Politikk

Regjeringas veddemål

Høyresida vil ikke ofre den økonomiske veksten for klima. Men vil de ofre klima for økonomisk vekst?

Image by Arek Socha from Pixabay

Nylig kom Klimakur 2030 – enda en rapport om hvordan Norge kan kutte utslipp for å bidra til å løse klimakrisa. Til jubel fra Frp rykket regjeringa ut og forsikret om at, joda, vi skal kutte utslipp, men bare hvis vi kan bli enda rikere samtidig. Stefan Heggelund (H) og Jon Georg Dale (Frp) troppet til og med opp i Politisk kvarter for å understreke dette poenget: Norge skal ikke kutte utslipp med mindre det blir økonomisk vekst av det. 

Debatten om økonomisk vekst blir fort veldig teknisk, men dreier seg egentlig om ulike risikovurderinger. Hva er vi mest villige til å risikere: at mye av kloden blir ulevelig, eller at økonomien krymper? Hva er sannsynligheten for at disse to scenariene inntreffer som følge av ulike typer klimapolitikk? Er det mulig å unngå begge deler? Kan vi både ha vekst i økonomien og løse klimakrisa samtidig?

På den ene siden står alle som er enige med Høyre og Frp. De mener at vi ikke kan risikere økonomisk nedgang for å kutte utslipp. Det er for skummelt. Historisk sett har resesjon ført til arbeidsledighet, sosial uro og nød. Ofte vil de også argumentere for at vi ikke trenger å løpe den risikoen. De vedder på at det er mulig å kutte nok utslipp fort nok, samtidig som vi tjener mer penger. (Flere i mitt eget parti, Miljøpartiet De Grønne, er også overbevist om det, så dette er ikke en partipolitisk skillelinje.) Enkelte vekstoptimister tror forsåvidt ikke at klimakrisa er så farlig uansett. Andre mener Norge bør overlate jobben med å kutte til resten av verden.

På den andre siden står vi som ikke er skråsikre på at vekst kan forenes med tilstrekkelige grep for å stanse klimakrisa – i alle fall ikke på kort sikt. Vi tror dessuten at klimakrisa er farlig! Menneskeskapt global oppvarming innebærer så enorme kostnader og tap, at hensynet til å kutte utslipp må få forrang. Skogbranner, flom, skred, tørke, hetebølger, havnivåstigning, klimaflyktninger og matmangel bærer bud om en dypere nød enn den vi risikerer ved resesjon. Klimakrisa kan dessuten også medføre økonomisk krise. Vi tør ikke vedde på at «business as usual» holder. 

Hvilken side du tar i denne debatten avhenger av om du tror tilstrekkelig klimapolitikk kan forenes med fortsatt økonomisk vekst. Og det avhenger av hva du er mest redd for: radikal klimapolitikk eller løpske klimaendringer?

Den tekniske, faglige diskusjonen er langt fra over. Heggelund holder fram «New Climate Economy»-rapportene som kilde til sin vekstoptimisme, men nyere studier peker i helt motsatt retning. Sannheten er at ingen kan si med sikkerhet hvordan en global økonomi i full omstilling vil se ut. Det vil nok være vekst i mange sektorer, særlig innen fornybar energi og utslippsfri teknologi, men om summen av nødvendige tiltak kan forenes med netto vekst i hele økonomien er i beste fall usikkert. I verste fall er det teoretisk mulig, men i praksis helt usannsynlig hvis vi vil være sikre på å unngå mer enn 1,5 eller 2 graders oppvarming. 

Ingen forvandling i denne skalaen er gjort i menneskehetens historie. Stadig mer krevende tiltak må innføres globalt, i stadig større hastighet, jo lenger vi venter. At ny teknologi har fått oss ut av kniper før, er ingen garanti for at det vil skje igjen. Trenden så langt har vært at utslippsgevinster fra teknologiske nyvinninger og effektivisering er blitt spist opp av forbruksveksten, skremmende illustrert ved at andelen fossil energi i den globale energimiksen er omtrent den samme nå som for 25 år siden, fornybarsatsning og elbiler til tross.

