Om reising

Det er høytid. En tid for ettertanke, mener mange. Men også en tid for feriering; hjem til jul, vekk til jul – Thailand, Thaifjord – destinasjonene er mange og ulikartede, og alle skal de nås med et eller annet transportmiddel. Reise skal vi, men med utsiktene til en fatalt varmere verden ragende over oss som et Dickens’ julespøkelse, er det på høy tid vi tar en runde med oss selv om hvilke mål som helliger hvilke midler. Og hva skal egentlig en reise være?

Méli Mélo – fifty shades of krembeige.

Det er mange grunner til å synes mai er en ålreit måned. Bløtkakefrekvensen er høy, det er kort mellom fridagene, og sannelig er det ikke jazzfestival i byen også. I år feiret Maijazz 25-årsjubileum med 57 konserter, publikumsrekord og kanskje det sterkeste programmet noensinne hva angår lokalt forankrede artister. Det syder og koker i regionens jazzundergrunn, og særlig i Bjergsted-miljøet. Håndfast bevis finnes bl.a. i form av den nye plata til kammerjazzerne i Cirrus, ”Méli Mélo”, som ble sluppet under festivalen. Releasekonserten på Tungenes fyr høstet terningkast 5 fra Aftenbladets anmelder, og facebookbildene fra evenementet vitner om noe intimt, lunt og sunt (det er noe med glansen i fyrets trevegger) som en kan angre på å ha gått glipp av. Alt taler for at vi sjekker ut plata!

Ideen om et eget uttrykk – et distinkt ”sound” – står svært sterkt i musikerkretser, og det er lite som tenner jazzstudenter mer enn jakten på nettopp sin egen greie. Cirrus ser ut til å ha funnet den i løpet av masterstudiet som brakte dem sammen, og vinner på det. I løpet av de to innledende sekundene av førstesporet ”Finlande” har lyden av bandet allerede forplantet seg i ryggmargen. En klokkeren kvinnestemme smyger seg kontant inn i en slags dissonerende omfavnelse av den tørre, gylne saksofon-tonen som settes an, samtidig som en varm kontrabass gjør noe enkle, soniske yogaøvelser – luftig og fyldig på en gang. Hvis krembeige er en farge, så er disse to sekundene fargens auditive gren. Og albumet som gror ut av grenen fyller uanstrengt rommet med alle fargens mulige nyanser. Fifty shades of krembeige.

Cirrus var lenge en trommeløs trio, men perkusjonist og trommenestor Stein Inge Brækhus, som har produsert skiva (endatil svært elegant), har i prosessen endt opp som fast medlem. At rytmeseksjonen før bare bestod av Inge W. Breisteins saksofon og Theodor B. Onarheims kontrabass henger likevel igjen i komposisjonene, som ofte hviler på repetitive, perkussive ostinater, mens vokalist Eva Bjerga Haugen syr sin myke sølvtråd av en stemme gjennom materien med stø hånd og en skarp nål. Samspillet i kompet er upåklagelig; å fungere som fundament uten trommer eller akkordinstrumenter er ikke en populær øvelse for ambisiøse musikere uten grunn, og Cirrus fant sitt uttrykk i en slik konstellasjon. Brækhus bidrar definitivt til å fylle et rom som før var tomt, men gjør sjeldent noe stort nummer av sin tilstedeværelse. Noen steder tar jeg meg i å tenke at det kanskje hadde vært mer spennende om tomrommet var bevart tomt, og minnes det nakne Cirrus som hakket mer pirrende. Men det ekstra momentet trommene utgjør er i all hovedsak kjærkomment, og nakenheten ivaretas også på spor som ”Street Organ Donor” og ”Par coeur” – for purister.

Sjette spor, ”Not the end”, står som et godt eksempel på velkomne trommer. Her er kvartetten på sitt mest urbane. Etter et omfattende saksofonstrekk dras vi inn i et suggererende groove-parti (om en vil kan en bruke ord som ”funky”), og serveres en lakonisk tekst – med fortreffelig britisk aksent fra ellers fransktalende Eva Bjerga fra Norge – som maner til kamp mot skilsmissedepresjon. Tror jeg. Deretter revner arrangementet opp i et fristrekk med stønning, utbrudd og lurveleven – som en indignert og forlatt person på et hostell, kanskje? Dette partiet er platas tydeligste møte med følgende formulering fra bandets nettside: The quartet plays original material that explores the contrasts and boundaries between completed arrangements and improvisation.

