klima

Omstilling – ikke avlat!

Norsk klimapolitikk preges av noe spinndoktorene i finansdepartementet vil kalle “fleksibilitet” og “kostnadseffektivitet”. Grønn Ungdom kaller det avlat og ansvarsfraskrivelse.

Det viste seg igjen 4. februar, da regjeringen kunngjorde at Norge slenger seg på EUs klimamål for 2030: Vi skal kutte klimautslipp med minst 40 % i forhold til 1990, hevder Høyre, FrP, Venstre og KrF.

For det første er ikke dette et klimarettferdig mål. Utregninger viser at Norge bør kutte over 60 % hjemme – altså innenfor landets grenser – for å ta vårt historiske ansvar for klimakaoset. Samtidig må vi finansiere klimatiltak tilsvarende over 500 % kutt i utlandet.

For det andre er målet uklart og villedende: Hvis du spør regjeringen hvor mange tonn CO2 Norge skal ha kuttet i 2030, er det ingen som kan svare deg. For de vet ikke.

Bursdagsønsker

I dag har jeg bursdag. Jeg har overlevd på Jorda – og latt meg forme, irritere og fryde av alle her – i 23 år, og fortjener følgelig oppmerksomhet og at alle mine ønsker innfris, for slik er skikken. Dette er min ønskeliste.

Jeg ønsker meg at du skal…

1. … spise mer grønnsaker!

Den som tier, samtykker

Ved Universitet i Bergen er oljesponset forskning et hett diskusjonstema blant studenter og forskere. Hvorfor tar ingen debatten i Stavanger?

I oktober i fjor undertegnet rektor ved Universitetet i Bergen, Dag Rune Olsen, den såkalte Akademia-avtalen mellom Statoil og UiB – en samarbeidsavtale som i følge avtaleteksten skal «stimulere grunnforskning og utdanning innenfor strategisk viktige fag- og kompetanseområder både for UiB og Statoil». Avtalen er en videreføring av et samarbeid innledet i 2009, og innebærer at UiB sponses av Statoil med 11 millioner kroner årlig over fem år, penger som hovedsakelig skal gå til forskning som gagner fossilnæringen, og som kan gi økt utvinning fra konsernets olje- og gassfelt.

Olsens navnetrekk er ikke alene om å pryde randen av den slags avtaledokument. Statoils sponsing av forskningsmiljøer er omfattende, og over de neste fem årene sprøyter selskapet til sammen 450 millioner kroner inn i sju norske og tre utenlandske institusjoner – deriblant Universitetet i Stavanger, som får 30 millioner i løpet av perioden, også her med forutsetningen at avtalen skal ”videreutvikle det langsiktige samarbeidet mellom UiS og Statoil,” og finansiere prosjekter som er ”strategisk viktige for begge parter” (les: petroleum, petroleum, petroleum).

Elefanten i rommet

La oss nå ta et steg tilbake, og få et overblikk over situasjonen: Året er 2013, det er valgår i kongeriket. Mediene tegner et bilde av en sliten regjering som kommer til å bli tvunget til å rekke stafettpinnen over til noen på sin høyre side, simpelthen fordi folket mener Erna burde få en sjanse også. Fra posisjon forsøkes det fortvilet å mobilisere til kamp: for formueskatten! Mot høyresidens svar på hvordan en eliminerer helsekøer! For mer velferd, mer vekst! Mens opposisjonen medgir at ”joda, vi har det greit i Norge,” men mener likevel at noen må gå, og at markedet fikser resten. Fra alle sider ropes det om frihet, likhet og ”det vanlige, takk!”

Men det står en skikkelig svær elefant i rommet, og den er sint. Og sikkert rosa også, som for å understreke det uvanlige ved situasjonen. En diger, rosa klimaelefant, som overhodet ikke interesserer seg for hva som gjøres med formueskatten. Den fossile politikk og praksis som fremdeles syder og bobler i verdens parlamenter, herunder vårt eget Storting, driver oss mot en klode som innen år 2100 er gjennomsnittlig fem grader varmere enn i dag. En fem grader varmere planet betyr polområder uten is, kystbyer under vann, oppbrent regnskog, ørken, ekstremvær, og døden for sivilisasjonen slik vi kjenner den. Det høres kanskje urimelig dystert ut, men dette er en ny type dommedagsprofeti, som bygges på utallige vitenskapelig funderte projeksjoner basert på komplekse datamodeller. Å avfeie det som skremselspropaganda – bare nok et tilfelle grunnløst apokalypsesvermeri à la Harold Camping – ville være en tabbe. Isen smelter allerede fortere enn noen klarte å forutse. Klimaelefantens herjinger lar seg ikke fornekte.