Betyr dette at vi bør gå inn for «nullvekst» eller planlagt resesjon som klimatiltak? Nei. Som ansvarlige klimapolitikere må vi gjøre alt vi kan for å kutte så mye utslipp som mulig så fort som mulig, samtidig som vi er opptatt av økonomisk trygghet og rettferdighet for folk. Vi bør være agnostiske til vekst. Dersom det mot formodning viser seg at vi kan oppnå tilstrekkelige utslippskutt og restaurere naturen samtidig som økonomien vokser, bør vi prise oss lykkelige. Vi må likevel forberede oss – og velgerne – på en situasjon hvor nødvendig klimapolitikk leder til midlertidig lavere vekst, eller til og med resesjon. Det vil i så fall kreve statlig beredskap for å ivareta folks livskvalitet gjennom omstillingen. 

Vi kan håpe på det beste – at alle kan bli rikere uten at vi risikerer livet på jorda. Vi må likevel forberede oss på det nest beste: at det å redde livet på jorda blir en krevende øvelse, som ikke betaler seg i fetere lommebøker, men i et sunt miljø, levelig klima og tryggere liv for alle.

Hvordan bør vi snakke om klimakrisa?

De siste par åra har jeg engasjert meg mye i debatter om henholdsvis klimakommunikasjon og vekstkritikk versus teknologioptimisme (eller system- og holdningsendring versus teknologiske løsninger), og forholdet mellom disse.

Det var faktisk en debatt om kommunikasjon som markerte startskuddet for hele mitt politiske miljøengasjement. Mitt første debattinnlegg i en avis, var en kraftsalve i Romsdals Budstikke (det må ha vært i 2007) mot en fyr som mente det var for mye skremselspropaganda i klimadebatten. Jeg argumenterte for at frykt kan virke motiverende; vi gjør lekser fordi vi er redde for konsekvensene av ikke å gjøre dem (eller noe sånt).

Da jeg var talsperson i Grønn Ungdom, jobbet jeg mye med spørsmålet om hvorvidt økonomisk vekst er mulig å forene med bærekraft. Det resulterte blant annet i at jeg foreslo planlagt resesjon som klimatiltak, og skrev en lang utredning om det. Jeg har i ettertid moderert meg litt, og mener ikke brutto nasjonalprodukt er et godt miljøpolitisk styringsverktøy (hverken den ene eller andre veien), men jeg er fortsatt svært skeptisk til ideen om at det vil være mulig å kutte nok utslipp globalt – tilstrekkelig hurtig – med en fortsatt vekst i BNP. Flere forskere er enige med meg i det. Bevisbyrden ligger hos dem som mener det motsatte.

Et uslåelig argument for radikal klimapolitikk

Dette innlegget stod først på trykk i Pan 31.03.19, og ble deretter republisert i Vårt Land 04.04.19.

En gang i forrige tiår, den gangen da folk fortsatt hadde mer eller mindre seriøse debatter om hvorvidt den menneskeskapte klimakrisa faktisk skjer, kom jeg over en skjellsettende video på YouTube. Det var en amerikansk lærer som hadde funnet et angivelig uslåelig argument for klimahandling, og bestemt seg for å overbevise verden. Argumentet gikk litt som dette: Vi har valget mellom å satse eller ikke å satse på klimapolitikk. Konsekvensene av å velge det ene eller det andre, avhenger av om klimakrisa faktisk er en krise eller ikke. De negative konsekvensene av å velge feil er mye større dersom krisa er reell og vi likevel ikke satser på klimapolitikk, enn dersom vi satser på klimapolitikk til tross for at klimakrisa skulle vise seg å være en bløff.

Tidsriktig grønn

Hva er den beste grønnfargen?

Det er mange måter å være grønn på – mange formuleringer av grønn ideologi som ville vært mer eller mindre like legitime i et ahistorisk, tidløst univers, hvor ideenes konsekvenser var irrelevante.

Men vi lever ikke i et sånt univers. Her, hos oss, i vår tid, må vi ta høyde for konsekvensene av det vi gjør og tenker.

