Uncategorized

VEKST – HOT OR NOT?

Dette innlegget ble først publisert på Grønn Ungdoms blogg 12.04.2016.

Er økonomisk vekst egentlig forenelig med miljøvern? Grønn Ungdom tar debatten.

I slutten av april skal landsstyret i Grønn Ungdom behandle et resolusjonsforslag fra meg, Lage, om at Norge bør krympe økonomien sin for klima.

Oppdatering (02.05.16): Nå har landsstyret tatt debatten, utfallet kan du lese her – men les gjerne resten av innlegget først.

Dette (veldig lange) blogginnlegget er en litt redigert versjon av saksframlegget til debatten om resolusjonen med tittel «Rike land bør lage strategier for midlertidig planlagt resesjon», som kan leses her

Forslaget kan kort oppsummeres slik: Norge, og andre rike, industrialiserte land, bør (planlagt og kontrollert) krympe økonomiene sine – i alle fall midlertidig – for at verden skal kunne nå klimamålene på en rettferdig måte.

Du har kanskje hørt folk si at De Grønne vil ha ”nullvekst”, og kjeftet på oss for det? Vel, dette forslaget er enda mer radikalt: Det innebærer å rigge landet for negativ vekst i en periode. Minusvekst. Eller ”økonomisk krise”, som vi kaller det når det skjer utilsiktet.

Hvorfor foreslår jeg det? Er jeg gal? Eller ond? Eller bare uintelligent?

Jeg skal prøve å forklare, men først vil jeg gå gjennom noen sentrale begreper og perspektiver i debatten om økonomisk vekst:

HVA ER ØKONOMISK VEKST?

Vi kan si at vi har økonomisk vekst når markedsverdien (som regel målt i penger) av alle varene og tjenestene som produseres i samfunnet øker over tid. [1] Dette skjer som regel når den økonomiske aktiviteten øker i omfang – noe som tradisjonelt skjer når tilgangen til fysiske og/eller menneskelige ressurser (kapital) øker, samt på grunn av produktivitetsøkning [2] som følge av teknologisk utvikling.

Eksempel: Vi kan si at økonomien på den øde øya Ødeøy vokser hvis den skipbrudne Bob – som før måtte nøye seg med å spise ussel nedfallsfrukt, fordi han ikke kunne nå opp til greinene på frukttrærne – får hjelp av nyankomne Laura til å plukke frukt fra de bugnende greinene i tretoppene. Han stiller seg på skuldrene hennes, slik at de begge kan spise seg mette. En økning i humankapital og en dæsj innovasjon (skulderståing) resulterte altså i at Bob og Laura økte sin tilgang til fysiske ressurser, og produksjonen (og forbruket) av frukt økte. Hvis de to øyboerne så oppdaget at de kunne plante noen frø fra fruktene for å dyrke fram flere trær, ville veksten kunne øke betydelig.

Et vanlig mål på økonomisk vekst er den prosentmessige økningen i bruttonasjonalprodukt (BNP). BNP er verdien av alt som produseres i et land i en periode, vanligvis årlig (På Ødeøy kan vi se for oss at Bob og Laura kanskje opererer med bruttoøyprodukt, eller BØP). Det er altså et mål på all verdiskapning i et land; økonomiens størrelse.

Bruttonasjonalproduktet kan beregnes på ulike måter. En vanlig definisjon er: BNP = offentlig forbruk + privat forbruk + investeringer + eksportoverskuddet (altså eksport minus import). Frivillig arbeid, ubetalt hjemmearbeid og svart arbeid er tall som ikke regnes med i BNP.

BNP per innbygger er et mål som ofte brukes for å sammenligne det materielle velstandsnivået mellom land. I 2014 rangerte Norge som nummer syv i verden, med et BNP per innbygger på 64,856 amerikanske dollar.

HVORFOR TRENGER VI ØKONOMISK VEKST?

Det korte svaret er: Fordi det økonomiske systemet vi har bygget ikke fungerer uten. Slik situasjonen er i dag blir samfunnet ustabilt uten vekst; vi får arbeidsledighet, uro og gjeldsnivåene skyter i været.

Det er forbruket vårt som gir grunnlaget for veksten. Det er etterspørselen etter varene og tjenestene som produseres som definerer markedsverdien omtalt ovenfor.

Hvorfor etterspør vi stadig mer, spør du? Vel, det er jo delvis fordi økonomien krever det av oss. Ufattelige summer brukes på reklame for å få oss til å forbruke mer.

Hvorfor det, spør du? Vel, fordi hvis vi ikke forbruker mer stagnerer økonomien, og da kan vi ikke opprettholde den materielle levestandarden vår.