Hvor originalt det er å utforske grenselandet mellom det arrangerte og det improviserte kan diskuteres, da akkurat dette tilsynelatende er alle unge, norske bands lodd i livet for tiden, om en skal tro presseskrivene. Slike vage definisjoner er heller ikke de mest treffende for det helhetsinntrykket jeg sitter igjen med etter å ha hørt ”Méli Mélo”. Beskrivelsene av Cirrus som et europeisk kammerjazzensemble inspirert av tradisjonell indisk musikk, franske chansons og eksperimentell pop treffer mye bedre – ikke fordi grenseutforskning ikke finner sted, men fordi musikken i seg selv – også når kvartetten leker i ett og annet grenseland – er preget av en tydelighet som fordrer tydelige definisjoner. Musikerne fraserer alltid klart. Stilbruddene er alltid åpenbare, om enn overraskende. Orientalsk her, fransk der, lekepiano, nå saksofon, nå en sangbar melodi, og her er et riff. Dramaturgien er distinkt, og hevet over vage presseskrivformuleringer. Det er befriende for den lyttende, i at det gir rom for å hengi seg til de tablåer som flyter over kinolerretet netthinnen når man lytter. En kan formelig lukte croissanter og krydder.

”Méli Mélo” betyr noe sånt som sammensurium. Jeg ber Eva om en utbrodering av tittelvalget:

– Det spiller litt på det at vi alle tar med oss vår bakgrunn og våre preferanser inn i musikken vi lager og måten vi spiller på, sier hun.

– Inge med sin hiphopbakgrunn og forkjærlighet for repeterende mønstre, Theo som elsker alle slags odde taktarter, og jeg som er ekstrem-frankofil og blir mo i knærne bare jeg ser et bilde av Eiffeltårnet. Det blir et slags sammensurium ut av det – men forhåpentligvis på en ryddig måte. Og så syntes vi «Méli Mélo» klang så fint – nesten «melodi»!

Forener du stikkordene ”mønstre”, ”taktarter”, ”Eiffeltårnet” og ”ryddig” under det evinnelig opphøyde ”melodi”, har du ganske sikkert basisoppskriften på noe á la ”Méli Mélo”. Alt som skal til da, for å ende opp med et mesterlig stykke jazzskive, er unge, pene, talentfulle og formodentlig beleste musikere med mastergrader, en lyttende og ydmyk ringrev bak spaker og trommestikker, en dose kjærlighet og litt cinematisk nerve. Et voilà!

Selvsagt faller vi pladask.

«Méli Mélo» er Cirrus’ første album. Ute nå på NORCD (Musikk-operatørene). Se: http://www.cirrusquartet.com/ for mer.

Denne anmeldelsen stod på trykk første gang i juniutgaven av Natt&Dag Stavanger, 2013.

«Ikke bare klimaprofetenes dommedag» – et innlegg fra en 16-åring.

5. november 2007 var jeg 16 år, 3 måneder og 6 dager gammel – pubertal og engstelig. Morgenen 6. november samme år applauderte naturfaglæreren vår stilltiende, med et megetsigende smil, i retning pulten min idet han entret klasserommet. Han hadde lest det som var mitt første debattinnlegg i en avis i verdenshistorien, og var tilsynelatende på linje med meg i min kritikk av en innsender som akket seg over miljøbevegelsens skremselspropaganda med henblikk på klimaendringene. I dag er jeg 5 år, 11 måneder og 20 dager eldre, og har snublet over innlegget i arkivene. Tematikken er fremdeles like aktuell, og den underforliggende angsten på vegne av menneskeheten veier 5 år, 11 måneder og 20 dager tyngre. Leserinnlegget følger i sin helhet:


Viser til Hans Rossbachs innlegg i Budstikka, lørdag 3. november.

Jeg kan ennå ikke huske mye mer enn 16 år tilbake, men så vidt jeg vet har det til alle tider vært profetier og spådommer angående jordas undergang; og i like mange tider har det vært folk villige til å tro dem, eller fornekte dem.