Jeg mener begge de to mest prominente ideologiske motpolene innen grønn politisk tenkning og etikk er dårlig rustet for den oppgaven, og vil her – i all ydmykhet – foreslå et alternativ.

De mørkegrønne vs. de lysegrønne

Hvis vi, for samtalens skyld, tegner opp en grov skisse som ikke gjør hele virkeligheten rettferdighet, kan den grønne bevegelsen sies å ha to strømninger: de mørkegrønne og de lysegrønne. De har mye til felles, men står på hver sin side av noen viktige konfliktlinjer i debatten om klima- og miljøpolitikk, menneskets forhold til naturen og – ofte – individets forhold til staten. Forskjellene må likevel ikke overdrives, og det er derfor jeg bruker sjatteringer av én og samme farge (grønn) for å beskrive de to strømningene.

For å beskrive det samme kunne jeg ha brukt andre begrepspar, som fundis vs. realos, kjent fra lignende debatter i grønne partier utenfor Norge, eller skillet som filosofen Arne Næss trakk mellom «dyp» og «grunn» økologisk tenkning. Men variasjon i fargetone oppleves som et mindre kategorisk skille, og virker som en påminnelse om at det viktigste fortsatt er kontrasten mellom det grønne og politikkens øvrige gråtoner.

Hvorfor grønn ideologi? Et forsvar.

Denne teksten er basert på manuset til et foredrag jeg holdt for Grønn Ungdom den 5. oktober 2018.

I dette foredraget vil jeg forsøke å vise at grønn ideologi er et unikt tilskudd til norsk politikk, og, i lys av dette, argumentere kort for hvorfor andre politiske ideologier ikke holder mål.

Vi må begynne med å avklare noe viktig: Har De Grønne egentlig en ideologi?

Et forsvar for frivillig skatt

Dette innlegget stod først på trykk i Klassekampen lørdag 26. mai 2018, i en noe forkortet versjon. 

Frivillig skatt er en vits – men hvis regjeringen hadde hatt et verdifullt prosjekt og bedre sans for humor, kunne den vært god!


Regjeringen har innført en ordning med innbetaling av ekstra, frivillig skatt for den som vil. Så langt har den kostet 50 000 å etablere, og bare gitt 2000 kroner i ekstra skatt. Opposisjonen fnyser, og hevder det hele var et valgkampstunt fra finansministeren, ment for å stille politikere som vil øke skattene i dårlig lys – en mistanke Siv Jensen langt på vei bekrefter. Mer prinsipielle innvendinger har handlet om at vi ikke kan basere oss på frivillig finansiering av velferd, som skal være fellesskapets ansvar, uavhengig av donorers dagsform og lynne. Dette er selvsagt riktig, men ikke egentlig et godt argument mot frivillig ekstraskatt, da ordningen er et supplement til, ikke en erstatning for, det rådende skatteregimet.

Påstand: Et samfunn hvor borgere betaler frivillig ekstraskatt med glede, er et samfunn hvor folk har tillit til sine folkevalgte og tro på et viktig fellesprosjekt.

VEKST – HOT OR NOT?

Dette innlegget ble først publisert på Grønn Ungdoms blogg 12.04.2016.

Er økonomisk vekst egentlig forenelig med miljøvern? Grønn Ungdom tar debatten.

I slutten av april skal landsstyret i Grønn Ungdom behandle et resolusjonsforslag fra meg, Lage, om at Norge bør krympe økonomien sin for klima.

Oppdatering (02.05.16): Nå har landsstyret tatt debatten, utfallet kan du lese her – men les gjerne resten av innlegget først.

Dette (veldig lange) blogginnlegget er en litt redigert versjon av saksframlegget til debatten om resolusjonen med tittel «Rike land bør lage strategier for midlertidig planlagt resesjon», som kan leses her

Forslaget kan kort oppsummeres slik: Norge, og andre rike, industrialiserte land, bør (planlagt og kontrollert) krympe økonomiene sine – i alle fall midlertidig – for at verden skal kunne nå klimamålene på en rettferdig måte.