Hvorfor kan vi ikke opprettholde levestandarden uten å forbruke, spør du? Vel, det er flere grunner, og her er noen av dem:

Bedrifter er avhengige av å vokse for å betale ned lånene sine, og hvis de ikke kan få lån kan de ikke investere, og hvis de ikke kan investere kan de ikke overleve i en konkurransebasert økonomi hvor forbrukere forventer en jevn strøm av billigere og bedre produkter, og hvis de ikke kan overleve kan de heller ikke gi folk jobber slik at de kan opprettholde levestandarden sin.

I tillegg er det slik at produktivitetsvekst reduserer behovet for menneskelig arbeidskraft (maskiner erstatter industriarbeidere, etc.), og for at arbeidsledigheten ikke skal bli uhåndterlig som en konsekvens av dette må økonomien vokse i takt med produktivitetsveksten.

Kort sagt: Vekst er nødvendig for å opprettholde dagens økonomiske system.

Positive effekter av økonomisk vekst

We need to invest in what will promote […] economic growth.” – Barack Obama

De fleste politikere ønsker å opprettholde dagens økonomiske system, [3] og ønsker seg derfor vekst. Det er vanlig å forstå BNP-vekst som en indikator på hvor ”sunn” en økonomi er. Hvis økonomien vokser, går ting som regel bra. [4]

Forskning viser sammenheng mellom økonomisk vekst og bedre levekår: Både fattigdomsreduksjon, bedre utdanning og helse, høyere gjennomsnittlig forventet levealder, utvikling av teknologi og forbedringer av infrastruktur knyttes til økonomisk vekst. Noen mener aggregert økonomisk vekst er den aller viktigste driveren for individuelle lønnsøkninger.

Det er også ofte slik at forbedringer på flere av disse områdene genererer enda mer vekst etterpå.

Negative effekter av økonomisk vekst

”Det høres jo vel og bra ut med framskritt og utvikling,” tenker du kanskje. Men vekst har også negative effekter, både sosiale og miljømessige.

På den sosiale siden ser vi for eksempel at veksten skaper både vinnere og tapere: Produktivitetsøkning, som gir vekst, får vi som regel ved innføring av nye teknologier eller andre måter å organisere oss på. Denne prosessen vil innebære at eksisterende teknologier, bedrifter og strukturer erstattes av noe nytt, som kan føre til arbeidsledighet og endrede levekår for både lokalsamfunn, storsamfunnet og sosiale grupper. Dette kan lede til sosial uro. [5]

Noen peker også på at perioder med sterk økonomisk vekst har vært ledsaget av en stadig økende ulikhet i samfunnet; en skjevere fordeling av ressursene.

Paradoksalt nok kan veksten også ha negative effekter på helse. En aldrende befolkning, flere tilfeller av kronisk sykdom og bruk av dyr helseteknologi legger stadig mer press på helsesystemene. I tillegg kommer eventuelle psykiske plager som forsterkers eller oppstår i et reklamepreget forbrukersamfunn.

For vår diskusjon er det likevel miljøkonsekvensene, særlig de negative, som er mest relevante.

Vekstens konsekvenser for miljøet

Den globale økonomien er sammensatt av mange ulike sektorer, og når den vokser legger vi – gjennom vår økonomiske aktivitet – beslag på stadig mer naturressurser og landareal, og produserer avfall og forurensning.

Konsekvensene strekker seg fra tap av biologisk mangfold og drastisk reduserte bestander av dyr og arter til lands og til havs, til ørkendannelse, global oppvarming, forsuring av verdenshavene, spredning av miljøgifter og utarming av jordsmonn – i tillegg til at vi rett og slett bruker opp ressurser.

Forskere ved London School of Economics har nylig regnet på de økonomiske konsekvensene av klimaendringer, og funnet ut at klimakrisa alene kan komme til å koste verden 24 billioner dollar. Det utgjør 17 prosent av verdens verdier, og kan rasere den globale økonomien. Hvis vi i tillegg tar høyde for andre miljøproblemer forårsaket av menneskelig økonomisk aktivitet, forstår vi at en av konsekvensene av økonomisk vekst kan være at den økonomiske veksten stanser.

Økologisk fotavtrykk er et mål på menneskenes forbruk av fornybare ressurser (som tømmer, fisk, ferskvann, etc.) og uttrykkes som et tall på hvor mye produktivt land- og vannareal (biokapasitet) vi trenger for å produsere det vi forbruker av mat og fiber, absorbere utslippene våre og gi plass til infrastruktur.

Måleenheten for denne biokapasiteten er ”global hektar” (GHa), og det anslås at det totalt finnes 11,3 milliarder GHa i verden – altså i overkant av 1,5 GHa per person. [6] I 2012 la Norge beslag på ca. 5,0 GHa per innbygger, ifølge Global Footprint Network.

