Politikk

Tidsriktig grønn

Hva er den beste grønnfargen?

Det er mange måter å være grønn på – mange formuleringer av grønn ideologi som ville vært mer eller mindre like legitime i et ahistorisk, tidløst univers, hvor ideenes konsekvenser var irrelevante.

Men vi lever ikke i et sånt univers. Her, hos oss, i vår tid, må vi ta høyde for konsekvensene av det vi gjør og tenker.

Jeg mener begge de to mest prominente ideologiske motpolene innen grønn politisk tenkning og etikk er dårlig rustet for den oppgaven, og vil her – i all ydmykhet – foreslå et alternativ.

De mørkegrønne vs. de lysegrønne

Hvis vi, for samtalens skyld, tegner opp en grov skisse som ikke gjør hele virkeligheten rettferdighet, kan den grønne bevegelsen sies å ha to strømninger: de mørkegrønne og de lysegrønne. De har mye til felles, men står på hver sin side av noen viktige konfliktlinjer i debatten om klima- og miljøpolitikk, menneskets forhold til naturen og – ofte – individets forhold til staten. Forskjellene må likevel ikke overdrives, og det er derfor jeg bruker sjatteringer av én og samme farge (grønn) for å beskrive de to strømningene.

For å beskrive det samme kunne jeg ha brukt andre begrepspar, som fundis vs. realos, kjent fra lignende debatter i grønne partier utenfor Norge, eller skillet som filosofen Arne Næss trakk mellom «dyp» og «grunn» økologisk tenkning. Men variasjon i fargetone oppleves som et mindre kategorisk skille, og virker som en påminnelse om at det viktigste fortsatt er kontrasten mellom det grønne og politikkens øvrige gråtoner.

Hvorfor grønn ideologi? Et forsvar.

Denne teksten er basert på manuset til et foredrag jeg holdt for Grønn Ungdom den 5. oktober 2018.

I dette foredraget vil jeg forsøke å vise at grønn ideologi er et unikt tilskudd til norsk politikk, og, i lys av dette, argumentere kort for hvorfor andre politiske ideologier ikke holder mål.

Vi må begynne med å avklare noe viktig: Har De Grønne egentlig en ideologi?

Et forsvar for frivillig skatt

Dette innlegget stod først på trykk i Klassekampen lørdag 26. mai 2018, i en noe forkortet versjon. 

Frivillig skatt er en vits – men hvis regjeringen hadde hatt et verdifullt prosjekt og bedre sans for humor, kunne den vært god!


Regjeringen har innført en ordning med innbetaling av ekstra, frivillig skatt for den som vil. Så langt har den kostet 50 000 å etablere, og bare gitt 2000 kroner i ekstra skatt. Opposisjonen fnyser, og hevder det hele var et valgkampstunt fra finansministeren, ment for å stille politikere som vil øke skattene i dårlig lys – en mistanke Siv Jensen langt på vei bekrefter. Mer prinsipielle innvendinger har handlet om at vi ikke kan basere oss på frivillig finansiering av velferd, som skal være fellesskapets ansvar, uavhengig av donorers dagsform og lynne. Dette er selvsagt riktig, men ikke egentlig et godt argument mot frivillig ekstraskatt, da ordningen er et supplement til, ikke en erstatning for, det rådende skatteregimet.

Påstand: Et samfunn hvor borgere betaler frivillig ekstraskatt med glede, er et samfunn hvor folk har tillit til sine folkevalgte og tro på et viktig fellesprosjekt.

VEKST – HOT OR NOT?

Dette innlegget ble først publisert på Grønn Ungdoms blogg 12.04.2016.

Er økonomisk vekst egentlig forenelig med miljøvern? Grønn Ungdom tar debatten.

I slutten av april skal landsstyret i Grønn Ungdom behandle et resolusjonsforslag fra meg, Lage, om at Norge bør krympe økonomien sin for klima.

Oppdatering (02.05.16): Nå har landsstyret tatt debatten, utfallet kan du lese her – men les gjerne resten av innlegget først.

Dette (veldig lange) blogginnlegget er en litt redigert versjon av saksframlegget til debatten om resolusjonen med tittel «Rike land bør lage strategier for midlertidig planlagt resesjon», som kan leses her

Forslaget kan kort oppsummeres slik: Norge, og andre rike, industrialiserte land, bør (planlagt og kontrollert) krympe økonomiene sine – i alle fall midlertidig – for at verden skal kunne nå klimamålene på en rettferdig måte.

Du har kanskje hørt folk si at De Grønne vil ha ”nullvekst”, og kjeftet på oss for det? Vel, dette forslaget er enda mer radikalt: Det innebærer å rigge landet for negativ vekst i en periode. Minusvekst. Eller ”økonomisk krise”, som vi kaller det når det skjer utilsiktet.

Hvorfor foreslår jeg det? Er jeg gal? Eller ond? Eller bare uintelligent?

Jeg skal prøve å forklare, men først vil jeg gå gjennom noen sentrale begreper og perspektiver i debatten om økonomisk vekst:

HVA ER ØKONOMISK VEKST?

Vi kan si at vi har økonomisk vekst når markedsverdien (som regel målt i penger) av alle varene og tjenestene som produseres i samfunnet øker over tid. [1] Dette skjer som regel når den økonomiske aktiviteten øker i omfang – noe som tradisjonelt skjer når tilgangen til fysiske og/eller menneskelige ressurser (kapital) øker, samt på grunn av produktivitetsøkning [2] som følge av teknologisk utvikling.

