BNP

Regjeringas veddemål

Høyresida vil ikke ofre den økonomiske veksten for klima. Men vil de ofre klima for økonomisk vekst?

Image by Arek Socha from Pixabay

Nylig kom Klimakur 2030 – enda en rapport om hvordan Norge kan kutte utslipp for å bidra til å løse klimakrisa. Til jubel fra Frp rykket regjeringa ut og forsikret om at, joda, vi skal kutte utslipp, men bare hvis vi kan bli enda rikere samtidig. Stefan Heggelund (H) og Jon Georg Dale (Frp) troppet til og med opp i Politisk kvarter for å understreke dette poenget: Norge skal ikke kutte utslipp med mindre det blir økonomisk vekst av det. 

Debatten om økonomisk vekst blir fort veldig teknisk, men dreier seg egentlig om ulike risikovurderinger. Hva er vi mest villige til å risikere: at mye av kloden blir ulevelig, eller at økonomien krymper? Hva er sannsynligheten for at disse to scenariene inntreffer som følge av ulike typer klimapolitikk? Er det mulig å unngå begge deler? Kan vi både ha vekst i økonomien og løse klimakrisa samtidig?

På den ene siden står alle som er enige med Høyre og Frp. De mener at vi ikke kan risikere økonomisk nedgang for å kutte utslipp. Det er for skummelt. Historisk sett har resesjon ført til arbeidsledighet, sosial uro og nød. Ofte vil de også argumentere for at vi ikke trenger å løpe den risikoen. De vedder på at det er mulig å kutte nok utslipp fort nok, samtidig som vi tjener mer penger. (Flere i mitt eget parti, Miljøpartiet De Grønne, er også overbevist om det, så dette er ikke en partipolitisk skillelinje.) Enkelte vekstoptimister tror forsåvidt ikke at klimakrisa er så farlig uansett. Andre mener Norge bør overlate jobben med å kutte til resten av verden.

På den andre siden står vi som ikke er skråsikre på at vekst kan forenes med tilstrekkelige grep for å stanse klimakrisa – i alle fall ikke på kort sikt. Vi tror dessuten at klimakrisa er farlig! Menneskeskapt global oppvarming innebærer så enorme kostnader og tap, at hensynet til å kutte utslipp må få forrang. Skogbranner, flom, skred, tørke, hetebølger, havnivåstigning, klimaflyktninger og matmangel bærer bud om en dypere nød enn den vi risikerer ved resesjon. Klimakrisa kan dessuten også medføre økonomisk krise. Vi tør ikke vedde på at «business as usual» holder. 

Hvilken side du tar i denne debatten avhenger av om du tror tilstrekkelig klimapolitikk kan forenes med fortsatt økonomisk vekst. Og det avhenger av hva du er mest redd for: radikal klimapolitikk eller løpske klimaendringer?

Den tekniske, faglige diskusjonen er langt fra over. Heggelund holder fram «New Climate Economy»-rapportene som kilde til sin vekstoptimisme, men nyere studier peker i helt motsatt retning. Sannheten er at ingen kan si med sikkerhet hvordan en global økonomi i full omstilling vil se ut. Det vil nok være vekst i mange sektorer, særlig innen fornybar energi og utslippsfri teknologi, men om summen av nødvendige tiltak kan forenes med netto vekst i hele økonomien er i beste fall usikkert. I verste fall er det teoretisk mulig, men i praksis helt usannsynlig hvis vi vil være sikre på å unngå mer enn 1,5 eller 2 graders oppvarming. 

Ingen forvandling i denne skalaen er gjort i menneskehetens historie. Stadig mer krevende tiltak må innføres globalt, i stadig større hastighet, jo lenger vi venter. At ny teknologi har fått oss ut av kniper før, er ingen garanti for at det vil skje igjen. Trenden så langt har vært at utslippsgevinster fra teknologiske nyvinninger og effektivisering er blitt spist opp av forbruksveksten, skremmende illustrert ved at andelen fossil energi i den globale energimiksen er omtrent den samme nå som for 25 år siden, fornybarsatsning og elbiler til tross.

Betyr dette at vi bør gå inn for «nullvekst» eller planlagt resesjon som klimatiltak? Nei. Som ansvarlige klimapolitikere må vi gjøre alt vi kan for å kutte så mye utslipp som mulig så fort som mulig, samtidig som vi er opptatt av økonomisk trygghet og rettferdighet for folk. Vi bør være agnostiske til vekst. Dersom det mot formodning viser seg at vi kan oppnå tilstrekkelige utslippskutt og restaurere naturen samtidig som økonomien vokser, bør vi prise oss lykkelige. Vi må likevel forberede oss – og velgerne – på en situasjon hvor nødvendig klimapolitikk leder til midlertidig lavere vekst, eller til og med resesjon. Det vil i så fall kreve statlig beredskap for å ivareta folks livskvalitet gjennom omstillingen. 

Vi kan håpe på det beste – at alle kan bli rikere uten at vi risikerer livet på jorda. Vi må likevel forberede oss på det nest beste: at det å redde livet på jorda blir en krevende øvelse, som ikke betaler seg i fetere lommebøker, men i et sunt miljø, levelig klima og tryggere liv for alle.