Du har kanskje hørt folk si at De Grønne vil ha ”nullvekst”, og kjeftet på oss for det? Vel, dette forslaget er enda mer radikalt: Det innebærer å rigge landet for negativ vekst i en periode. Minusvekst. Eller ”økonomisk krise”, som vi kaller det når det skjer utilsiktet.

Hvorfor foreslår jeg det? Er jeg gal? Eller ond? Eller bare uintelligent?

Jeg skal prøve å forklare, men først vil jeg gå gjennom noen sentrale begreper og perspektiver i debatten om økonomisk vekst:

HVA ER ØKONOMISK VEKST?

Vi kan si at vi har økonomisk vekst når markedsverdien (som regel målt i penger) av alle varene og tjenestene som produseres i samfunnet øker over tid. [1] Dette skjer som regel når den økonomiske aktiviteten øker i omfang – noe som tradisjonelt skjer når tilgangen til fysiske og/eller menneskelige ressurser (kapital) øker, samt på grunn av produktivitetsøkning [2] som følge av teknologisk utvikling.

Omstilling – ikke avlat!

Norsk klimapolitikk preges av noe spinndoktorene i finansdepartementet vil kalle “fleksibilitet” og “kostnadseffektivitet”. Grønn Ungdom kaller det avlat og ansvarsfraskrivelse.

Det viste seg igjen 4. februar, da regjeringen kunngjorde at Norge slenger seg på EUs klimamål for 2030: Vi skal kutte klimautslipp med minst 40 % i forhold til 1990, hevder Høyre, FrP, Venstre og KrF.

For det første er ikke dette et klimarettferdig mål. Utregninger viser at Norge bør kutte over 60 % hjemme – altså innenfor landets grenser – for å ta vårt historiske ansvar for klimakaoset. Samtidig må vi finansiere klimatiltak tilsvarende over 500 % kutt i utlandet.

For det andre er målet uklart og villedende: Hvis du spør regjeringen hvor mange tonn CO2 Norge skal ha kuttet i 2030, er det ingen som kan svare deg. For de vet ikke.

Symboler og miljøpolitikk

Siviløkonom Kjell Bjordal åpner sitt leserinnlegg i Romsdals Budstikke 15. november med å påstå at miljøbevegelsen og små partier “definerer norsk miljøpolitikk”, og at disse har en “forkjærlighet for symboler foran realiteter”. Dette er underlige påstander.

For det første: klima- og miljøpolitikken i dette landet preges i aller høyeste grad av at folk flest stemmer på Ap, Høyre og Frp, tre svært tungrodde partier, som ikke evner å se økologi og samfunn i sammenheng. Selv om Miljøpartiet De Grønne har flyttet debatten markant siden vi kom inn på Stortinget, er det dessverre fossilpartienes uhemmede vekstideologi som definerer norsk miljøpolitikk i 2014. Denne politiske virkeligheten innsnevrer handlingsrommet for aktivister og NGO-er som ønsker å påvirke realpolitikken. Det er synd, men tilfelle.

Hadde miljøbevegelse og fagfolk hatt makta, hadde politikken sett ganske annerledes ut:

Den dødelige veksten

Menneskene er skyld i en masseutryddelse av dimensjoner, men politikerne tør ikke ta tyren ved hornene. Vi må våge å snakke om økonomisk vekst som del av problemet.

“Dette er en katastrofe og en utvikling som må snu” sa Venstres Ola Elvestuen denne uken. Også han hadde fått med seg en av de hårreisende konklusjonene fra WWF sin ferske “Living Planet Report 2014”: Verdens bestander av pattedyr, fugler, reptiler, amfibier og fisk er i snitt halvert på 40 år. Unike naturtyper og arter går tapt i et rasende tempo. “Hvis ingenting endres vil dette forsterkes,” sier Elvestuen.

Men hva vil han endre? Vil han gjøre noe med det grunnleggende problemet? Vil egentlig Venstre eller noen av Norges gamle partier det?