Det økologiske fotavtrykket gir en god indikator for miljømessig bærekraft.

Under ser du en graf som sammenligner lands økologiske fotavtrykk med BNP per innbygger (i 2009).

EFvsGDP

Landene nede til venstre har både lavt økologisk fotavtrykk og lav BNP per innbygger, mens land oppe til høyre i grafen har høy BNP og belaster naturen og miljøet mye.

Grafen viser tydelig at det er en kobling mellom størrelsen på et lands økonomi og hvor stort det økologiske fotavtrykket er – men også at noen land skiller seg ut. Hovedtendensen er likevel tydelig: Jo rikere landet er, jo mer biokapasitet legger landet beslag på. [7]

FNs klimapanel (IPCC) konstaterte i 2014 at økonomisk vekst var den viktigste kilden til økningen i CO2-utslipp fra forbrenning av fossile brensler i perioden 2000 – 2010, og at den økonomiske vekstens rolle som driver for utslippsvekst hadde økt kraftig i forhold til befolkningsvekstens rolle sammenlignet med de tre foregående tiårene. For å si det på godt norsk: It’s the economy, stupid!

Samtidig finnes det studier som indikerer at økonomisk vekst kan gagne miljøet lokalt. Det kan for eksempel være bra for biomangfoldet i et land:

Det er ting som tyder på at biomangfoldet rammes hardt i de tidlige stadiene av økonomisk vekst, mens situasjonen bedrer seg i de senere stadiene. Mellom 1970 og 2008 gikk biomangfoldet i tropiske områder, som gjerne er fattigere, ned med 61 %, mens i tempererte – og rikere – områder bedret mangfoldet seg med 31 % i samme periode. Fattige land hugger gjerne skog, mens rike land planter skog (Her må vi selvfølgelig justere for at rike land flagger ut miljøeffekten av egen vekst til fattigere lavkostland).

Det er ofte slik at rike land har bedre utdanningssystemer, mer effektive myndigheter, er fredeligere og har en demografisk utvikling som legger mindre press på lokale ressurser – tendenser som gjør effektivt og målrettet naturvern- og miljøarbeid lettere og mer sannsynlig.

Men til syvende og sist unnslipper vi ikke det faktum at ressursbruken per hode vanligvis øker med BNP-vekst over tid. Vi har i alle fall ikke sluppet unna enda.

Men noen tror vi kan greie det.

KAN VEKSTEN BLI GRØNN?

Nå kommer vi til kjernen av debatten.

De fleste vil anerkjenne den svært enkle logikken i det følgende resonnementet: Det er ikke mulig å opprettholde evig vekst i ressursbruk på en klode som har begrensede ressurser. Enten må ressursbruken justeres til et nivå som er innenfor jordens bæreevne, eller så må jordkloden (eller ressurstilfanget) bli større.

Vi kan se på atmosfæren som en begrenset ressurs, og menneskets dumping av drivhusgasser i atmosfæren som ressursbruk. Når vi kommer til en gitt terskel, vil ikke klimasystemet godta mer dumping av gasser i atmosfæren. Det vil kollapse, noe som vil skape trøbbel for oss som bor her. Ressursen – vår mulighet til å dumpe gasser – vil være oppbrukt. [8]

Vi kan se på hele miljøet og naturen, ikke bare atmosfæren og klimasystemet, som en slik ressurs. Begrepet ”naturkapital” kan brukes for å beskrive det.

Vi har sett at det er en klar kobling mellom menneskers ressursbruk – vår bruk av naturkapital – og den økonomiske veksten vi skaper ved vår produksjon og vårt forbruk. Vekst = økt ressursbruk og dumping av avfall og gasser.

Den eneste måten vi kan opprettholde økonomisk vekst samtidig som vi holder ressursbruken og miljøbelastningen innenfor de grenser naturen setter for oss, er ved å frikoble veksten fra ressursbruken og miljøbelastningen.

Det sentrale spørsmålet vi må ta stilling til når vi skal bestemme oss for om vi mener politikken må legge til rette for vekst, nullvekst eller en krymping av økonomien (resesjon) på makronivå, er om vi tror veksten kan frikobles fra ressursbruken. Er det mulig, liksom?

Mange mener og satser på at dette er mulig ved hjelp av ny teknologi og effektiviseringstiltak. De stoler på at teknologiutviklingen vil skyte fart og at utslippsfrie og miljøvennlige løsninger vil erobre markedsandeler i stor skala, i alle fall hvis politikken legger til rette for det.

