klimamål

Regjeringas veddemål

Høyresida vil ikke ofre den økonomiske veksten for klima. Men vil de ofre klima for økonomisk vekst?

Image by Arek Socha from Pixabay

Nylig kom Klimakur 2030 – enda en rapport om hvordan Norge kan kutte utslipp for å bidra til å løse klimakrisa. Til jubel fra Frp rykket regjeringa ut og forsikret om at, joda, vi skal kutte utslipp, men bare hvis vi kan bli enda rikere samtidig. Stefan Heggelund (H) og Jon Georg Dale (Frp) troppet til og med opp i Politisk kvarter for å understreke dette poenget: Norge skal ikke kutte utslipp med mindre det blir økonomisk vekst av det. 

Debatten om økonomisk vekst blir fort veldig teknisk, men dreier seg egentlig om ulike risikovurderinger. Hva er vi mest villige til å risikere: at mye av kloden blir ulevelig, eller at økonomien krymper? Hva er sannsynligheten for at disse to scenariene inntreffer som følge av ulike typer klimapolitikk? Er det mulig å unngå begge deler? Kan vi både ha vekst i økonomien og løse klimakrisa samtidig?

Omstilling – ikke avlat!

Norsk klimapolitikk preges av noe spinndoktorene i finansdepartementet vil kalle “fleksibilitet” og “kostnadseffektivitet”. Grønn Ungdom kaller det avlat og ansvarsfraskrivelse.

Det viste seg igjen 4. februar, da regjeringen kunngjorde at Norge slenger seg på EUs klimamål for 2030: Vi skal kutte klimautslipp med minst 40 % i forhold til 1990, hevder Høyre, FrP, Venstre og KrF.

For det første er ikke dette et klimarettferdig mål. Utregninger viser at Norge bør kutte over 60 % hjemme – altså innenfor landets grenser – for å ta vårt historiske ansvar for klimakaoset. Samtidig må vi finansiere klimatiltak tilsvarende over 500 % kutt i utlandet.

For det andre er målet uklart og villedende: Hvis du spør regjeringen hvor mange tonn CO2 Norge skal ha kuttet i 2030, er det ingen som kan svare deg. For de vet ikke.