At jorda består enda er det ingen tvil om, men er det egentlig jordas undergang den pågående debatten dreier seg om? Hvis klimaendringene får så fatale konsekvenser som de mest ekstreme «dommedagsprofetene» anslår, vil ikke det bety jordas undergang. Nei, jorda vil fortsatt eksistere, bare etter hvert uten en spesielt levende menneskehet. Debatten dreier seg om å avgjøre i hvilken grad det er vår skyld at klimaet forandrer seg så hurtig som det gjør nå, og om vi i det hele tatt kan stoppe det.

Ordet «drivhuseffekt» blir slengt mye rundt for tiden, men det er ikke, som du hevder, det ordet miljøbevegelsene bruker om den nærstående katastrofen. Det er ØKT drivhuseffekt som er problemet. Drivhuseffekten i seg selv er – som du sier – en forutsetning for livet på planeten ved at den holder temperaturene på levelig nivå. Den økte drivhuseffekten derimot, legger et slags kokelokk rundt jorda, og kommer – om ting får gå sin gang – til å steke oss levende. Det er dette de fleste nå har innsett, og det er dette vi har å kjempe imot.

Jeg har ikke sett Al Gores film, og ser ikke på ham som min «øverste leder», men jeg regner meg selv likevel som miljøverner. Jeg vil heller ikke skremme folk for å bedre mine økonomiske kår, og tviler sterkt på at det er hensikten til noen av de seriøse miljøbevegelsene, men jeg mener frykt er et sentralt moment i den prosessen som er forbedring. En elev som får dårlige karakterer på skolen, og frykter for sin framtid, vil, hvis vedkommende er fornuftig, gjøre sitt ytterste for å forbedre seg. Man tar seg sammen av frykt for konsekvensene. Og når konsekvensene kan bli så enormt alvorlige som de kan når det gjelder global oppvarming, bør vi virkelig frykte for vår framtid, droppe diskusjonen og gå direkte til aksjonen! Det nytter ikke å komme i etterkant å si at «nei, jeg trodde ikke noe på det, så jeg lot være å gjøre noe.» Da blir etterkanten fort en sånn kant man slår hodet hardt i, slik at man får kul.

Jeg skal være den første til å si at sjansen for at jeg, klimaforskere og andre «skremte» verden over tar feil, er til stede; ingen kan med hundre prosent sikkerhet spå framtiden. Men vi kan prøve som best å styre den unna de verst tenkelige scenarioene. Bedre føre var enn etter snar. Om «profetiene» går i oppfyllelse, vil det ikke bare være et problem som angår klimaprofetene.

Begrepet landegrenser vil nok ikke være til å kjenne igjen når mennesker som har mistet hjemmene sine fordi de står under vann, søker tilflukt i mer heldig stilte land. Uttrykket «Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær» kommer nok også til å måtte tåle en del motvind. Jeg sier ikke at dette definitivt kommer til å skje, men sjansen er der, og den er overraskende stor. Om det ikke skjer, så er jo det vel og bra, men det er ikke den teorien vi burde ta utgangspunkt i. Risken er altfor stor. Og dessuten tror jeg ikke verden tar skade av at vi behandler den penere, så handlingsvalget burde egentlig være uhyre lett.

Jeg for min del hadde foretrukket å kunne få leve på en relativt godt fungerende klode en del år til, og at menneskehetens undergang blir utsatt med en god del århundrer; og selv om det jeg gjør individuelt kanskje hjelper lite, gjør jeg det fortsatt. Fordi det hjelper!

Dette leserinnlegget kunne leses første gang i Romsdals Budstikke den 5. november 2007, i papirutgaven på side 31.

«Miljøpartienes» problem

I forrige tirsdags Aktuelt synliggjorde Audun Lysbakken behovet for et helgrønt parti på Stortinget, da han i kampens hete løsrev skatte- og arbeidslivspolitikk fra miljøpolitikk.

9. april invaderte Rasmus Hansson NRK 2. Det var en kjærkommen invasjon. Rasmus er førstekandidat til Stortinget for Miljøpartiet De Grønne i Oslo, og var blitt invitert inn i Ole Torps studio med partilederne i Venstre og SV, og Per Sandberg på snei, for en debatt i anledning Venstres landsmøte. Som grønn og engasjert hadde jeg ikke annet valg enn å benke meg foran datamaskinen og bivåne.