Det finnes en rekke rapporter, for eksempel den mye siterte ”New Climate Economy”-rapporten (som Jens Stoltenberg var med å skrive sammen med en rekke politiske og økonomiske verdenskjendiser i 2014, blant andre Lord Nicholas Stern), som hevder at økonomisk vekst er mulig å forene med å fikse klimakrisa.

”New Climate Economy” er et omfattende og gjennomarbeidet dokument, og inneholder en rekke gode klimatiltak, men greier ikke å bevise sin mest fundamentale påstand, nemlig at en absolutt frikobling av vekst fra utslipp er realistisk i nær framtid.

Rapporten trekker frem en rekke konkrete eksempler på rike industriland som tilsynelatende har greid å kombinere vekst med reduserte utslipp, men en gjennomgang av kildematerialet[9] gjort av Mark Burton, viser at påstanden ikke nødvendigvis lar seg bevise med henvisning til disse eksemplene: Det som beskrives er i stedet relativ frikobling, som i stor grad skyldes utflagging av skitten industri, ikke absolutt frikobling, som er nødvendig for å opprettholde varig BNP-vekst. [10]

Faktisk inneholder 2015-utgaven av ”New Climate Economy”-rapporten en forutsetning om at karbonintensiteten i den globale økonomien – altså hvor mye CO2 som slippes ut per dollar verdiskapning – må reduseres med i snitt 5 prosent i året fram til 2050 for at vi skal unngå to grader global oppvarming. Et annet anslag, fra PwC, sier at karbonintensiteten må kuttes med 6,3 prosent per år.

Siden år 2000 har karbonintensiteten i gjennomsnitt gått ned med 1,3 prosent i året. I fjor derimot gikk den ned med 2,7 prosent. Det er ikke i nærheten av nok, selv om vi nå ser en bedring.

Det er verdt å merke seg at alle disse anslagene over hvor mye karbonintensiteten må gå ned (som egentlig kan oversettes til: ”…hvor mye klimagassutslipp vi må kutte for å kompensere for den økonomiske veksten.”) hviler på antagelser om (1) hvor mye global oppvarming vi vil tåle (i dette tilfellet: to grader celsius) og (2) hvor stor risiko for å overstige temperaturgrensen vi kan leve med. [11] Kombinasjonen av disse to faktorene gir oss et karbonbudsjett å forholde oss til – altså hvor mye mer CO2 og andre klimagasser vi kan slippe ut i atmosfæren.

Dette budsjettet skal helst fordeles rettferdig på alle verdens land, noe som innebærer at land som har sluppet ut mye klimagasser fra før (som Norge) må belage seg på å redusere karbonintensiteten mer enn gjennomsnittet. Det betyr altså at karbonintensiteten i Norges økonomi må gå ned med langt over 6,3 prosent i året. I 2014 gikk utslippsintensiteten i norsk økonomi ned med 3,0 prosent fra året før.

Hvis vi likevel vil klamre oss fast til håpet om at teknologiutviklingen vil gjøre et byks framover veldig snart, må vi sette vår lit til disruptive teknologier. Kanskje er det en kime til klimahåp at det ble solgt 150 000 elbiler globalt i hele 2014, mens Tesla fikk inn 235 000 (!) forhåndsbestillinger på deres nye ”Model 3”-bil i løpet av bare to (!) dager våren 2016. En sånn utvikling vil gjøre noe med oljeetterspørselen.

Men miljøbelastning er mer enn klimagassutslipp. Vi kommer ikke unna at evig vekst i ressursbruk er umulig, og at evig ressurseffektivisering trolig også er det. På et eller annet punkt vil veksten måtte ta slutt, med mindre frikoblingen blir fullstendig absolutt.

FINNES DET ALTERNATIVER TIL VEKST?

Vi har allerede vist at vekst er nødvendig for å opprettholde sysselsetting og levestandard innenfor rammene av dagens økonomiske system, og vi har sett at vekst kan ha fatale konsekvenser. Men hva er alternativene?

Her vil jeg først bemerke at vi historisk sett er i en ganske unik situasjon som opplever årlig økonomisk vekst per capita, kombinert med befolkningsvekst. Dette har bare vært normen siden den industrielle revolusjonen. Innen den tid befant verden seg i en såkalt malthusiansk felle (etter økonomen Thomas Robert Malthus), hvor teknologiske nyvinninger ikke ledet til økt inntekt per person, men kun til flere personer. Det var først når vi begynte å brenne fossiler at den materielle levestandarden gikk betraktelig opp for det brede lag av en økende befolkningen.

Det høres i utgangspunktet ikke så oppmuntrende ut, men det vitner i alle fall om at menneskeheten har greid å holde et visst sivilisasjonsnivå i tusenvis av år før vekst ble satt på agendaen.

