpet jeg har påbegynt ved Institutt for Musikk og Dans, UiS. Dette har flere grunner:

Den avgjørende faktoren er et ønske om å kunne fokusere fullstendig på kampen om valgseier for Miljøpartiet De Grønne i september 2013, og å jobbe konsentrert med politikk frem mot valget. For å snu den løpske fossilvogna vi alle sitter i, må noen hoppe av lasset en stund, og dytte!

Deretter kommer erkjennelsen av at det studieløpet som det legges opp til for gitarstudentene ved IMD i dag, står i sterk motsetning til den filosofi og pedagogiske tenkemåte jeg har anlagt – den «skole» jeg ønsker å tilhøre. Det har vist seg veldig vanskelig for meg, med de forutsetninger jeg har hva angår arbeidskapasitet, musikksmak og motivasjon (og disse faktorenes relasjon til hverandre, og til eksterne begivenheter), å jobbe med det forelagte materialet på en måte som føles givende – ja, i det hele tatt relevant for den art kunstnerisk virksomhet jeg ønsker å drive med. Jeg har tidligere tatt opp dette med min hovedinstrumentlærer, og med studiekoordinator, med det resultat at jeg bestemte meg for å forsøke enda litt til i de samme baner, da utsiktene for nevneverdig forandring fra skolen sin side ikke ble meg forespeilet som gode. Jeg har ikke lykkes i mitt forsøk, og velger derfor å tolke meg selv dithen at jazzgitarstudier ved UiS, slik de er lagt opp i dag, ikke er noe for en som meg.

En tredje årsak er min gryende interesse for filosofi som fagfelt, og jeg tar sikte på en bachelorgrad i emnet.

Jeg er usikker på hvilke formelle prosedyrer et slikt avhopp evt. avstedkommer (foruten dem relatert til lånekassen, som jeg har vært i kontakt med), men går ut fra at alle mottakere av denne eposten har erfaring på feltet.

Vennlig hilsen Lage Nøst»

Det føles egentlig mer som en «drop» inn i noe.