Noe av det fine med NRKs nett-TV er at man kan stoppe opp ved interessante momenter i programmet, spole tilbake med ett klikk, og se situasjonen igjen. På den måten går en ikke glipp av vesentligheter. Som da Audun Lysbakken avkledde Stortingets selverklærte ”miljøpartier”, og blottla det faktum at miljø ikke inngår særlig i partienes ideologiske kjerne, for eksempel:

«Venstre er miljøpartiet på høyresiden i norsk politikk, SV er miljøpartiet på venstresiden – vi er rykende uenig om skattepolitikk og arbeidslivspolitikk, og den typen saker», kunne partilederen melde, like etter å ha fremhevet klimakrisen som ”den viktigste saken i vår tid”.

Som om «den typen saker» ikke har sammenheng med naturinngrep, karbonavtrykk og forbruksmønster? Som om «den typen saker» ikke også må ses på som miljøsaker?

Lysbakken begår en klassisk feil når han på denne måten sidestiller livsgrunnlaget vårt (populært kalt ”miljøsaken”) med ”den typen saker”, og endatil bruker ”den typen saker” til å legitimere den utgamle konfliktlinjen som skiller rødt og blått, og som vitterlig ikke fungerer som annet enn en bremsekloss for virkelig grønt politisk nybrottsarbeid. Og er det noe klimakrisen fordrer, så er det nytenkning. Ikke blokkpolitikk.

Miljøpolitikk er politikkfeltet over alle politikkfelt, i den grad demokratiet selv er avhengig av en levelig klode. Og miljø- og klimaspørsmål er av en slik grunnleggende overordnet natur, at et parti som skal forvalte tilliten fra miljøvelgere – som vitterlig må være de fleste velgere, om en bare tenker seg litt godt om – burde innordne sin politikk etter solide, økologiske prinsipper. Her kommer både SV og Venstre til kort.

Miljøpartiet De Grønne jobber for en arbeidslivspolitikk som tar inn over seg at evig økonomisk vekst er en matematisk umulighet, så lenge vi bare har en planet. Derfor vil vi prioritere kortere arbeidstid fremfor lønnsvekst, og ikke jage etter et samfunn der alle jobber heltid, men verdsette villet deltidsarbeid. Skatte- og avgiftspolitikken må brukes aktivt for å få bukt med ”bruk og kast”-samfunnet, og det må bli enkelt å gjøre miljøvennlige valg i hverdagen. Vi vil tilrettelegge for grønt entreprenørskap og småbedrifter, men ikke gi store, multinasjonale selskaper og finansinstitusjoner muligheten til å vansire planeten, blindet av higen etter profitt. Slik skiller vi oss fra både høyre- og venstresiden, ved å se skatte- og arbeidslivspolitikk i en større sammenheng.

Det er svært uheldig for klimaet at de såkalte ”miljøpartiene” som sitter på Stortinget i dag, på hver sin lille ”den typen saker”-haug, har knyttet seg såpass sterkt til sine respektive fossilmastodonter, henholdsvis Arbeiderpartiet og Høyre (med Fremskrittspartiet på snei). Å tro at de radikale grep vi må ta for å håndtere klimakrisen kan få gjennomslag i dagens samarbeidskonstellasjoner, er i beste fall naivt. Med dagens konstellasjoner smelles en firefelts motorvei gjennom Åkersvika naturreservat, det bevilges uproporsjonelt mange milliarder til fly og vei i forhold til satsningen på tog og sykkel, og mildt sagt fremtidsfiendtlige oljemeldinger sklir glatt gjennom Stortinget med jevne mellomrom.

Venstre og SV sin strategi i Aktuelt-debatten var å overse Rasmus Hansson. Selv benyttet han anledningen til å peke på et svært tenkelig alternativ til å kaste bort miljøstemmene på vasallforhold til Høyre og AP: Når Miljøpartiet De Grønne feier inn på Stortinget til høsten, burde Venstre, SV og KrF gripe sjansen, og finne sammen med De Grønne, for slik å kunne utgjøre en historisk tungtveiende miljøkraft på Stortinget, med potensiale til å revolusjonere miljøpolitikken. En kan ikke kalle seg et ”miljøparti” om ambisjonsnivået legges lavere enn det.