Omstilling – ikke avlat!

Norsk klimapolitikk preges av noe spinndoktorene i finansdepartementet vil kalle “fleksibilitet” og “kostnadseffektivitet”. Grønn Ungdom kaller det avlat og ansvarsfraskrivelse.

Det viste seg igjen 4. februar, da regjeringen kunngjorde at Norge slenger seg på EUs klimamål for 2030: Vi skal kutte klimautslipp med minst 40 % i forhold til 1990, hevder Høyre, FrP, Venstre og KrF.

For det første er ikke dette et klimarettferdig mål. Utregninger viser at Norge bør kutte over 60 % hjemme – altså innenfor landets grenser – for å ta vårt historiske ansvar for klimakaoset. Samtidig må vi finansiere klimatiltak tilsvarende over 500 % kutt i utlandet.

For det andre er målet uklart og villedende: Hvis du spør regjeringen hvor mange tonn CO2 Norge skal ha kuttet i 2030, er det ingen som kan svare deg. For de vet ikke.

Symboler og miljøpolitikk

Siviløkonom Kjell Bjordal åpner sitt leserinnlegg i Romsdals Budstikke 15. november med å påstå at miljøbevegelsen og små partier “definerer norsk miljøpolitikk”, og at disse har en “forkjærlighet for symboler foran realiteter”. Dette er underlige påstander.

For det første: klima- og miljøpolitikken i dette landet preges i aller høyeste grad av at folk flest stemmer på Ap, Høyre og Frp, tre svært tungrodde partier, som ikke evner å se økologi og samfunn i sammenheng. Selv om Miljøpartiet De Grønne har flyttet debatten markant siden vi kom inn på Stortinget, er det dessverre fossilpartienes uhemmede vekstideologi som definerer norsk miljøpolitikk i 2014. Denne politiske virkeligheten innsnevrer handlingsrommet for aktivister og NGO-er som ønsker å påvirke realpolitikken. Det er synd, men tilfelle.

Hadde miljøbevegelse og fagfolk hatt makta, hadde politikken sett ganske annerledes ut:

Den dødelige veksten

Menneskene er skyld i en masseutryddelse av dimensjoner, men politikerne tør ikke ta tyren ved hornene. Vi må våge å snakke om økonomisk vekst som del av problemet.

“Dette er en katastrofe og en utvikling som må snu” sa Venstres Ola Elvestuen denne uken. Også han hadde fått med seg en av de hårreisende konklusjonene fra WWF sin ferske “Living Planet Report 2014”: Verdens bestander av pattedyr, fugler, reptiler, amfibier og fisk er i snitt halvert på 40 år. Unike naturtyper og arter går tapt i et rasende tempo. “Hvis ingenting endres vil dette forsterkes,” sier Elvestuen.

Men hva vil han endre? Vil han gjøre noe med det grunnleggende problemet? Vil egentlig Venstre eller noen av Norges gamle partier det?

Norsk olje og gass motarbeider omstilling

Kronikken min i Stavanger Aftenblad, «Ren oljeløgn», om oljebransjens villedende, opportunistiske argumentasjon for å forlenge oljealderen, skapte litt debatt: Tore Killingland fra Norsk olje og gass skrev først et svarinnlegg hvor han gjentok de samme argumentene kronikken hadde tatt for seg. Jeg svarte på svaret med en etisk innfallsvinkel, og krav om bevis på påstanden om at norsk gass er klimavennlig og erstatter kull. Killingland kom deretter på med nok et innlegg, med tittel «Grønn Ungdom må se sammenhengen i de internasjonale energimarkedene», hvor han hoppet glatt over all etikk, og kvernet videre på mantraet om at «verden trenger norsk gass». Mitt siste tilsvar kom aldri på trykk, men her kan det leses i sin helhet:

FNs klimapanel etterlyser en grunnleggende omstilling av samfunnet for å håndtere klimakrisa. Skal vi dømme etter Tore Killingland sitt svar til meg i Aftenbladet 3. oktober, har ikke Norsk olje og gass fått med seg dette. Med mindre Killingland vil separere olje- og gassproduksjon på sokkelen, noe Norsk olje og gass selv sier er umulig, er  “business as usual” hans svar på klimautfordringen.

REN OLJELØGN

Oljelobbyen og de store politiske partiene villeder folk ved å si at norsk oljeindustri er miljøvennlig. Slik blir Norge en bremsekloss for det grønne skiftet.

Verden er i endring. Isen gjør retrett, stormer og ekstremvær tiltar i styrke og tørke brer om seg – ikke bare i Sahel-beltet, men også i USAs jordbruksdelstater og i Västmanlands brennende skoger. Hvis du er yngre enn 29 ½ år, har du levd hver eneste måned av ditt liv på en klode som har vært varmere enn normalen.

De uberørte

Ingen kan, med Jonas Gahr Støres unnvikende ord, “være uberørte” av disse endringene – endringer vi har fremprovosert. Likevel er et stort apparat bestående av konsulenter, kommunikasjonsarbeidere og politikere satt i sving for å gi nordmenn inntrykk av at vi ikke behøver å røre ved bjelken i Norges øye

Bursdagsønsker

I dag har jeg bursdag. Jeg har overlevd på Jorda – og latt meg forme, irritere og fryde av alle her – i 23 år, og fortjener følgelig oppmerksomhet og at alle mine ønsker innfris, for slik er skikken. Dette er min ønskeliste.

Jeg ønsker meg at du skal…

1. … spise mer grønnsaker!