Den dødelige veksten

Menneskene er skyld i en masseutryddelse av dimensjoner, men politikerne tør ikke ta tyren ved hornene. Vi må våge å snakke om økonomisk vekst som del av problemet.

“Dette er en katastrofe og en utvikling som må snu” sa Venstres Ola Elvestuen denne uken. Også han hadde fått med seg en av de hårreisende konklusjonene fra WWF sin ferske “Living Planet Report 2014”: Verdens bestander av pattedyr, fugler, reptiler, amfibier og fisk er i snitt halvert på 40 år. Unike naturtyper og arter går tapt i et rasende tempo. “Hvis ingenting endres vil dette forsterkes,” sier Elvestuen.

Men hva vil han endre? Vil han gjøre noe med det grunnleggende problemet? Vil egentlig Venstre eller noen av Norges gamle partier det?

Norsk olje og gass motarbeider omstilling

Kronikken min i Stavanger Aftenblad, «Ren oljeløgn», om oljebransjens villedende, opportunistiske argumentasjon for å forlenge oljealderen, skapte litt debatt: Tore Killingland fra Norsk olje og gass skrev først et svarinnlegg hvor han gjentok de samme argumentene kronikken hadde tatt for seg. Jeg svarte på svaret med en etisk innfallsvinkel, og krav om bevis på påstanden om at norsk gass er klimavennlig og erstatter kull. Killingland kom deretter på med nok et innlegg, med tittel «Grønn Ungdom må se sammenhengen i de internasjonale energimarkedene», hvor han hoppet glatt over all etikk, og kvernet videre på mantraet om at «verden trenger norsk gass». Mitt siste tilsvar kom aldri på trykk, men her kan det leses i sin helhet:

FNs klimapanel etterlyser en grunnleggende omstilling av samfunnet for å håndtere klimakrisa. Skal vi dømme etter Tore Killingland sitt svar til meg i Aftenbladet 3. oktober, har ikke Norsk olje og gass fått med seg dette. Med mindre Killingland vil separere olje- og gassproduksjon på sokkelen, noe Norsk olje og gass selv sier er umulig, er  “business as usual” hans svar på klimautfordringen.

REN OLJELØGN

Oljelobbyen og de store politiske partiene villeder folk ved å si at norsk oljeindustri er miljøvennlig. Slik blir Norge en bremsekloss for det grønne skiftet.

Verden er i endring. Isen gjør retrett, stormer og ekstremvær tiltar i styrke og tørke brer om seg – ikke bare i Sahel-beltet, men også i USAs jordbruksdelstater og i Västmanlands brennende skoger. Hvis du er yngre enn 29 ½ år, har du levd hver eneste måned av ditt liv på en klode som har vært varmere enn normalen.

De uberørte

Ingen kan, med Jonas Gahr Støres unnvikende ord, “være uberørte” av disse endringene – endringer vi har fremprovosert. Likevel er et stort apparat bestående av konsulenter, kommunikasjonsarbeidere og politikere satt i sving for å gi nordmenn inntrykk av at vi ikke behøver å røre ved bjelken i Norges øye

Bursdagsønsker

I dag har jeg bursdag. Jeg har overlevd på Jorda – og latt meg forme, irritere og fryde av alle her – i 23 år, og fortjener følgelig oppmerksomhet og at alle mine ønsker innfris, for slik er skikken. Dette er min ønskeliste.

Jeg ønsker meg at du skal…

1. … spise mer grønnsaker!

Tjæresand er uansvarlig

De satt der, stort sett tause, Statoil-aksjonærene. Tause, velstående og mektige, med strøkne skjorter og smaken av kanapeer fortsatt på tungen. Mennesker, hver og en av dem, og derfor troende til å kunne handle empatisk og rasjonelt.

Det var på grunn av denne menneskelige tilbøyeligheten at de hadde måttet passere demonstranter på veg inn til generalforsamlingen. Greenpeace, WWF, Besteforeldrenes klimaaksjon, Natur og Ungdom, Grønn Ungdom og Miljøpartiet De Grønne hadde samlet seg ved inngangen, forenet i ønsket om å fortelle dem at det ikke er noen skam å snu – at rasjonell og empatisk handling fortsatt er et alternativ.

Lov å være homo?

Homofile ugandere flykter fra ny antihomolov. Norge må senke terskelen for å gi forfulgte seksuelle minoriteter beskyttelse.