På Twitter her forleden hevdet Trine Skei Grande at hun synes det er trist at miljøvelgerne må deles mellom tre partier. Hun foretrekker to. Hvis samarbeidsviljen til Venstre og SV ikke strekker seg lenger enn til Høybeiderpartiet og kompani, og hvis det – som Grande antyder – bare finnes et gitt antall miljøvelgere, og hun ikke akter å bli med og finne flere, – vel, da foretrekker jeg ett.

Denne kronikken stod på trykk i Stavanger Aftenblad 16. april, 2013. Det ovenstående har dog ikke vært under redaksjonens kniv.

Elefanten i rommet

La oss nå ta et steg tilbake, og få et overblikk over situasjonen: Året er 2013, det er valgår i kongeriket. Mediene tegner et bilde av en sliten regjering som kommer til å bli tvunget til å rekke stafettpinnen over til noen på sin høyre side, simpelthen fordi folket mener Erna burde få en sjanse også. Fra posisjon forsøkes det fortvilet å mobilisere til kamp: for formueskatten! Mot høyresidens svar på hvordan en eliminerer helsekøer! For mer velferd, mer vekst! Mens opposisjonen medgir at ”joda, vi har det greit i Norge,” men mener likevel at noen må gå, og at markedet fikser resten. Fra alle sider ropes det om frihet, likhet og ”det vanlige, takk!”

Men det står en skikkelig svær elefant i rommet, og den er sint. Og sikkert rosa også, som for å understreke det uvanlige ved situasjonen. En diger, rosa klimaelefant, som overhodet ikke interesserer seg for hva som gjøres med formueskatten. Den fossile politikk og praksis som fremdeles syder og bobler i verdens parlamenter, herunder vårt eget Storting, driver oss mot en klode som innen år 2100 er gjennomsnittlig fem grader varmere enn i dag. En fem grader varmere planet betyr polområder uten is, kystbyer under vann, oppbrent regnskog, ørken, ekstremvær, og døden for sivilisasjonen slik vi kjenner den. Det høres kanskje urimelig dystert ut, men dette er en ny type dommedagsprofeti, som bygges på utallige vitenskapelig funderte projeksjoner basert på komplekse datamodeller. Å avfeie det som skremselspropaganda – bare nok et tilfelle grunnløst apokalypsesvermeri à la Harold Camping – ville være en tabbe. Isen smelter allerede fortere enn noen klarte å forutse. Klimaelefantens herjinger lar seg ikke fornekte.

Likevel presterte regjeringen å hoste opp en perspektivmelding som forutsetter at verden ikke vil forsøke nevneverdig hardt å nå sine klimaforpliktelser, og at Norges utslipp ikke skal begynne å falle før i 2030, uten at det utløste nevneverdig debatt. Nei, opposisjonen ville helst snakke om pensjonsordninger og arbeidsmiljøloven. Når Siv Jensen går i strupen på Arbeiderparti-staten, er det ikke for å forsvare verdens største torskebestand fra oljekåte statsråder, eller for å minne noen på at 2/3 av de fossile energireservene (som vi kjenner til) må bli liggende urørt, men for å sutre over veivedlikeholdet og snikbyråkratiseringen. Samtidig ryker SV og Venstre i tottene på hverandre over hvem som får minst å si i asylpolitiske spørsmål i sine respektive regjeringskonstellasjoner, i stedet for å samle seg om vår tids viktigste krav: kravet om en virkelig ansvarlig klimapolitikk.

Det er en skandale at ”team blå” og ”team rød” ikke kjekler om hvem som har de mest effektive klimatiltakene. ”Nye ideer og bedre løsninger,” brøler Erna. ”Vi tar Norge videre,” skriker Jens. Men alt klimaelefanten hører er ”kvotehandelssystem” og ”konsekvensutredning”, og hverken Jens eller Erna kommer til å bruke mye energi på å utfordre hverandre på disse punktene i valgkampen, kjenner jeg dem rett. Her er det ”trygg styring” som gjelder: De samme, gamle temaene. De samme, gamle fargene. De samme, gamle tankene – med røtter i de samme, gamle maktstrukturene som presser oss opp i dette – akk, fremdeles så bekvemme – hjørnet. ”Trygg og aktiv alderdom,” sier Jonas, men hvem skal ta seg av gamle herr Støre når dagens unge – fremtidens ledere – må bruke kreftene på å rydde opp i klimarotet han og hans meningsfeller steller i stand? 87 år er ikke lenge.

