anmeldelse

The MaXx & Trondheim Jazzorkester på Victoria Nasjonal Jazzscene 25. oktober

Det er lenge siden jeg har fått brukt det, men jeg har fortsatt sesongkort på Victoria. I dagens konsertanmeldelse: The MaXx & Trondheim Jazzorkester.

The MaXx og Trondheim Jazzorkester på Victoria 25.10.2018. Foto: Lage Nøst.

Hvis Jaga Jazzist og Motorpsycho ble foreldre, og barnet fikk musikkundervisning av Ennio Morricone, men smuglyttet på The Meters og Frank Zappa hele middelklasseoppveksten i Namsos, da ville ungdomsopprøret kanskje høres litt ut som The MaXx og Trondheim Jazzorkester. Dette er både velkjent og eklektisk på en gang, og heftig nok for begeistring! 

Settet varer i en og en halv time; en medrivende strøm av suggererende riffing, surfegitar, blokkfløyte, glitchy synth, rockeorgel, folketoner, allsang, turboshaker og kubjelle. Det er intense saxkor, blodtighte trommer, sakralt speisa intermezzoer og så rå bassing fra Mattis Kleppen at til og med jeg koser meg under trombonesoloen! Nesten ingenting er kjedelig, og de mange overraskende vendingene gir mening på den riktige måten. Låtene er akkurat så catchy at du ikke kan annet enn å innrømme det, selv om du ikke greier å nynne på dem etterpå, da. Riffinga er tidvis tung og gutturalt funky, tidvis hissig, lett og dronende – og noen ganger er det pure innslage av den flinke, norske konservatoriejazzen som skinner gjennom også. Hvis man først skal blande uttrykk på denne måten, bør blandingen være salig – og det er den!

Nik Bärtsch’s Ronin på Victoria Nasjonal Jazzscene 12. september

Jeg fortsetter serien av jazzkonsertanmeldelser i anledning mitt nyinnkjøpte sesongkort på Victoria. I dag: Nik Bärtsch’s Ronin.

20180912_205959

Nik Bartsch, Sha, Thomy Jordi og Kaspar Rast på Victoria Nasjonal Jazzscene, 12.09.18. Foto: Lage Nøst

Jeg hadde gledet meg veldig til denne konserten! På Victorias hjemmesider omtales musikken som «zen-funk», og jeg har nylig begynt å utforske zazen-meditasjon. En kan sikkert stille spørsmål ved hvor zen det egentlig er å skrive en anmeldelse, når mye av filosofien bak meditasjonen vektlegger det å bare sitte konsentrert uten å ville oppnå noe, og uten å evaluere ting som «gode» eller «dårlige». Men på den andre siden er vel ikke det å anmelde heller hverken godt eller dårlig hvis vi ser sånn på det, så jeg prøver!

Nik Bärtsch er fra sveits, og med bandet Ronin – med Sha (saksofon), Thomy Jordi (bass) og Kaspar Rast (trommer) – har han nylig gitt ut plata «Awase» på ECM. Det er en veldig kul plate, som holder det den lover soundmessig. Dessverre gjør ikke konsertformatet musikken så veldig mange tjenester.

Moskus på Victoria Nasjonal Jazzscene 7. september

Jeg har endelig investert i sesongkort på Victoria Nasjonal Jazzscene! Her på bloggen kan du følge med på konserthøsten sett med mine briller. Denne uka: Moskus! 

20180907_221955

Anja Lauvdal (f.v.), Fredrik Luhr Dietrichson og Hans Hulbækmo er Moskus, her i aksjon på Victoria Nasjonal Jazzscene, 07.09.18. Foto: Lage Nøst.

Hvis vi, som DJ-en Kygo, tar utgangspunkt i at klassisk musikk har takt og moderne musikk har rytme, kan det virke som om Moskus har befestet en helt egen musikkhistorisk epoke. Om noe, så «har» trioen selve tiden. For Anja Lauvdal (tangenter), Fredrik Luhr Dietrichson (bass) og Hans Hulbækmo (trommer) omdefinerer både rytme og det å spille i takt. Det strømmer på med underdelinger, men det som underdeles er tidvis fast, tidvis tøyelig, tidvis flytende. De spiller åpenbart sammen, og groover godt med hverandre, men bygger samtidig separate små univers av pauser, periodefølelse, anslag og utbrudd – hver musiker en ensom tidsreisende, som lytter innstendig til cues fra de andre to verdenene på scena. Og de er flinke til å lytte! Det kolliderer sjelden, og selv om det skjer mye er det rolig travelt. Ingen insisterer ofte på egne vegne. Beherskelse er stikkordet; det koker, og har mye dynamikk, men fremfor å eksplodere, vokser det som bruset fra en fjern foss som kommer nærmere.

Det er slippfest for Moskus’ nye plate, «Mirakler», den fjerde i rekka for det norske bandet. Victoria er ganske fullt og blir fullere i løpet av kvelden. Ikke like fullt som på Ellen Andrea Wang, men fortsatt anseelig gitt avstanden fra Wang i musikalsk tilgjengelighet. Dette er improvisasjonsmusikk, og det kan fort kreve noe av en å la seg oppsluke. Men det er ikke veldig vanskelig. Moskus’ lydbilde har det forståelige og gjenkjennelige som byggeklosser.

Ellen Andrea Wang på Victoria Nasjonal Jazzscene 31. august

Jeg har endelig investert i sesongkort på Victoria Nasjonal Jazzscene! Her på bloggen kan du følge med på konserthøsten sett med mine briller. Først ut, Ellen Andrea Wang!

20180831_213904

Ellen Andrea Wang og Erland Dahlen på Victoria Nasjonal Jazzscene, 31.08.18. Foto: Lage Nøst

Det slår meg, en eller annen gang uti den andre eller tredje låta, at hvis jeg googler «Norges Esperanza Spalding» når jeg kommer hjem, er det – om noen – Ellen Andrea Wang som kommer til å dukke opp i søkeresultatene. Wang er fullt på høyde med Spalding både som vokalist og bassist, og opererer i noe av det samme stilistiske landskapet. Hun synger klokkerent, samtidig (!) som hun basser fjellstøtt. Det oser stålkontroll og lavmælt selvsikkerhet fra første synkope.

Akkurat denne fredagen står Wang på scenen sammen med bandet som turnerer under hennes eget navn, med Erlend Slettevold på tangenter (som vikar for Andreas Ulvo) og Erland Dahlen på trommer. Hun forteller at de spilte sin første konsert sammen i akkurat dette lokalet i 2013, men ut fra det rytmiske samspillet å dømme har de spilt sammen siden tidenes morgen. Dette er tight! De to første låtene groover så innstendig at jeg ikke klarer å sitte stille. Bare synet av hi-hat-hånda til Dahlen får det til å rykke i smilemusklene. Dette er ikke bråkete musikk, men den har pondus som om den var det.