I Uganda er det forbudt å være homo. Mandag 24. februar undertegnet Ugandas president Yoweri Museveni en lov som innebærer at dette forbudet kan håndheves med bruk av livsvarig fengsel, og at den som ikke rapporterer homoseksuelle til politiet, selv gjør seg skyldig i lovbrudd og risikerer inntil 7 år i fengsel. Slik er vondt blitt verre for alle ugandere som ikke forelsker seg etter statens forgodtbefinnende.

Den som tier, samtykker

Ved Universitet i Bergen er oljesponset forskning et hett diskusjonstema blant studenter og forskere. Hvorfor tar ingen debatten i Stavanger?

I oktober i fjor undertegnet rektor ved Universitetet i Bergen, Dag Rune Olsen, den såkalte Akademia-avtalen mellom Statoil og UiB – en samarbeidsavtale som i følge avtaleteksten skal «stimulere grunnforskning og utdanning innenfor strategisk viktige fag- og kompetanseområder både for UiB og Statoil». Avtalen er en videreføring av et samarbeid innledet i 2009, og innebærer at UiB sponses av Statoil med 11 millioner kroner årlig over fem år, penger som hovedsakelig skal gå til forskning som gagner fossilnæringen, og som kan gi økt utvinning fra konsernets olje- og gassfelt.

Olsens navnetrekk er ikke alene om å pryde randen av den slags avtaledokument. Statoils sponsing av forskningsmiljøer er omfattende, og over de neste fem årene sprøyter selskapet til sammen 450 millioner kroner inn i sju norske og tre utenlandske institusjoner – deriblant Universitetet i Stavanger, som får 30 millioner i løpet av perioden, også her med forutsetningen at avtalen skal ”videreutvikle det langsiktige samarbeidet mellom UiS og Statoil,” og finansiere prosjekter som er ”strategisk viktige for begge parter” (les: petroleum, petroleum, petroleum).

Om reising

Det er høytid. En tid for ettertanke, mener mange. Men også en tid for feriering; hjem til jul, vekk til jul – Thailand, Thaifjord – destinasjonene er mange og ulikartede, og alle skal de nås med et eller annet transportmiddel. Reise skal vi, men med utsiktene til en fatalt varmere verden ragende over oss som et Dickens’ julespøkelse, er det på høy tid vi tar en runde med oss selv om hvilke mål som helliger hvilke midler. Og hva skal egentlig en reise være?

Méli Mélo – fifty shades of krembeige.

Det er mange grunner til å synes mai er en ålreit måned. Bløtkakefrekvensen er høy, det er kort mellom fridagene, og sannelig er det ikke jazzfestival i byen også. I år feiret Maijazz 25-årsjubileum med 57 konserter, publikumsrekord og kanskje det sterkeste programmet noensinne hva angår lokalt forankrede artister. Det syder og koker i regionens jazzundergrunn, og særlig i Bjergsted-miljøet. Håndfast bevis finnes bl.a. i form av den nye plata til kammerjazzerne i Cirrus, ”Méli Mélo”, som ble sluppet under festivalen. Releasekonserten på Tungenes fyr høstet terningkast 5 fra Aftenbladets anmelder, og facebookbildene fra evenementet vitner om noe intimt, lunt og sunt (det er noe med glansen i fyrets trevegger) som en kan angre på å ha gått glipp av. Alt taler for at vi sjekker ut plata!

Ideen om et eget uttrykk – et distinkt ”sound” – står svært sterkt i musikerkretser, og det er lite som tenner jazzstudenter mer enn jakten på nettopp sin egen greie. Cirrus ser ut til å ha funnet den i løpet av masterstudiet som brakte dem sammen, og vinner på det. I løpet av de to innledende sekundene av førstesporet ”Finlande” har lyden av bandet allerede forplantet seg i ryggmargen. En klokkeren kvinnestemme smyger seg kontant inn i en slags dissonerende omfavnelse av den tørre, gylne saksofon-tonen som settes an, samtidig som en varm kontrabass gjør noe enkle, soniske yogaøvelser – luftig og fyldig på en gang. Hvis krembeige er en farge, så er disse to sekundene fargens auditive gren. Og albumet som gror ut av grenen fyller uanstrengt rommet med alle fargens mulige nyanser. Fifty shades of krembeige.

