Statoil

Tjæresand er uansvarlig

De satt der, stort sett tause, Statoil-aksjonærene. Tause, velstående og mektige, med strøkne skjorter og smaken av kanapeer fortsatt på tungen. Mennesker, hver og en av dem, og derfor troende til å kunne handle empatisk og rasjonelt.

Det var på grunn av denne menneskelige tilbøyeligheten at de hadde måttet passere demonstranter på veg inn til generalforsamlingen. Greenpeace, WWF, Besteforeldrenes klimaaksjon, Natur og Ungdom, Grønn Ungdom og Miljøpartiet De Grønne hadde samlet seg ved inngangen, forenet i ønsket om å fortelle dem at det ikke er noen skam å snu – at rasjonell og empatisk handling fortsatt er et alternativ.

Den som tier, samtykker

Ved Universitet i Bergen er oljesponset forskning et hett diskusjonstema blant studenter og forskere. Hvorfor tar ingen debatten i Stavanger?

I oktober i fjor undertegnet rektor ved Universitetet i Bergen, Dag Rune Olsen, den såkalte Akademia-avtalen mellom Statoil og UiB – en samarbeidsavtale som i følge avtaleteksten skal «stimulere grunnforskning og utdanning innenfor strategisk viktige fag- og kompetanseområder både for UiB og Statoil». Avtalen er en videreføring av et samarbeid innledet i 2009, og innebærer at UiB sponses av Statoil med 11 millioner kroner årlig over fem år, penger som hovedsakelig skal gå til forskning som gagner fossilnæringen, og som kan gi økt utvinning fra konsernets olje- og gassfelt.

Olsens navnetrekk er ikke alene om å pryde randen av den slags avtaledokument. Statoils sponsing av forskningsmiljøer er omfattende, og over de neste fem årene sprøyter selskapet til sammen 450 millioner kroner inn i sju norske og tre utenlandske institusjoner – deriblant Universitetet i Stavanger, som får 30 millioner i løpet av perioden, også her med forutsetningen at avtalen skal ”videreutvikle det langsiktige samarbeidet mellom UiS og Statoil,” og finansiere prosjekter som er ”strategisk viktige for begge parter” (les: petroleum, petroleum, petroleum).