Blant dem som arbeider for alternativer til økonomisk vekst, florerer det med begreper og retninger. Du har kanskje hørt folk snakke om ”ressursbasert økonomi”, ”økologisk økonomi”, ”steady state-økonomi”, ”degrowth”, ”post-growth” eller ”a-growth”?

Oppsummert vil alternativene som skisseres gjerne være basert på nye mål for velstand, som ikke er knyttet til økt forbruk av materielle ting, men hviler mer på sosiale relasjoner og immaterielle verdier som familieliv, vennskap, kultur og estetiske uttrykk. Målet vil være en stabil økonomi hvis størrelse ikke overskyter jordas bæreevne, og middelet vil være lavere forbruk, full materialgjenvinning, deling av arbeid og materielle goder, mer sammenvevde og integrerte lokalsamfunn og vekt på produksjonsformer som ikke ødelegger natur eller biomangfold.

Det er mulig å se for seg at det fremdeles vil kunne være betydelig dynamikk, innovasjon og økonomisk utvikling innenfor rammene av en økonomi hvis totale størrelse ikke øker.

Felles for alle som presenterer alternativer, er at de gjerne maler med bred pensel, opererer med litt vage begreper, og ikke egentlig har så mange vellykkede eksempler å vise til. Enda.

RESESJON SOM KLIMATILTAK

Det er verdt å merke seg at forslaget mitt om planlagt, midlertidig resesjon begrunnes med hensynet til klima.

Mer spesifikt: De britiske Klimaforskerne Kevin Anderson og Alice Bows-Larkin har gjort studier som viser at de FN-vedtatte klimamålene mest sannsynlig ikke er forenelige med økonomisk vekst i rike land på kort og mellomlang sikt.

Jeg foreslår altså ikke at rike land skal krympe økonomiene sine som et generelt miljøtiltak eller som ledd i etableringen av en ny, permanent økonomisk verdensorden, men som et konkret klimatiltak. Debatten om vekstens rolle og hva slags globalt økonomisk system vi skal ha på lang sikt er absolutt en nødvendig debatt, men mitt forslag forutsetter ikke nødvendigvis at vi må fordømme veksten til historiens skraphaug fullstendig (enda). Det er mulig å være positiv til økonomisk vekst og samtidig mene at veksten er en luksus vi ikke har råd til akkurat nå – av rene klimahensyn. Det er også derfor jeg vektlegger ordet ”midlertidig” i tittelen.

Konklusjonen i resolusjonen ”Rike land bør lage strategier for midlertidig planlagt resesjon” hviler på følgende forutsetninger fra Anderson og Bows-Larkins forskning:

1. Absolutte reduksjoner av klimagassutslipp på over 3-4 % i året er (per i dag) umulig å kombinere med en voksende økonomi.

2. Togradersmålet kan knyttes til et karbonbudsjett for samlede utslipp i dette århundret.

3. Vi aksepterer 50 % sannsynlighet for å overskride togradersgrensen.

4. Vi forutsetter at utslippstoppen for utviklingsland nås i 2025, og at disse landene deretter må redusere utslippene med over 7 % i året (noe som vil være vanskelig).

5. De rike landenes karbonbudsjett blir i så fall det globale karbonbudsjettet minus utviklingslandenes karbonbudsjett…

6. …noe som betyr at rike land må redusere sine utslipp med mellom 8 og 10 % i året fra nå.

7. Ergo er togradersmålet inkompatibelt med økonomisk vekst i rike land.

Les gjerne Andersons egen redegjørelse for sine funn: http://kevinanderson.info/blog/avoiding-dangerous-climate-change-demands-de-growth-strategies-from-wealthier-nations/

Merk at punkt 1, om at det ikke går an å redusere utslippene med mer enn 4 % og samtidig ha vekst, er en antagelse som har lite empirisk belegg, men som likevel benyttes flittig av mange klimaorienterte økonomer (herunder Lord Stern). [12] Behovet for umiddelbare utslippsreduksjoner for rike land ligger uansett på over 10 % (særlig hvis vi legger 1,5-gradersambisjonen fra Paris-avtalen til grunn), og det finnes ingen sikre bevis på at dette lar seg gjøre med vekst i dag.

Punkt 4 er vesentlig. Her slår Anderson og Bows-Larkin fast at land med mindre historisk ansvar for klimakrisa skal få slippe ut noe mer CO2 for å gi rom for økonomisk utvikling. Dette innsnevrer karbonbudsjettet til rike land som Norge, i klimarettferdighetens navn, og avgjør hvor mye vi må kutte for å holde oss innenfor rammene satt av klimavitenskapen og det vedtatte klimamålet. Det er selvsagt fullt mulig å belage seg på at land i det globale Sør må kutte mer tidligere, slik at vi må kutte litt mindre, men det er ikke særlig solidarisk.