Cirrus var lenge en trommeløs trio, men perkusjonist og trommenestor Stein Inge Brækhus, som har produsert skiva (endatil svært elegant), har i prosessen endt opp som fast medlem. At rytmeseksjonen før bare bestod av Inge W. Breisteins saksofon og Theodor B. Onarheims kontrabass henger likevel igjen i komposisjonene, som ofte hviler på repetitive, perkussive ostinater, mens vokalist Eva Bjerga Haugen syr sin myke sølvtråd av en stemme gjennom materien med stø hånd og en skarp nål. Samspillet i kompet er upåklagelig; å fungere som fundament uten trommer eller akkordinstrumenter er ikke en populær øvelse for ambisiøse musikere uten grunn, og Cirrus fant sitt uttrykk i en slik konstellasjon. Brækhus bidrar definitivt til å fylle et rom som før var tomt, men gjør sjeldent noe stort nummer av sin tilstedeværelse. Noen steder tar jeg meg i å tenke at det kanskje hadde vært mer spennende om tomrommet var bevart tomt, og minnes det nakne Cirrus som hakket mer pirrende. Men det ekstra momentet trommene utgjør er i all hovedsak kjærkomment, og nakenheten ivaretas også på spor som ”Street Organ Donor” og ”Par coeur” – for purister.

Sjette spor, ”Not the end”, står som et godt eksempel på velkomne trommer. Her er kvartetten på sitt mest urbane. Etter et omfattende saksofonstrekk dras vi inn i et suggererende groove-parti (om en vil kan en bruke ord som ”funky”), og serveres en lakonisk tekst – med fortreffelig britisk aksent fra ellers fransktalende Eva Bjerga fra Norge – som maner til kamp mot skilsmissedepresjon. Tror jeg. Deretter revner arrangementet opp i et fristrekk med stønning, utbrudd og lurveleven – som en indignert og forlatt person på et hostell, kanskje? Dette partiet er platas tydeligste møte med følgende formulering fra bandets nettside: The quartet plays original material that explores the contrasts and boundaries between completed arrangements and improvisation.

Hvor originalt det er å utforske grenselandet mellom det arrangerte og det improviserte kan diskuteres, da akkurat dette tilsynelatende er alle unge, norske bands lodd i livet for tiden, om en skal tro presseskrivene. Slike vage definisjoner er heller ikke de mest treffende for det helhetsinntrykket jeg sitter igjen med etter å ha hørt ”Méli Mélo”. Beskrivelsene av Cirrus som et europeisk kammerjazzensemble inspirert av tradisjonell indisk musikk, franske chansons og eksperimentell pop treffer mye bedre – ikke fordi grenseutforskning ikke finner sted, men fordi musikken i seg selv – også når kvartetten leker i ett og annet grenseland – er preget av en tydelighet som fordrer tydelige definisjoner. Musikerne fraserer alltid klart. Stilbruddene er alltid åpenbare, om enn overraskende. Orientalsk her, fransk der, lekepiano, nå saksofon, nå en sangbar melodi, og her er et riff. Dramaturgien er distinkt, og hevet over vage presseskrivformuleringer. Det er befriende for den lyttende, i at det gir rom for å hengi seg til de tablåer som flyter over kinolerretet netthinnen når man lytter. En kan formelig lukte croissanter og krydder.

”Méli Mélo” betyr noe sånt som sammensurium. Jeg ber Eva om en utbrodering av tittelvalget:

– Det spiller litt på det at vi alle tar med oss vår bakgrunn og våre preferanser inn i musikken vi lager og måten vi spiller på, sier hun.

– Inge med sin hiphopbakgrunn og forkjærlighet for repeterende mønstre, Theo som elsker alle slags odde taktarter, og jeg som er ekstrem-frankofil og blir mo i knærne bare jeg ser et bilde av Eiffeltårnet. Det blir et slags sammensurium ut av det – men forhåpentligvis på en ryddig måte. Og så syntes vi «Méli Mélo» klang så fint – nesten «melodi»!

Forener du stikkordene ”mønstre”, ”taktarter”, ”Eiffeltårnet” og ”ryddig” under det evinnelig opphøyde ”melodi”, har du ganske sikkert basisoppskriften på noe á la ”Méli Mélo”. Alt som skal til da, for å ende opp med et mesterlig stykke jazzskive, er unge, pene, talentfulle og formodentlig beleste musikere med mastergrader, en lyttende og ydmyk ringrev bak spaker og trommestikker, en dose kjærlighet og litt cinematisk nerve. Et voilà!

Selvsagt faller vi pladask.

«Méli Mélo» er Cirrus’ første album. Ute nå på NORCD (Musikk-operatørene). Se: http://www.cirrusquartet.com/ for mer.

Denne anmeldelsen stod på trykk første gang i juniutgaven av Natt&Dag Stavanger, 2013.

«Ikke bare klimaprofetenes dommedag» – et innlegg fra en 16-åring.