Likevel presterte regjeringen å hoste opp en perspektivmelding som forutsetter at verden ikke vil forsøke nevneverdig hardt å nå sine klimaforpliktelser, og at Norges utslipp ikke skal begynne å falle før i 2030, uten at det utløste nevneverdig debatt. Nei, opposisjonen ville helst snakke om pensjonsordninger og arbeidsmiljøloven. Når Siv Jensen går i strupen på Arbeiderparti-staten, er det ikke for å forsvare verdens største torskebestand fra oljekåte statsråder, eller for å minne noen på at 2/3 av de fossile energireservene (som vi kjenner til) må bli liggende urørt, men for å sutre over veivedlikeholdet og snikbyråkratiseringen. Samtidig ryker SV og Venstre i tottene på hverandre over hvem som får minst å si i asylpolitiske spørsmål i sine respektive regjeringskonstellasjoner, i stedet for å samle seg om vår tids viktigste krav: kravet om en virkelig ansvarlig klimapolitikk.

Det er en skandale at ”team blå” og ”team rød” ikke kjekler om hvem som har de mest effektive klimatiltakene. ”Nye ideer og bedre løsninger,” brøler Erna. ”Vi tar Norge videre,” skriker Jens. Men alt klimaelefanten hører er ”kvotehandelssystem” og ”konsekvensutredning”, og hverken Jens eller Erna kommer til å bruke mye energi på å utfordre hverandre på disse punktene i valgkampen, kjenner jeg dem rett. Her er det ”trygg styring” som gjelder: De samme, gamle temaene. De samme, gamle fargene. De samme, gamle tankene – med røtter i de samme, gamle maktstrukturene som presser oss opp i dette – akk, fremdeles så bekvemme – hjørnet. ”Trygg og aktiv alderdom,” sier Jonas, men hvem skal ta seg av gamle herr Støre når dagens unge – fremtidens ledere – må bruke kreftene på å rydde opp i klimarotet han og hans meningsfeller steller i stand? 87 år er ikke lenge.

”Det er i gode tider du gjør de feilene som bringer ny nedgang,” sa Jens da han presenterte Perspektivmeldingen 2013. Hvis debatten så langt har vært representativ for hva vi kan forvente frem mot 9. september, tyder det på at han har rett. Å legge mest vekt på partipolitisk småplukk i denne valgkampen, er som å støvsuge i en brennende leilighet; en skikkelig feilprioritering. Det er – i starten av århundret – vi må snu, om vi skal avverge de verste scenarioene! Det er vi må legge grunnlaget for håndtering av det som håndteres må! Situasjonen er akutt, og det er slik vi må forholde oss til den. Valget 2013 bli et klimavalg!

Det er her vi kommer inn i bildet; du og jeg! Ansvarsfraskrivelse beskrives populært som en politikerdyd, men ærlig talt, folkens, vi med stemmesedlene har til nå opptrådt som regelrette mestre på feltet. I alle fall hva klimapolitikken angår. I den kommende stortingsperioden utslippene våre begynne å falle, om togradersmålet skal nås. Det må gjenspeiles i hvilke spørsmål vi stiller politikere i valgkampen, og i de prioriteringene vi gjør ved urnene denne høsten. For ikke å snakke om hvilke spørsmål vi stiller oss selv, og hvordan vi bruker stemmesedlene vi til en hver tid går rundt med i lommeboken. Vi må vri debatten bort fra vår egen navle, og se elefanten i hvitøyet – rommet er ikke stort nok for oss begge.

Er du usikker på hva du skal stemme? La tvilen komme menneskeheten til gode, og stem på et parti som forplikter seg til å nå klimamålene i tide! Er du skråsikker på hvem du stemmer på? Vurdér enda en gang om din stemme vil være en del av løsningen, eller en del av problemet!

Denne kronikken stod på trykk i Rogalands Avis 12. mars, 2013. Du har nettopp lest en noe utvidet «forfatter’s cut».