Resolusjonen sier at Norge må lage en plan for hvordan vi kan gjennomføre en resesjon – altså krympe økonomien – for å redusere klimagassutslippene i tråd med vedtatte klimamål. Den sier også at planen må sørge for at dette skjer på en sosialt akseptabel måte innad i landet. Den sier lite om hva det vil innebære konkret, fordi forslaget jo er å lage en plan – ikke å iverksette en plan som Grønn Ungdom har laget. Planleggingen vil åpenbart kreve et omfattende utredningsarbeid.

En planlagt resesjon vil nødvendigvis måtte innebære kraftfulle tiltak for å hindre at folk mister levebrødet; antagelig vil det måtte innebære en storstilt, midlertidig omstrukturering av samfunnet, med innslag av rasjonering av mat og ressurser.

Resolusjonen sier også at det ideelle vil være at rike land samarbeider om gjennomføringen av en slik strategi. Den politiske realismen i dette er det grunn til å tvile på, men det er ingen tvil om at det ville være det ideelle, så lenge den globale økonomien er såpass konkurransepreget.

EFFEKTER AV RESESJON

Resesjon er ikke noe å spøke med.

Når økonomiske nedgangstider inntreffer utilsiktet, skjer vanligvis følgende: Børsfall, tap av personlig rikdom og den økonomiske veksten bremses. Deretter øker arbeidsledigheten, boligprisene faller og statsbudsjettet går gjerne i minus. Ofte ser vi også at inflasjonen dabber av, fordi folk gjerne lar være å kjøpe ting og prisene derfor tenderer til å falle. Hvis de faller for laft, risikerer vi deflasjon – at prisene bare faller og faller, og folk venter med å kjøpe fordi det ”sikkert blir billigere i morgen”. Til slutt er produktene mye billigere å kjøpe enn de var å produsere, og økonomien kan havne i en nedadgående spiral det er svært vanskelig å komme ut av.

Vi vet at omfattende arbeidsledighet – i et samfunn tuftet på arbeidslinja, som vårt – kan ha store negative konsekvenser, både samfunnsmessig og personlig, med psykologiske så vel som finansielle problemer. Når lønnstakerne blir færre og har mindre å rutte med skader det også mulighetene for økonomisk vekst; vi har sett hvordan spandable forbrukere er en forutsetning for økonomisk vekst.

Det kan altså være vanskelig å hente seg ut igjen av en resesjon.

Jeg er ikke kjent med historiske eksempler på planlagt resesjon, og vet derfor ikke hvordan dette ville være annerledes enn en konvensjonell resesjon.

KRITIKK AV FOKUSET PÅ BNP-VEKST

I årtier har det blitt rettet kritikk mot det ensidige jaget etter BNP-vekst, og bruken av BNP som indikator på hvor godt det går i et samfunn.

Robert F. Kennedy holdt i 1968 en tale ved universitetet i Kansas der han tok et oppgjør med vekten vi legger på bruttonasjonaprodukt i samfunnsutviklingen. Han påpekte at BNP-indikatorer også inkluderer forurensning, sigarettreklamer, ambulanser som rydder opp etter bilulykker, hengelåser, våpen og mye annet vi ikke assosierer med positiv utvikling, og at målet ikke sier noe om mange av de verdiene vi setter høyest; som samhold, dannethet, kjærlighet, det gode og det vakre.

Miljøpartiet De Grønne har også kritisert BNP som indikator på et samfunns fortreffelighet, og har tidligere foreslått alternative indikatorerfor samfunnsutvikling som vektlegger livskvalitet (”brutto nasjonal lykke”).

Men kritikken kan også ramme dem som kritiserer vekst (og følgelig forslaget mitt), nettopp fordi man også da tenderer til å henge seg opp i BNP:

Hvis man innretter den økonomiske politikken etter et overordnet mål om å redusere BNP, snarere enn å vektlegge løsninger på konkrete sosiale eller miljømessige problemer, er det ikke sikkert utfallet blir som forventet.

Sammenhengene mellom BNP og velstand og mellom BNP og miljøbelastning er ikke entydige eller konstante; BNP i et land kan øke uten at miljøbelastningen øker tilsvarende (i noen tilfeller kan faktisk BNP-vekst gi positive utslag for miljøet, som vi har sett), og BNP kan gå ned uten at vi dermed er garantert at samlet miljøbelastning går ned. Akkurat som at BNP er et lite treffsikkert mål på livskvalitet, er det et lite treffsikkert mål på miljøbelastning – i alle fall på nasjonalt/lokalt nivå.