”Det er i gode tider du gjør de feilene som bringer ny nedgang,” sa Jens da han presenterte Perspektivmeldingen 2013. Hvis debatten så langt har vært representativ for hva vi kan forvente frem mot 9. september, tyder det på at han har rett. Å legge mest vekt på partipolitisk småplukk i denne valgkampen, er som å støvsuge i en brennende leilighet; en skikkelig feilprioritering. Det er – i starten av århundret – vi må snu, om vi skal avverge de verste scenarioene! Det er vi må legge grunnlaget for håndtering av det som håndteres må! Situasjonen er akutt, og det er slik vi må forholde oss til den. Valget 2013 bli et klimavalg!

Det er her vi kommer inn i bildet; du og jeg! Ansvarsfraskrivelse beskrives populært som en politikerdyd, men ærlig talt, folkens, vi med stemmesedlene har til nå opptrådt som regelrette mestre på feltet. I alle fall hva klimapolitikken angår. I den kommende stortingsperioden utslippene våre begynne å falle, om togradersmålet skal nås. Det må gjenspeiles i hvilke spørsmål vi stiller politikere i valgkampen, og i de prioriteringene vi gjør ved urnene denne høsten. For ikke å snakke om hvilke spørsmål vi stiller oss selv, og hvordan vi bruker stemmesedlene vi til en hver tid går rundt med i lommeboken. Vi må vri debatten bort fra vår egen navle, og se elefanten i hvitøyet – rommet er ikke stort nok for oss begge.

Er du usikker på hva du skal stemme? La tvilen komme menneskeheten til gode, og stem på et parti som forplikter seg til å nå klimamålene i tide! Er du skråsikker på hvem du stemmer på? Vurdér enda en gang om din stemme vil være en del av løsningen, eller en del av problemet!

Denne kronikken stod på trykk i Rogalands Avis 12. mars, 2013. Du har nettopp lest en noe utvidet «forfatter’s cut». 

Jeg slutter.

I dag ble jeg en «dropout». Sluttmeldingen jeg sendte til skolen sier noe om hvorfor:

«Kjære den det måtte angå!

Jeg har, etter nøye granskning av min samvittighet, besluttet å avbryte utdanningsløpet jeg har påbegynt ved Institutt for Musikk og Dans, UiS. Dette har flere grunner:

Den avgjørende faktoren er et ønske om å kunne fokusere fullstendig på kampen om valgseier for Miljøpartiet De Grønne i september 2013, og å jobbe konsentrert med politikk frem mot valget. For å snu den løpske fossilvogna vi alle sitter i, må noen hoppe av lasset en stund, og dytte!

Deretter kommer erkjennelsen av at det studieløpet som det legges opp til for gitarstudentene ved IMD i dag, står i sterk motsetning til den filosofi og pedagogiske tenkemåte jeg har anlagt – den «skole» jeg ønsker å tilhøre. Det har vist seg veldig vanskelig for meg, med de forutsetninger jeg har hva angår arbeidskapasitet, musikksmak og motivasjon (og disse faktorenes relasjon til hverandre, og til eksterne begivenheter), å jobbe med det forelagte materialet på en måte som føles givende – ja, i det hele tatt relevant for den art kunstnerisk virksomhet jeg ønsker å drive med. Jeg har tidligere tatt opp dette med min hovedinstrumentlærer, og med studiekoordinator, med det resultat at jeg bestemte meg for å forsøke enda litt til i de samme baner, da utsiktene for nevneverdig forandring fra skolen sin side ikke ble meg forespeilet som gode. Jeg har ikke lykkes i mitt forsøk, og velger derfor å tolke meg selv dithen at jazzgitarstudier ved UiS, slik de er lagt opp i dag, ikke er noe for en som meg.

En tredje årsak er min gryende interesse for filosofi som fagfelt, og jeg tar sikte på en bachelorgrad i emnet.

Jeg er usikker på hvilke formelle prosedyrer et slikt avhopp evt. avstedkommer (foruten dem relatert til lånekassen, som jeg har vært i kontakt med), men går ut fra at alle mottakere av denne eposten har erfaring på feltet.

Vennlig hilsen Lage Nøst»

Det føles egentlig mer som en «drop» inn i noe.