5. november 2007 var jeg 16 år, 3 måneder og 6 dager gammel – pubertal og engstelig. Morgenen 6. november samme år applauderte naturfaglæreren vår stilltiende, med et megetsigende smil, i retning pulten min idet han entret klasserommet. Han hadde lest det som var mitt første debattinnlegg i en avis i verdenshistorien, og var tilsynelatende på linje med meg i min kritikk av en innsender som akket seg over miljøbevegelsens skremselspropaganda med henblikk på klimaendringene. I dag er jeg 5 år, 11 måneder og 20 dager eldre, og har snublet over innlegget i arkivene. Tematikken er fremdeles like aktuell, og den underforliggende angsten på vegne av menneskeheten veier 5 år, 11 måneder og 20 dager tyngre. Leserinnlegget følger i sin helhet:


Viser til Hans Rossbachs innlegg i Budstikka, lørdag 3. november.

Jeg kan ennå ikke huske mye mer enn 16 år tilbake, men så vidt jeg vet har det til alle tider vært profetier og spådommer angående jordas undergang; og i like mange tider har det vært folk villige til å tro dem, eller fornekte dem.

At jorda består enda er det ingen tvil om, men er det egentlig jordas undergang den pågående debatten dreier seg om? Hvis klimaendringene får så fatale konsekvenser som de mest ekstreme «dommedagsprofetene» anslår, vil ikke det bety jordas undergang. Nei, jorda vil fortsatt eksistere, bare etter hvert uten en spesielt levende menneskehet. Debatten dreier seg om å avgjøre i hvilken grad det er vår skyld at klimaet forandrer seg så hurtig som det gjør nå, og om vi i det hele tatt kan stoppe det.

Ordet «drivhuseffekt» blir slengt mye rundt for tiden, men det er ikke, som du hevder, det ordet miljøbevegelsene bruker om den nærstående katastrofen. Det er ØKT drivhuseffekt som er problemet. Drivhuseffekten i seg selv er – som du sier – en forutsetning for livet på planeten ved at den holder temperaturene på levelig nivå. Den økte drivhuseffekten derimot, legger et slags kokelokk rundt jorda, og kommer – om ting får gå sin gang – til å steke oss levende. Det er dette de fleste nå har innsett, og det er dette vi har å kjempe imot.

Jeg har ikke sett Al Gores film, og ser ikke på ham som min «øverste leder», men jeg regner meg selv likevel som miljøverner. Jeg vil heller ikke skremme folk for å bedre mine økonomiske kår, og tviler sterkt på at det er hensikten til noen av de seriøse miljøbevegelsene, men jeg mener frykt er et sentralt moment i den prosessen som er forbedring. En elev som får dårlige karakterer på skolen, og frykter for sin framtid, vil, hvis vedkommende er fornuftig, gjøre sitt ytterste for å forbedre seg. Man tar seg sammen av frykt for konsekvensene. Og når konsekvensene kan bli så enormt alvorlige som de kan når det gjelder global oppvarming, bør vi virkelig frykte for vår framtid, droppe diskusjonen og gå direkte til aksjonen! Det nytter ikke å komme i etterkant å si at «nei, jeg trodde ikke noe på det, så jeg lot være å gjøre noe.» Da blir etterkanten fort en sånn kant man slår hodet hardt i, slik at man får kul.

Jeg skal være den første til å si at sjansen for at jeg, klimaforskere og andre «skremte» verden over tar feil, er til stede; ingen kan med hundre prosent sikkerhet spå framtiden. Men vi kan prøve som best å styre den unna de verst tenkelige scenarioene. Bedre føre var enn etter snar. Om «profetiene» går i oppfyllelse, vil det ikke bare være et problem som angår klimaprofetene.

Begrepet landegrenser vil nok ikke være til å kjenne igjen når mennesker som har mistet hjemmene sine fordi de står under vann, søker tilflukt i mer heldig stilte land. Uttrykket «Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær» kommer nok også til å måtte tåle en del motvind. Jeg sier ikke at dette definitivt kommer til å skje, men sjansen er der, og den er overraskende stor. Om det ikke skjer, så er jo det vel og bra, men det er ikke den teorien vi burde ta utgangspunkt i. Risken er altfor stor. Og dessuten tror jeg ikke verden tar skade av at vi behandler den penere, så handlingsvalget burde egentlig være uhyre lett.

Jeg for min del hadde foretrukket å kunne få leve på en relativt godt fungerende klode en del år til, og at menneskehetens undergang blir utsatt med en god del århundrer; og selv om det jeg gjør individuelt kanskje hjelper lite, gjør jeg det fortsatt. Fordi det hjelper!

Dette leserinnlegget kunne leses første gang i Romsdals Budstikke den 5. november 2007, i papirutgaven på side 31.