Dermed blir det et relevant spørsmål om politikk som tar utgangspunkt i og setter mål for økonomiens størrelse (BNP) har vesentlige fortrinn eller ulemper sammenlignet med politikk som tar for seg økonomien og samfunnets innretning. Bør vi diskutere ”degrowth” og planlagt resesjon, eller bare gi blanke i hele debatten om vekst og fokusere på miljøpolitikk og annen politikk? (”a-growth” eller ”post-growth”).

KONKLUSJON…?

Selv om jeg går inn i denne debatten i Grønn Ungdoms landsstyre som forslagsstiller, har jeg ikke et rigid syn på hva utfallet av debatten bør bli. Debatten i seg selv er viktig, fordi den rører ved kjernen av svært mange problemstillinger knyttet til miljømessig og sosial bærekraft i det 21. århundre og forbi.

Dessuten er jeg selv usikker på hva som er det riktige å gjøre.

På den ene siden vet vi at økonomisk vekst per i dag er tett sammenkoblet med utslipp av klimagasser og annen miljøbelastning. Den teknologiske utviklingen ser ikke ut til å kunne kompensere for dette i tilstrekkelig grad i tide til at verdens klimamål nås på en rettferdig måte. Det er lite som tyder på at klima- og miljøminister Vidar Helgesen vil stå i spissen for store politiske reformer med sikte på minst å doble takten i reduksjoner av karbonintensitet i økonomien i løpet av året – og jeg er ikke optimist nok på vegne av det frie markedet til å tro at utviklingen av lavkarbonteknologier vil skyte fart (nok) av seg selv. Og nå snakker vi i tillegg primært om klima; på lengre sikt vil ressursknapphet og andre miljøproblemer aktualisere problemstillingen igjen uansett, jf. «Limits to Growth«. Jeg tror ikke politikk bør baseres utelukkende på ønsketenkning om mulighetene for vekst, noe som taler for at Norge bør gå i spissen for at rike land skal krympe sine økonomier midlertidig, slik at vi i det minste har en 50-50 sjanse til å nå målene satt i Paris-avtalen.

På den andre siden kan det, legitimt, innvendes at teknologiutviklingen jo kan vise seg å bli helt formidabel de neste par årene. Og hvis de sosiale og politiske rammebetingelsene er gode, vil ikke håpet være ute for teknologioptimistene. Disse tingene er det vanskelig å levere skråsikre spådommer om. Dessuten er det ikke gitt at implementeringen av en planlagt resesjon ikke er en dans på noe annet enn torner. Utfallet kan i verste fall bli kaos og større belastning på miljøet. En kan også innvende – for eksempel ved henvisning til enkelte klimapsykologer – at denne måten å snakke om klimakrisen på er for komplisert, for abstrakt og for lite positivt ladet til å få folkelig oppslutning. Kanskje vil debatter om BNP-vekst skru av gryende engasjement? Men vil det gagne demokratiet på sikt om politikere bare forteller folk det de vil høre?

Miljøpartiet De Grønne er i dag et tydelig vekstkritisk parti, men har aldri tatt til orde for å krympe økonomien med viten og vilje (selv om enkelte vil hevde at resesjon er en konsekvens av vår olje- og arbeidslivspolitikk). Hvis Grønn Ungdom går inn for planlagt resesjon vil vi flytte tyngdepunktet i debatten. Det kan være positivt, om ikke annet for å gjøre det vanskeligere for MDG å forlate vekstkritikken, men kanskje særlig fordi offentligheten trenger å ta debatten om hva vi er villige å risikere for vekst, hvilke økonomiske strukturer vi vil – og kan – ha, og hva vi er villige til å risikere for å bevare det klimatiske grunnlaget for sivilisert liv på jorda.

Et standpunkt som i det minste åpner for planlagt resesjon kan gi glimrende muligheter til å rette søkelyset på de ubehagelige fakta som resolusjonen hviler på: At vi har enormt dårlig tid, at den konvensjonelle klimapolitiske verktøykassen ikke ser ut til å strekke til, og at veien mot et grønt, bærekraftig og levelig samfunn kan bli humpete.

Jeg gleder meg til å debattere dette i Grønn Ungdom i tiden som kommer, og håper alle – enten magefølesen sier at varig vekst er mulig eller umulig, og uavhengig av partitilhørighet – vil bidra til å grave i saksmaterien, stille spørsmål, være kritiske og kna standpunkter, slik at vi som parti – og Norge som samfunn – kan finne den riktige balansen mellom håp, tro og fakta som kan forløse de nødvendige politiske endringer.

ANBEFALT LESNING

Paris-avtalen: http://unfccc.int/resource/docs/2015/cop21/eng/l09r01.pdf

Kevin Anderson om funnene som ligger til grunn for forslaget om planlagt resesjon (2013): http://kevinanderson.info/blog/avoiding-dangerous-climate-change-demands-de-growth-strategies-from-wealthier-nations/

Erklæring om økonomisk vekst fra CASSE: http://steadystate.org/act/sign-the-position/read-the-position-statement/norwegian/

Blogginnlegg om frikobling av vekst fra miljøbelastning (2013): https://zielonygrzyb.wordpress.com/2013/05/15/the-myth-of-decoupling/

Blogginnlegg som kritiserer fokuset på BNP (2014): https://zielonygrzyb.wordpress.com/2014/01/30/the-case-for-a-growth-not-de-growth/

Mark Burton med kritisk blikk på ”New Climate Economy”rapporten: https://steadystatemanchester.net/2014/09/21/less-levity-professor-stern-economic-growth-climate-change-and-the-decoupling-question/

Thomas Hylland Eriksen om ”New Climate Economy”-rapporten: http://www.dagbladet.no/2014/10/30/kultur/meninger/kronikk/klima/the_new_climate_economy/35984324/

Tim Jacksons berømte rapport ”Prosperity Without Growth” (2009): http://www.sd-commission.org.uk/data/files/publications/prosperity_without_growth_report.pdf

Om tegn på at utslippsvekst kan frikobles fra økonomisk vekst (2016): http://www.nytimes.com/2016/04/06/upshot/promising-signs-that-economies-can-rise-as-carbon-emissions-decline.html?_r=0

Erling Røed Larsen om bærekraftig økonomisk vekst (2003): http://www.dagbladet.no/kultur/2003/09/01/377327.html

Fotnoter 

[1] Merk at det ikke nødvendigvis er ordentlig økonomisk vekst bare fordi prisene øker; vi må justere for inflasjon (prisene går alltid litt opp fordi verdien av penger stadig faller) for å finne den faktiske veksten.

[2] Produktivitet = Produksjon i forhold til innsats. Produktivitetsøkning gir mer ”output” per enhet ”input”. Det anslås at produktivitetsøkning har stått for det meste av den reelle BNP-økningen per innbygger historisk sett.

[3] De har i det minste ikke nevneverdig lyst til å være dem som endrer det.

[4] I henhold til gitte definisjoner av ”bra”, så klart.

[5] Merk at sosial uro og arbeidsledighet i aller høyeste grad assosiseres med økonomiske nedgangstider også.

[6] Med ca. 7,4 milliarder mennesker på jorda.

[7] Merk at det er mulig å ta utgangspunkt biokapasitet både globalt og nasjonalt. I det geografisk avgrensede landet Norge er biokapasiteten på 8,2 GHa, mens vi som bor her legger beslag på 5 GHa. Her må vi likevel ta høyde for at vi importerer mye mat/produkter og har flagget ut mye industri, noe som innebærer at vi ikke bare setter fotavtrykk i eget land. Vi lever fremdeles langt over verdensgjennomsnittet og jordas totale bæreevne.

[8] Mange forskere mener terskelen ligger på det nivået som vil gi 1,5 grader global oppvarming. Verdenslederne i FN har satt terskelen til 2 grader oppvarming.

[9] Legg særlig merke til at en nøkkelpåstand i den første New Climate Economy-rapporten underbygges med en henvisning til en rapport som sies å være ”forthcoming”, altså at den ikke er utgitt enda. Dette var i 2014, og det er fremdeles, i 2016, ikke mulig å finne spor av denne rapporten på nettet.

[10] Relativ frikobling er når miljøbelastningen reduseres i forhold til BNP (altså kan det fremdeles være økende belastning, men i et saktere tempo enn økonomien vokser), mens absolutt frikobling er når miljøbelastningen ikke lenger øker men stabiliseres på et nivå som er innenfor naturens tåleevne. Se rapporten Prosperity Without Growth for mer.

[11] Det finnes dessverre ikke lenger noen plausible utslippsscenarioer i FNs klimapanels rapporter som har mer 60 % sannsynlighet for at togradersgrensen ikke overstiges.

[12] I en Twitter-diskusjon med klimaforsker Glen Peters har da også Anderson blitt utfordret på dette. Peters mener å kunne vise til et land som har kuttet sine utslipp i den størrelsesordnen og hatt vekst, da ved hjelp av atomkraft. Andersons svar: Er det realistisk å se for seg en storskala utrulling av atomkraft i hele verden for å oppnå samme resultat overalt?